OnkoNytt

Fjorten år ved roret i Norsk Bryst Cancer Gruppe (NBCG)

onkoadmin

Av Erik Wist

 

Erik Wist.

Etter 14 år ved roret i NBCG er det en hyggelig utfordring å kunne fortelle hva som faktisk har skjedd innen brystkreftbehandlingen i Norge i disse årene. Det er ikke bare jeg som har holdt i roret. Det som beskrives her, er hva et engasjert fagmiljø innen NBCG har utrettet.

NBCG fikk sin nåværende struktur i 1988, men kimen var lagt allerede i 1979 i forbindelse med et møte om multisenterundersøkelser ved cancersykdommer ved Det Norske Radiumhospital. Det resulterte i framleggelsen av et handlingsprogram for brystkreft i 1981 kalt Blåboka1. Jeg kom inn i Styringsgruppen for NBCG fra starten, ble leder høsten 2001 og gikk av 1. januar 2016. Dette er mitt tilbakeblikk på de 14 årene.

Takk

Takk til den flotte gjengen jeg har fått anledning til å styre sammen med i alle disse årene: Bjørn Naume, Per-Eystein Lønning, Hans Fjøsne, Jon Kufås, Steinar Lundgren, Ellen Schlichting, Turid Aas.

En spesiell takk også til Kristin Reinertsen som har lest dette manuskriptet med kritiske øyne og kommet med meget konstruktive innspill.

Aromatasehemmerne

Ved millenniumskiftet ble det klart at tredjegenerasjons aromatasehemmerne anastrozol, letrozol og eksemestan hadde større effekt enn den tidligere gullstandarden, tamoxifen, i behandling av endokrinfølsom, metastatisk brystkreft hos postmenopausale 2,3,4. Det ble inkludert i NBCGs handlingsprogram fra og med oktober 2002. Veien fra metastatisk til adjuvant  behandling av postmenopausale var kort. I januar 2005 kom anbefalinger fra American Society for Clinical Oncology (ASCO) om bruk av aromatasehemmere i adjuvant sammenheng5 hos postmenopausale. NBCG hadde sine anbefalinger klare i februar samme år, og de ble implementert fra mars av. NBCG var opptatt av at kvinner som hadde begynt med tamoxifen, skulle få anledning til å skifte til aromatasehemmer etter 2-3 år. Problemet var å nå dem. NBCG skrev derfor til almenpraktiserende leger i håp om å få hjelp til å oppspore aktuelle pasienter. NBCG mente at fastlegene godt kunne endre behandlingen under henvisning til de nye retningslinjene fra NBCG. Hvor suksessfullt dette var, har vi ingen god oversikt over. Men i og med at man måtte søke om refusjonsgodkjennelse – refusjonen kom først sommeren 2006 – og også sørge for bentetthetsundersøkelse, kan man ha noen tvil om effektiviteten.  NBCGs første anbefalinger var 2-3 år med tamoxifen etterfulgt av 3-2 år med aromatasehemmer; alternativt 5 år med aromatasehemmer. Aromatasehemmer fra start var anbefalt hvis tumor var HER2 positiv eller hvor tamoxifen var kontraindisert. Flere land f.eks. USA holder fremdeles fast på denne rekkefølgen6. Da resultatene fra BIG-1-98 kom 21. oktober 2011, endret NBCG de norske retningslinjene til enten aromatasehemmer i 5 år eller 2-3 år med en aromatasehemmer etterfulgt av 3-2 år med tamoxifen7.

Når det gjelder valg av aromatasehemmer har NBCG hele tiden hevdet at observert effekt er en gruppeeffekt og at det derfor er riktig å sidestille de tre.

Bruken av aromatasehemmere i adjuvant sammenheng er nylig aktualisert også hos premenopausale  brystkreftkvinner. SOFT- og TEXT-studiene8,9 har vist at aromatasehemmer i kombinasjon med en GnRh-agonist gir en gevinst i forhold til tamoxifen alene som har vært standarden. Det gjelder spesielt hos kvinner under 35 år. GnRh-agonist i kombinasjon med tamoxifen gir også bedre effekt enn tamoxifen alene.

Endokrin behandling av metastatisk brystkreft

Bortsett fra innføringen av aromatasehemmerne til behandling av postmenopausale kvinner har endokrin behandling av metastatisk østrogen- og/eller progesteronreseptor positiv sykdom ikke endret seg betydelig de siste 15 årene. Noen få ting kan imidlertid trekkes fram.

