Kong Olav Vs kreftforskningspris tildelt Rolf Bjerkvig / Gjengis med tillatelse fra Kreftforeningen
I 1993 ble det sagt seks ord til Rolf Bjerkvig som fikk avgjørende betydning for hans karriere: «Rolf, vi vil satse på deg». 20 år senere er det samme stemmen som tildeler ham kreftforskningsprisen.
Institutt for biomedisin og Haukeland sjukehus er forbundet med en innbygget glassbro. Vi står og ser ut på regnværet og blir enige om å kalle den translasjonstunellen. Det er gjennom den at forskernes dype forståelse for hvordan kreft oppstår og utvikler seg, blir bragt inn i klinikken for videre utforsking – til framtidig nytte for pasienter.
– Etter flere tiår som forsker har jeg gravd stadig dypere etter mer forståelse. Og det er uhyre viktig å grave dypt. Faren er imidlertid at du ikke kommer deg opp igjen av hullet. For der nede i dypet er det så mye nytt å finne, det åpner seg opp nye ganger, nye veier å gå. Men man kan ikke forfølge dem alle sammen. Det meste av min innsats vier jeg nå til å overføre basale funn inn til klinikken, slik at de kan komme pasienter til nytte, forteller Bjerkvig.
Kristian Gerhard Jebsen Brain Tumour Research Centre ble åpnet sommeren 2014. Målet er utvetydig: å bringe viten generert gjennom mange år inn i klinikken. Gjennom et samarbeid med Luxemburg Institute of Health har senteret også et laboratorium med flere titalls forskere der. Til sammen teller forskergruppen mer enn 50 forskere i to land. Og på broen står en mild, vennlig og engasjert bergenser og leder dem alle sammen.
– Jeg kan bare si – og det er sant altså, legger Bjerkvig til – at grunnen til at vi har kunnet bygge dette opp skyldes støtte fra Kreftforeningen gjennom mer enn tjue år. Kreftforeningen har betydd svært mye. Punktum.
Men punktum er ikke satt. Denne fortellingen har knapt begynt.
Jeg ville bare en ting: forske
– Det å se levende kreftceller i mikroskopet, se hvordan de vokser … Altså, jeg fant min plass med en gang. Det var dette jeg skulle drive med, sier Bjerkvig.
Da Rolf Bjerkvig tidlig på åttitallet vendte hjem etter endt utdanning fra det verdensledende forskningsmiljøet på hjernesvulst ved University of California, San Francisco, var han bitt. Han var overbevist. Det var forskning på hjernesvulst han skulle drive med. Men i Norge på åttitallet eksisterte knapt noe miljø for denne typen forskning. Bjerkvig fikk tilbud om jobb hos professor Ole Didrik Lærum ved Gades institutt. Tilbudet hadde riktignok en hake.
«Du kan få jobbe hos meg, men jeg har ingen lønn til deg» sa Lærum. – Slik gikk det til at jeg begynte å selge sko i min fars skobutikk hver torsdag og lørdag. Resten av tiden de neste to årene tilbragte jeg i laboratoriet. Uten lønn. Jeg gjorde det av ren og skjær interesse, minnes Bjerkvig. – Jeg var ikke en gang ferdig med medisinstudiet. Folk mente jeg måtte gjøre meg ferdig, men jeg var ikke interessert. Jeg ville forske. Jeg hadde forstått noe vesentlig som jeg ville utforske videre.
Første fundament: mikrohjernen
Bjerkvig vendte nemlig ikke tomhendt hjem fra USA. Med seg hadde han mye forskererfaring som han videreutviklet i Bergen: en modell som det tok fem år å utvikle. Resultatet viser han på skjermen foran meg i form av en 8 millimeter film. Bjerkvig forteller at den viser hvordan kreftceller invaderer normalt hjernevev, og at den la grunnlaget for at han snart kunne slutte å selge sko og vie seg til forskning på heltid. Denne gangen med lønn. Men hvordan ble modellen til? Bjerkvig går rett på sak.
– Vi utviklet en mikrohjernemodell som ble utsatt for kreftceller og vi var i stand til å se, under mikroskopet, hvordan kreftcellene spiste seg inn i det normale hjernevevet. Systemet ga grunnlag for omfattende publisering i toneangivende tidsskrift, og ga Bjerkvigs forskning internasjonal anerkjennelse. Tretti år sener er den fortsatt den mest realistiske modellen for å studere invasjon. Modellen ble også første fundament for et langvarig partnerskap med Kreftforeningen.
– Alle mente jeg burde konsentrere meg om kliniske studier og bli lege, men jeg var overbevist om at jeg kun hadde én vei å følge. Forskningsmodellen var verdifull, jeg publiserte godt og med den som utgangspunkt fikk jeg en stipendiatstilling fra Kreftforeningen. Sakte bygget jeg opp et miljø og fikk et postdoktorstipend og deretter et forskerstipend, sier Bjerkvig.
