Hovedveileder: Professor Elin Kure, Seksjon for kreftgenetikk, Institutt for kreftforskning, Oslo universitetssykehus
Medveiledere: Overlege dr.med. Tone Ikdahl, Akershus universitetssykehus og Professor Kjell Magne Tveit, Avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus

Janne Beathe Kjersem

Cand. med. Janne Beathe Kjersem disputerte 11. juni 2015 for PhD graden ved
Institutt for klinisk medisin med avhandlingen:

I Norge registreres det omtrent 4000 nye tilfeller av kreft i tykk- og endetarm hvert år, som nest hyppigste kreftform hos menn og kvinner. Overlevelsen er forskjellig i forhold til utbredelsen ved diagnosetidspunkt. Tilnærmet 10% av pasientene er i live etter fem år hvis det foreligger spredning til fjerne organer. Den vanligste behandlingen til pasienter med fjernspredning er cellegift med eventuelt tillegg av antistoffbehandling. Hovedhensikten med behandlingen er ikke kurasjon, men å lindre symptomer, samt hindre progresjon av sykdommen.

Ikke alle pasienter har effekt av behandlingen og får ledsagende unødvendige bivirkninger. Det er derfor ønskelig å kunne predikere terapirespons for å kunne gi den mest effektive behandlingen til hver enkelt pasient.

I sin avhandling ”Metastatic colorectal cancer – implications of single nucleotide polymorphisms and circulating microRNAs on treatment outcome” har Janne Beathe Kjersem og medarbeidere studert medfødte genvariasjoner (single nucleotide polymorphisms) og små genregulerende molekyler (microRNA) i blodprøver fra pasienter med tykk- og endetarmskreft med fjernspredning som var inkludert i en nordisk studie,  NORDISK VII studien. I NORDISK VII studien undersøkte man om antistoffet cetuximab gav tilleggseffekt til standard cellegiftbehandling (Nordisk FLOX).

Resultatene viser at enkelte medfødte genvariasjoner som påvirker omsetningen av cellegiften oxaliplatin og reparasjon av DNA kan forutsi progresjonsfri overlevelse. Arbeidet viser videre at forhøyet uttrykk av enkelte microRNA kan forutsi progresjonsfri og total overlevelse. Hvis funnene blir bekreftet i ytterligere studier kan markørene på sikt bli implementert i klinisk praksis og bidra til å øke effektiviteten av behandlingen for denne pasientgruppen.