Østrogenreseptor antagonisten Fulvestrant (Faslodex®) har fått en mer sentral rolle etter at dosen ble doblet fra 250 mg til 500 mg i.m. Dette skjedde etter publikasjon av CONFIRM-studien10 som viste at fulvestrant 500 mg ga en 19 % reduksjon i risiko for død og 4.1 måneds forlenget median overlevelse sammenlignet med 250 mg. I tillegg har FIRST-studien11 vist at fulvestrant 500 mg i.m.er bedre enn anastrozol 1 mg p.o. Dette er riktig nok en liten studie og man avventer bekreftelse på disse dataene.

Introduksjonen av everolimus (Afinitor®) har gitt fornyet håp om å kunne overvinne endokrin resistens. BOLERO II studien12 viste 6.5 måneder økt progresjonsfri overlevelse for kombinasjonen eksemestan og everolimus sammenlignet med eksemestan og placebo. Everolimus har derfor erobret plass i NBCGs behandlingsalgoritme selv om man ikke har sett signifikant bedring av totaloverlevelsen13 .

Nylig er det kommet meget spennende resultater hvor aromatasehemmeren letrozol eller fulvestrant er kombinert med cyclin D kinase 4/6 hemmeren palbociclib14,15. Også her ser man en klar forlengelse av progresjonsfri overlevelse.

Taxaner

Paclitaxel (Taxol®) ble godkjent av FDA for behandling av metastatisk bryst- og ovarialcancer i 1992/94 og for adjuvant behandling i 1999.  Docetaxel (Taxotere®) ble godkjent for behandling av metastatisk brystkreft 1996, men for adjuvant behandling i kombinasjon med AC (Adriamycin og Cyklofosfamid) ved lymfeknute positiv brystkreftsykdom først i 2004.

Bruk av taxaner i behandling av metastatisk brystkreft i Norge hadde en langsom start. Dette skyldtes blant annet krav nedfelt i NOU 1997:20 «Omsorg og kunnskap»16 om at det måtte foreligge minst to randomiserte prospektive studier med positiv effekt før man tok i bruk et medikament.

For docetaxels vedkommende ble dette kravet oppfylt i 1999 med studier av Nabholtz17 og Sjöström18. Docetaxel ble sammenlignet med de noe ukurante regimene Mitomycin C/Vinblastin (Nabholz) og Methotrexat/5-Fluoro-Uracil/Leucovorin (Sjöström) og dokumenterte bedret progresjonsfri overlevelse. Mange vil si at komparenten var suboptimal, men disse studiene banet vei for bruk av taxaner. Docetaxel ble sammenlignet med paclitaxel gitt hver 3. uke og viste både bedre progresjonsfri og total overlevelse19. Paclitaxel gitt hver 3. uke ble initialt oppfattet som standard, men det kom tidlig interesse for å gi det ukentlig. Dette økte dosedensitet så vel som intensitet. Ullevål universitetssykehus gjennomførte en fase II studie med ukentlig paclitaxel20. Ukentlig paclitaxel viste seg å være bedre enn treukentlig både i metastatisk21 og adjuvant sammenheng22. I adjuvant behandling er ukentlig paclitaxel jamgod med treukentlig docetaxel, mens den treukentlige paclitaxel og den ukentlige docetaxel kommer dårligere ut. I Norge har bruken av ukentlig paclitaxel vært utbredt. Taxanene ble tatt i bruk i adjuvant behandling i 2006 hos dem med HER2-positive eller trippel negative svulster med positiv lymfeknutestatus. I dag er bruken av taxaner tett knyttet opp mot høy Ki67-status.