Men det var først i 1993 at han fikk en telefon som gjorde at han kunne forske med forutsigbarhet.
Andre fundament: biopsisfæroiden
– I 1991 arvet jeg en utrangert lab av en avgått dosent, pluss 30 000 kroner i driftsmidler. Ingenting, med andre ord, ler Bjerkvig.
To år senere ringte Brith Skråning fra Kreftforeningen med de forløsende ordene: «Rolf, vi vil satse på deg». Forskeren fikk en tekniker til disposisjon og neste kapittel i Bjerkvigs karriere
kunne ta til.
På nittitallet ble mange stipendiater utdannet på bakgrunn av Bjerkvigs invasjonsmodell. De studerte ulike mekanismer for kreftspredning og terapi, holdt foredrag internasjonalt og publiserte i tunge tidsskrift. Men modellen, selv om den var avgjørende, var tross alt en modell in vitro – en modell utenfor kroppen. Kunne man utvikle en modell i en levende organisme?
– Vårt neste forsøk virket temmelig naivt, men skulle vise seg å bli viktig. Av kreftsvulster som patologen hadde operert ut, skar vi av ørsmå biter. Vi gjorde altså ikke det som var vanlig, nemlig å skille cellene fra svulsten fra hverandre i cellelinjer. Vi puttet dem i skåler og så at de små tumorfragmentene overlevde og utviklet seg til runde, fine strukturer. Fra Radiumhospitalet fikk jeg hårløse, immundefekte rotter som vi opererte tumorfragmentene inn i hjernen på. Hjernesvulstene som utviklet seg viste seg å være svært like dem du ser i pasienter, forklarer Bjerkvig.
Nå hadde forskeren en modell – in vivo – en dyremodell for videre utforskning av hvordan kreftsvulster utvikler seg i hjernen på oss mennesker. I forsøk viste også de små tumorfragmentene seg å invadere mikrohjernene som Bjerkvig hadde utviklet flere år tidligere. Enda et spadestikk til dypere forståelse. Herfra gikk det rett til værs. Nesten.
Bjerkvigs bioreaktor
– Det europeiske romfartsbyrået hadde et program for biologi i verdensrommet. Mikrohjernene jeg hadde utviklet var umodne hjerner. Nå søkte jeg om penger for å se på hjerneutvikling gjennom 21 dager i verdensrommet. Programmet ble imidlertid lagt på is, men jeg hadde fått penger og hadde jobbet med forberedelser en god stund, minnes Bjerkvig.
Bjerkvig kom i kontakt med professor Tor Henning Iversen i Trondheim. Han hadde sendt celler fra tomatplanter støpt inn i alginat opp i verdensrommet.
– Kanskje vi kan gjøre det samme med humane celler, tenkte jeg. Det gjorde vi, og menneskecellene i alginatkulene vokste og rundet seg opp til fine små kuler. Det neste jeg gjorde var å sette nye gener inn i cellene, sier Bjerkvig.
På dette tidspunktet var forskere svært opptatt av angiogenese, det vil si kroppens evne til nydanning av blodårer. Kunne man finne en metode for blokkering av blodkar til svulstene? Og ville ikke det sørge for at svulsten ikke kunne vokse? Det naturlige proteinet endostatin hadde blitt oppdaget ved Harvard, og stoffet viste seg å hemme angiogenese. Enorme summer ble brukt til å utforske stoffet, og Bjerkvig laget et system for forsyning av det til kroppen.
– Jeg programmerte cellene som jeg satte inn i alginatkulene til å produsere endostatin. Kulene som var 0,5 mm store, satte vi inn i hjernen på dyr, deriblant minigriser, hvor vi kunne vise til endostatinproduksjon i et halvt år. Dessverre feilet endostatin da det i USA ble gjort kliniske forsøk på pasienter, konstaterer Bjerkvig.
Blokkerte blodkar
– Se for deg at du reiser deg opp nå og løper hundre meter så fort du kan. Du blir fort ganske sur i muskulaturen, ikke sant? Da går kroppen over fra aerob til anaerob forbrenning.
Når oksygenet er oppbrukt går musklene over til å bruke av kroppens reserver i stedet. Noe liknende skjer med en kreftsvulst, forklarer Bjerkvig.
Rolf Bjerkvig forklarer meg hvorfor kliniske forsøk med anti–angiogeneseterapi ikke har ført fram.
– Når blodforsyningen til svulsten opphører skjer ikke det vi hadde håpet på, at kreftutviklingen stopper opp. I fravær av oksygen produserer svulsten energi fra andre næringsstoffer i stedet. Og så …
Bjerkvig leter etter en folkelig forklaring.
– Og så sier kreftcellene til hverandre: «her kan vi ikke være, vi må stikke et annet sted hvor vi får nok oksygen …» Det motsatte av det vi ønsker, skjer: svulsten vandrer videre, den invaderer andre deler av hjernen.
På grunnlag av denne kunnskapen er Bjerkvigs forskningsgruppe i ferd med å utvikle nye terapeutiske prinsipper – ny kreftbehandling.