Annen cytostatisk behandling av HER2 negativ metastatisk brystkreft

Den første NBCG anbefalingen om behandling av dem med HER2 negativ metastatisk brystkreft kom i september 2002. Dagens behandlingsalgoritmer følger gjennomgående samme mønster23. Første linjes behandling er nå som i 2002 et antracyclinholdig regime. Men mens man i den første algoritmen brukte FEC60-regimet, er nå 5-Fluorouracil fjernet etter at to adjuvante studier viste at det ikke ga noen tilleggseffekt24,25. Bruk av kapecitabin lå inne i den første algoritmen i kombinasjon med docetaxel. Anbefalingen var basert på en studie av O’Shaughnessy et al. som viste at kombinasjonen ga bedre overlevelse enn docetaxel alene26. Kombinasjonen var imidlertid beheftet med store bivirkninger og vant derfor liten plass. Kapecitabin gis nå i hovedsak som monoterapi etter taxanbasert kjemoterapi. Eribulin kom inn i behandlingsalgoritmen som et alternativ når flere (2 – 5) regimer var oppbrukt27, men har klatret i behandlingsstigen etter at den er vist å være minst jevnbyrdig med kapecitabin28. Gemcitabin har også funnet en plass i behandlingskjeden29. I behandlingen av pasienter med BRCA-mutert status og trippel negativ sykdom er det belegg for at karboplatin bør benyttes30.

Anti-HER2-behandling

Også behandling rettet mot metastatisk brystkreft med amplifsering av HER2-genet fikk sitt gjennombrudd ved inngangen til dette århundret. Pivotalstudiene med trastuzumab (Herceptin®) i kombinasjon med cytostatika ble publisert i 2001, men resultatene hadde da vært kjent en god stund. Trastuzumab + paclitaxel (treukentlig) ga 7 måneders bedret overlevelse sammenlignet med paclitaxel alene32. Fire år senere publiserte Marty og medarbeidere at kombinasjonen trastuzumab/docetaxel økte overlevelsen med 8.5 måneder sammenlignet med docetaxel alene . HERNATA-studien viste senere at vinorelbine var like godt som docetaxel i kombinasjon med trastuzumab33.

Derfra var veien kort til å kombinere trastuzumab med kjemoterapi adjuvant. I årene 1999 til 2002 startet rekrutteringen av pasienter i flere store adjuvante studier. På ASCO-møtet i mai 2005 kom de første resultatene fra HERA-studien34og de kombinerte amerikanske studiene NCTCG N9831 og NSABP B-3135. Studiene, riktignok med relativt kort oppfølgning, viste omtrent en halvering av hendelser.  Oppfølgingsstudier har vist at effekten av den adjuvante behandlingen med trastuzumab vedvarer36,37. HERA-studien dokumenterte at 1 år med trastuzumab skulle være gullstandarden da to år med trastuzumab ikke ga ekstra gevinst38.

En annen HER2-hemmer, lapatinib, ble anbefalt for bruk av NBCG i 2007 i kombinasjon med kapecitabin ved metastatisk brystkreftsykdom. Dette bl.a. på bakgrunn av en studie som sammenlignet lapatinib og kapecitabin med kapecitabin monoterapi. Kombinasjonen viste en dobling av progresjonsfri overlevelse hos pasienter som tidligere hadde fått anthracykliner, taxaner og trastuzumab39.

Det knyttet seg stor interesse til hvorvidt adjuvant behandling med to anti-HER2-midler (lapatinib og trastuzumab) med ulik virkningsmekanisme ville bedre prognosen. ALTTO-studien (The Adjuvant Lapatinib And/Or Trastuzumab Treatment Optimisation study)40 viste at adjuvant behandling med lapatinib alene ikke hadde tilstrekkelig effekt samt at kombinasjonen av trastuzumab/lapatinib ikke var bedre enn trastuzumab alene, men ga økt toksisitet41.

Cleopatra-studien viste frapperende effekt av pertuzumab (Perjeta®) i kombinasjon med trastuzumab og docetaxel42 ved metastatisk brystkreftsykdom med en bedring i overlevelse på nesten 16 måneder. Medikamentet ble raskt tatt i bruk i våre naboland, men norske myndigheter mente det var for dyrt. Det førte til en opphetet debatt i det offentlige rom. Godkjennelsen kom til slutt i mars 2015, etter NBCGs mening altfor sent. Pertuzumab har vist god effekt også i neoadjuvant situasjon43 og er godkjent for slik bruk både i USA og Europa. I Norge venter vi på en avgjørelse fra myndighetene. Pertuzumab prøves nå også ut adjuvant.

Et annet anti-HER2 medikament – trastuzumab-emtansine (Kadcyla®)44– har også vist meget gode resultater ved metastatisk brystkreftsykdom og har svært få bivirkninger. Trastuzumab-emtansine er for eksempel bedre enn kombinasjonen lapatinib/kapecitabin45. NBCG mener at trastuzumab-emtansine skal være 2. linjes behandling ved metastatisk HER2 positiv kreftsykdom hvor behandlingen har sviktet på trastuzumab/taxan/pertuzumab. Kadcyla® ble heller ikke akseptert av norske myndigheter (Beslutningsforum) i første omgang. Det pågår forhandlinger,
men foreløpig ses ingen framgang. NBCG står klart ved sitt standpunkt. Dette medikamentet prøves også ut i adjuvant sammenheng.

Hovedbekymringen ved bruk av anti-HER2-midler har vært risikoen for hjerteskade og at denne ville dukke opp på mange år etter behandlingen. Både HERA-studien46 og de amerikanske studiene (NCTCG N9831 og NSABP B-31)47 har rapportert langtidsoppfølginger. Det er i disse studiene ikke så langt sett mange hjertehendelser etter avsluttet trastuzumabbehandling.

Benresorpsjonshemmere

De to viktigste benresorpsjonshemmere innen brystkreftbehandling  de siste 15 år har vært zoledronsyre (Zometa®) og denosumab (Xgeva®).

Zoledronsyre ble tidlig sammenlignet med pamidronat (Aredia®) og funnet overlegen i å forhindre utviklingen av skjelettrelaterte hendelser hos kvinner med metastatisk brystkreft48,49. Da logistikken med intravenøs administrasjon av zoledronsyre dessuten var enklere, ble den raskt det førende bisfosfonat. Zoledronsyre ble i begynnelsen gitt hver 3 – 4 uke. I 2013 viste nye data at etter 1 år med behandling gitt hver 3 – 4 uke, kunne zoledronsyre videre gis hver 3. måned uten tap av effekt50. I 2015 kom data på at man kunne behandle slik helt fra begynnelsen, noe som har gjort det enklere for både pasienter og behandlere51.

Zoledronsyre gitt adjuvant viste seg å gi en bedret overlevelse hos postmenopausale kvinner52.

NBCG konkluderte 14. juni 2012 med at det da forelå god samlet dokumentasjon for at zoledronsyre gir adjuvante tilleggseffekter hos postmenopausale (>55 år) kvinner. Grunnlaget var tilstede for å anbefale rutinemessig bruk av zoledronsyre hver 6. måned i 5 år hos postmenopausale pasienter hvor det ellers var indikasjon for systemisk adjuvant behandling53.

Denosumab er den første RANKL (Receptor Activator of Nuclear factor-Kappa B Ligand) hemmeren som ble godkjent i USA (2010). Denosumab fører til hemmet modning av osteoklaster. Denosumab var zoledronsyre overlegen i å forhindre eller utsette tidspunktet for skjelettrelaterte hendelser hos brystkreftkvinner med skjelettmetastaser54 . Da det ved Denosumab-behandling ikke er behov for å overvåke nyrefunksjon og administrasjonsmåten (subkutan) mer bekvem enn ved zoledronsyre ble denosumab en sterk konkurrent til zoledronsyre.

Kostnads-effektivitetsanalyser i regi av Statens Legemiddelverk i 2012 og 2014 konkluderte med at denosumab ikke var kostnadseffektiv sammenlignet med zoledronsyre. Dette ble spesielt uttalt ved prisfallet på zoledronsyre etter inntreden av generiske konkurrenter56,57.

Beslutningsforum fattet følgende vedtak 17. november 2014: Denosumab (Xgeva) skal ikke brukes til forebygging av skjelettrelaterte hendelse ved benmetastaser fra solide tumorer med mindre zoledronsyre ikke kan brukes av medisinske årsaker57. Pasienter som allerede var blitt behandlet med denosumab, kunne fortsette.

En østeriksk adjuvant studie har vist at denosumab signifikant reduserer frakturer hos postmenopausale kvinner58 og har samme positive effekt på overlevelse som zoledronsyre59.