– Det spennende er at vi nå vet hvordan svulsten oppfører seg når den blir utsatt for denne typen behandling. Men det er en vei å gå før denne forskningen finner veien gjennom tunnelen og over i klinikken. Da er det andre deler av forskningen vår som kan være nærmere et gjennombrudd, sier Bjerkvig, før han tar ny sats.
Vi sitter på et potensielt gullegg
Heldigvis er det slik at svært få får ondartet hjernesvulst. I Norge dreier det seg om tre–fire personer per hundre tusen. Antallet som får annen type kreft med spredning til hjernen, er derimot langt større.
– Nå må du følge med, sier Bjerkvig.
Forskeren viser meg bilder av fluoriserende mus med kreft – kreft fra mennesker satt i sirkulasjon i musen. – Vi satte inn nye gener i dem og kunne spore hvor i kroppen kreften befant seg, forteller Bjerkvig.
– Deretter tok vi organene ut av kroppen og skilte kreftcellene fra de normale cellene. Det er nemlig mulig når kreftcellene er genetisk merket. Til slutt gjennomførte vi en såkalt dypsekvensering av dem. Da får man det vi kaller en gensignatur for cellene. Vi ville se om vi kunne finne en gensignatur for spredning til hjernen, det vil si hvilke gener som var mer aktive og hvilke som var mindre aktive. Det fant vi, slår Bjerkvig fast.
I 2006 ble det ved Broad Institute i USA utviklet en uhyre avansert metode for analyse av biologisk informasjon. Metoden er et kart som gjør det mulig finne sammenhenger mellom gensignaturer lik dem Bjerkvig forteller om, og tilsvarende mønstre forårsaket av aktuelle kreftmedikamenter.
– Er et genuttrykk oppregulert, vet vi at det har sammenheng med kreftutvikling. Det vi er på jakt etter er en medisin som kan nedregulere uttrykket, som gir den motsatte gensignaturen som den vi finner i kreftcellene, forklarer Bjerkvig.
Forskerne ved Harvard testet flere tusen medikamenter. Satt på prøve mot gensignaturene Bjerkvig hadde funnet, så flere stoffer ut til å kunne ha en effekt. Men særlig var det ett stoff som vekket interesse.
– Et stoff som blant annet finnes i nøtter, kom svært positivt ut. Forsøk vi har gjennomført, viser at stoffet har fabelaktig effekt på kreft med spredning til hjernen. Resultatene viser at svulstmengden kan reduseres betraktelig. Men det rare er, forteller Bjerkvig og smiler, at dette er en del av et naturpreparat.
Bjerkvig forteller om forskning som er så fersk at ingenting foreløpig er publisert om den. Og slik er forskningsverdenen:
Er ikke resultatene kommet på trykk, er de vanskelige å fortelle om uten en mengde forbehold.
– Funnene våre er så interessante at det haster med å få dem publisert. I første rekke søker vi Statens Legemiddelverk om godkjenning av stoffet og ønsker å komme i gang med klinisk utprøving på pasienter så snart som mulig. Håpet vårt er at kliniske studier vil vise at dette er forskning som kan få pasientnytte i form av livsforlengende behandling. Det ligger fire år bak denne forskningen som har gitt oss uhyre mange interessante svar, men de viktigste svarene er fortsatt gjemt et sted i framtiden, konstater Bjerkvig.
Alt mitt er ditt
Dette er forskning som plasserer Bjerkvig trygt midt på broen som forbinder den dype innsikten med den bredere pasientnytten. Der står han slettes ikke alene.
– Forskningen jeg akkurat har fortalt om er utført av doktorgradsstipendiat Terje Sundstrøm. Han jobber under professor Frits Thorsen som selv tok doktorgrad under meg. Det var han som startet oppbyggingen av dette metastaseprosjektet. Når du ser hvilket potensiale dette har, da sier du bare «alt mitt er ditt».
Alle er opptatt av å forene krefter for å utforske dette videre, forteller Bjerkvig.
Det er ikke vanskelig å forstå at Rolf Bjerkvig har en inspirerende jobb. Før vi avslutter spør jeg ham likevel om hva som driver en 62–åring til å fortsette en tilværelse med 70–timers arbeidsuker, der det sosiale livet utenfor jobb begrenser seg til løpeturer med hunden.
– Nysgjerrigheten, svarer den blide bergenseren. – Lysten til å finne noe ingen ennå har funnet.
Før vi skilles gjentar Rolf Bjerkvig atter en gang betydningen Kreftforeningen har hatt for forskningskarrieren hans.
– Det er ikke mulig å forestille seg dette uten Kreftforeningen. På helt avgjørende punkt i min karriere var det midler fra Kreftforeningen som fikk meg videre, sier han.
Seks ord ringer i hodet mitt i det jeg følger translasjonstunnellen inn i klinikken og ut på gaten: «Rolf, vi vil satse på deg».
Og ute har det sluttet å regne.