Kirurgi

Brystkreftkirurgien har gjennomgått betydelige endringer siden år 2000.  Da ble vaktpostlymfeknutebiopsi (sentinel node biopsy) for å påvise eventuell spredning til armhulens lymfeknuter, standard ved brystkreftoperasjoner ved de største sykehusene. Dette var den første større prosedyreendring  etter innføringen av brystbevarende kirurgi på 1980-tallet. Det reduserte antallet kvinner som fikk utført aksilledisseksjon med rundt 70 %. Fram til 2000 ble brystkreft-pasienter operert ved 64 sykehus60. Med innføring av vaktpost-lymfeknuteteknikken, gikk tallet ned til 2261; et stort framskritt, men det er behov for ytterligere reduksjon. Helt frem til 1998 fikk under 20% av norske kvinner med brystkreft brystbevarende kirurgisk behandling62. I 2005 gjennomgikk nær halvparten av de norske brystkreftpasientene brystbevarende behandling, men senere tilkom en reduksjon i bruken av brystbevarende kirurgi. Én mulig årsak er metaanalysen utført av Early Breast Cancer Trialists’ Collaborative Group, som antydet økt forekomst av lokalt residiv og høyere dødelighet etter brystbevarende kirurgi med påfølgende strålebehandling sammenlignet med mastektomi63. Senere studier viste at denne tilsynelatende overdødeligheten etter brystbevarende kirurgi ikke var reell64 og at mastektomi muligens gir dårligere resultater65. I 2013 ble 73 % av tumores mindre enn 30 mm operert brystbevarende i Norge66.

Innføringen av vaktpostlymfeknutebiopsi var et paradigmeskifte i kirurgisk behandling av aksillen. Den neste store endringen kom etter publikasjon av Z0011 studien som viste at det er trygt ikke å gjøre aksilledisseksjon selv ved metastaser i vaktpostlymfeknuten67. NBCG har fastslått at det ikke er indikasjon for aksilledisseksjon ved metastasefokus ≤ 2 mm. For pasienter med metastasefokus > 2 mm kan disseksjon fortsatt utelates hvis alle følgende kriterier er oppfylt: T1/T2 tumor, palpatorisk negativ aksille, 1 eller 2 positive vaktpostlymfeknuter, ingen eller perinodal vekst < 2 mm, planlagt systemisk adjuvant behandling og ekstern stråleterapi mot hele gjenværende del av bryst og axillen og det ikke er gitt preoperativ kjemoterapi.

I desember 2010 vedtok Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten på bakgrunn av internasjonale retningslinjer, at vurdering for rekonstruksjon skulle være en del av tilbudet for brystkreftopererte også i Norge. Det ble uttalt at de førende dokumentene for brystkreftbehandling i Norge burde oppdateres og avstemmes slik at hele behandlingsforløpet ble ivaretatt. Det stod da ca. 600 brystkreftopererte på venteliste for sekundær rekonstruksjon med eget vev i Norge. Halvparten av disse hadde en ventetid på 6-8 år før operasjon. Ventetiden på sekundær rekonstruksjon med protese var under 2 år, og det stod ca. 800 kvinner på venteliste til slike inngrep68. På bakgrunn av de anbefalinger gruppen kom med, ga regjeringen 100 millioner kroner til brystrekonstruksjon over statsbudsjettet for 2013. I løpet av de siste 3 år er køene for rekonstruksjon borte. Det skyldes blant annet økt operasjonskapasitet, økt antall mastektomier med primær rekonstruksjon og bruk av brystbevarende operasjoner etter neoadjuvant kjemoterapi for primært inoperable tumores.

Oppstart av Kreftavdelingen i Tromsø.

Strålebehandling

NBCG besluttet i 1998 å lage retningslinjer for gjennomføringen av strålebehandling etter brystkreftoperasjon. I begynnelsen deltok onkologer og fysikere fra de regionale onkologiske avdelinger i dette arbeidet. Etter hvert ble det klart at de forskjellige sentra hadde egne behandlingsopplegg og tradisjoner som det var uhensiktsmessig å inkludere i en beskrivelse. Man samlet seg om at det NBCG burde si noe om, var indikasjonen for strålebehandling, hvilke målvolum som skulle inkluderes og hvilke doser som skulle gis.

Fordi CT-basert doseplanlegging den gang ble tatt i bruk i økende grad ga NBCG ut en veileder i inntegning av målvolum beregnet for slik planlegging69. Dette var en milepæl og førte til større likhet mellom de forskjellige sentra. Rapporten ble revidert i 200570 og i 200971 og er moden for ny revisjon.

I 2013 ble oppdaterte resultater av de britiske START-studiene (UK Standardisation of Breast Radiotherapy) publisert72. De viste at hypofraksjonert behandling med 2.67 Gy x 15 (40 Gy) var en trygg behandling og kunne aksepteres som standard adjuvant strålebehandling.  NBCG endret sine anbefalinger og sidestilte hypofraksjonert behandling med den tidligere anbefalte behandlingen med 50 Gy fordelt på 25 fraksjoner. Hypofraksjonert strålebehandling var først begrenset til pasienter som bare skulle ha bestråling mot brystet etter brystbevarende kirurgi, men ble senere utvidet til også å gjelde bestråling av regionale lymfeknuteområder og til også å kunne anvendes etter kirurgi ved ductalt carcinoma in situ (DCIS).

Skade på hjertet etter strålebehandling ved venstresidige tumores har lenge vært en bekymring. I de første retningslinjene fra NBCG het det at man burde tilstrebe at mindre enn 5 % av hjertet fikk en dose >50 % av måldosen (>25 Gy). Hvis det ikke kunne oppnås, burde man vurdere om det kunne gjøres kompromisser i målvolumet. Det ble fremhevet at mange pasienter med små svulster uten lymfeknutemetastaser har en meget god prognose. Det burde derfor i slike situasjoner bli vurdert å akseptere suboptimal dosering til et mindre område av brystet/brystveggen på motsatt side av tumorområdet, dersom dette kunne føre til ytterligere minimalisering av hjertedosen. Bruk av pustestyrt strålebehandling (gating) for å redusere dosen til hjertet og derved hindre strålingsbetinget cardiotoksisitet vant etter hvert fram i Norge73. I forbindelse med innføringen av hypofraksjonert bestråling ble temaet hjertedose igjen aktualisert. NBCG vedtok at hypofraksjonert strålebehandling ved venstresidig brystkreft skulle gjennomføres pustestyrt for å minimalisere bestrålingen mot hjertet, og at det skal etterstrebes å holde hjertet utenfor feltgrensen med en maksimal gjennomsnittsdose på 2 Gy. Det ble også akseptert at pasienter som mottok potensiell kardiotoksisk kjemoterapi/immunterapi, kunne motta hypofraksjonert strålebehandling.   

Dette var motivert av en studie av Darby og medarbeidere som viste at det ikke var noen nedre risikogrense for hjertetoksisitet, og at den relative risiko økte med 7.4 % for hver Gy i gjennomsnittsdose til hjertet74. Den absolutte risiko for potensiell hjerteskade er avhengig av pasientens cardiovaskulære risiko (komorbiditet) og hvor høy gjennomsnittsdose som gis til hjertet. Ut i fra beregningene som ble utført i studien, er økt risiko for cardiovasculær sykdom i løpet av 30 år meget lav dersom gjennomsnittsdosen til hjerte ikke overstiger 2-3 Gy.

I januar 2015 presenterte ESTRO konsensusretningslinjer for hvordan målvolum skal defineres og tegnes inn ved planlegging av postoperativ strålebehandling ved brystkreft75. Dette representerer en stor endring i måte og detaljeringsgrad ved inntegning av målvolum og er på mange måter et paradigmeskifte. Det er enighet innen NBCG om å gå over til denne nye inntegningsmalen i løpet av første halvår 2016. Den bør være innført i klinisk rutine innen 1. juli 2016.

Genetiske undersøkelser

Diskusjonen om hvorvidt det er riktig å tilby gentesting av alle kvinner med brystkreft har gått høyt det siste tiåret. 30. november 2006 sendte NBCG et brev til Sosial og helsedirektoratet hvor det ble gjort rede for at NBCG sammen med Norsk Forum for Gynekologisk Onkologi og Norsk Gruppe for Arvelig Kreft i juni 2006 hadde vedtatt å gå inn for at alle pasienter med incident brystkreft skulle tilbys testing på de vanligste genfeil som disponerer for denne sykdommen.

En bredt sammensatt arbeidsgruppe ble nedsatt av Sosial og helsedirektoratet for å vurdere det vitenskapelige grunnlag for tiltaket og etiske, juridiske og ressursmessige problemstillinger knyttet til dette. Gruppen leverte sin innstilling 13. juni 2008.
Den støttet NBCGs syn.

Saken ble sendt ut på høring. Tiltaket fikk bl.a. støtte fra Brystkreftoperertes forening. Etter en meget langvarig prosess endte det likevel med at Helsedirektoratet i sine anbefalinger sa nei til et tilbud om gentesting for alle som får brystkreft og eggstokkreft. Videre anbefalte direktoratet at testingen gjennomføres som et forskningsprosjekt, initiert og organisert av helseforetakene selv.

NBCG var selvsagt skuffet over dette vedtaket. Det var ingen realisme i å gjennomføre et forskningsprosjekt på nasjonal basis uten at det ble tilført friske midler fra myndighetene.

Sosial- og helsedirektoratet kom deretter først med et forslag om å tilby gentesting til kvinner under 40 år med brystkreftsykdom. Aldersgrensen ble senere hevet til 50 år. For kvinner med trippel negativ sykdom har NBCG foreslått at grensen heves til 60 år. Testing kan alltid tilbys kvinner der det kan ha betydning for valg av behandling. Det pågår nå prosjekter som søker å belyse hvilke gevinster og kostnader ved å tilby gentesting til alle. Hvis det skulle bli aktuelt å tilby en egen adjuvant behandling til kvinner med BRCA1 eller BRCA2 genfeil, noe som synes sannsynlig, vil det kreve at man får en utstrakt testing.

Listen over hva som har skjedd innen brystkreftbehandlingen de siste 15 år, kunne gjøres lengre, men noe må velges bort her.
Vi ser klare tegn på at morgendagens behandling kommer til å være forskjellig fra den vi har i dag. Forhåpentligvis vil behandlingen bli mer effektiv og mindre belastende.

Referanser:

  1. Primærbehandling. Cancer Mammae. Utgitt 1981 av Landsforeningen mot kreft og Norsk kirurgisk forening.
  2. Nabholtz JM1, Buzdar A, Pollak M et al. Anastrozole is superior to tamoxifen as first-line therapy for advanced breast cancer in postmenopausal women: results of a North American multicenter randomized trial. Arimidex Study Group. J Clin Oncol. 2000 Nov 15;18(22):3758-67.
  3. Mouridsen H1, Gershanovich M, Sun Y et al. Superior efficacy of letrozole versus tamoxifen as first-line therapy for postmenopausal women with advanced breast cancer: results of a phase III study of the International Letrozole Breast Cancer Group. J Clin Oncol. 2001 May 15;19(10):2596-606.
  4. Paridaens RJ, Dirix LY, Beex LV et al. Phase III study comparing exemestane with tamoxifen as first-line hormonal treatment of metastatic breast cancer in postmenopausal women: the European Organisation for Research and Treatment of Cancer Breast Cancer Cooperative Group. J Clin Oncol. 2008 Oct 20;26(30):4883-90. doi: 10.1200/JCO.2007.14.4659. Epub 2008 Sep 15.
  5. Winer E,  Hudis C, Burstein HJ et al. American Society of Clinical Oncology Technology Assessment on the Use of Aromatase Inhibitors As Adjuvant Therapy for Postmenopausal Women With Hormone Receptor–Positive Breast Cancer: Status Report 2004. JCO January 20, 2005 vol. 23 no. 3 619-629
  6. NCCN Breast Cancer Clinical Practice Guidelines in Oncology. Breast Cancer version 3.2015. 
  7. Regan MM, Neven P,  Giobbie-Hurder A et al. for the members of the BIG 1-98 Collaborative Group and the International Breast Cancer Study Group (IBCSG) Assessment of letrozole and tamoxifen alone and in sequence for postmenopausal women with steroid hormone receptor-positive breast cancer: the BIG 1-98 randomised clinical trial at 8·1 years median follow-up. Lancet Oncol 2011; 12: 1101–08
  8. Francis  PA, Regan MM, Fleming GF et al. Adjuvant Ovarian Suppression in Premenopausal Breast Cancer. NEJM, DOI: 10.1056/NEJMoa1412379, 2014
  9. Pagani O, Regan MM, Walley BA. Adjuvant Exemestane with Ovarian Suppression in Premenopausal Breast Cancer. N Engl J Med 2014;371:107-18.    
  10. Di Leo A, Jerusalem G, Petruzelka L et al. Final Overall Survival: Fulvestrant 500mg vs 250mg in the Randomized CONFIRM Trial. JNCI Journal of the National Cancer Institute Advance Access published December 7, 2013
  11. Ellis MJ, Llombart-Cussac A, Feltl D et al. Fulvestrant 500 mg Versus Anastrozole 1 mg for the First-Line Treatment of Advanced Breast Cancer: Overall Survival Analysis From the Phase II FIRST Study. http://jco.ascopubs.org/cgi/doi/10.1200/JCO.2015.61.5831
  12. José Baselga J, Mario Campone M, Piccart M et al. Everolimus in Postmenopausal Hormone-Receptor–Positive Advanced Breast Cancer. N Engl J Med 2012;366:520-9.
  13. M. Piccart M, Hortobagyi GN, Campone M et al. Everolimus plus exemestane for hormonereceptor-positive, human epidermal growth factor receptor-2-negative advanced breast cancer: overall survival results from BOLERO-2. Annals of Oncology 25: 2357–2362, 2014
  14. Finn RS,Crown JP, Lang I et al. The cyclin-dependent kinase 4/6 inhibitor palbociclib in combination with letrozole versus letrozole alone as fi rst-line treatment of oestrogen receptor-positive, HER2-negative, advanced breast cancer (PALOMA-1/TRIO-18): a randomised phase 2 study. Lancet Oncol 2015; 16: 25–35
  15. Turner NC, Ro J, André F et al. Palbociclib in Hormone-Receptor–Positive Advanced  Breast Cancer.  N Engl J Med 2015;373:209-19.
  16. Norges offentlige utredninger NOU 1997:20 Omsorg og kunnskap! Norsk kreftplan. Statens forvaltningstjeneste. Statens trykning, Oslo 1997
  17. Nabholtz J-M, Senn HJ, Bezwoda WR et al. Prospective Randomized Trial of Docetaxel Versus Mitomycin Plus Vinblastine in Patients With Metastatic Breast Cancer Progressing Despite Previous Anthracycline-Containing Chemotherapy. J Clin Oncol 17:1413-1424.1999
  18. Sjöström J, Blomqvist C, Mouridsen H et al. Docetaxel Compared with Sequential Methotrexate and 5-Fluorouracil in Patients with Advanced Breast Cancer after Anthracycline Failure: a Randomised Phase III Study with Crossover on Progression by the Scandinavian Breast Group.  Eur J Cancer, Vol. 35, No. 8, pp. 1194 -1201, 1999.
  19. Jones SE, Erban J, Overmoyer B et al.  Randomized Phase III Study of Docetaxel Compared With Paclitaxel in Metastatic Breast Cancer. J Clin Oncol 23:5542-5551.2005
  20. Wist EA, Sommar HH, Østenstad B. Weekly 1-hour paclitaxel as first-line chemotherapy for metastatic breast cancer. Acta Oncologica, 43:1. 11 -14, 2004
  21. Seidman AD, Berry D, Cirrincione C et al. Randomized Phase III Trial of Weekly Compared With Every-3-Weeks Paclitaxel for Metastatic Breast Cancer, With Trastuzumab for all HER-2 Overexpressors and Random Assignment to Trastuzumab or Not in HER-2 Nonoverexpressors: Final Results of Cancer and Leukemia Group B Protocol 9840. J Clin Oncol 26:1642-1649. © 2008
  22. Sparano JA, Wang M, Martino S et al. Weekly Paclitaxel in the Adjuvant Treatment of Breast Cancer. N Engl J Med 2008;358:1663-71.
  23. http://nbcg.no/behandlingsskjemaer/content/text_85ff4b8d-b9ec-4fb2-8ef7-711fc193fa36/1450722675692/nbcgs_retningslinjer_for_ikke_hormonell_behandling_av_metastaser_18_11_15.pdf
  24. Del Mastro L, De Placido S, Bruzzi P et al. Fluorouracil and dose-dense chemotherapy in adjuvant treatment of patients with early-stage breast cancer: an open-label, 2 × 2 factorial, randomised phase 3 trial. Lancet 2015; 385: 1863–72
  25. Geyer CE, Jr, Samuel JA, Wilson JW et al. NSABP B-36: A randomized phase III trial comparing six cycles of 5-fluorouracil (5-FU), epirubicin, and cyclophosphamide (FEC) to four cycles of adriamycin and cyclophosphamide (AC) in patients (pts) with node-negative breast cancer. SABCS 2014: S3-02.
  26. O’Shaughnessy J, Miles D,  Vukelja S et al. Superior Survival With Capecitabine Plus Docetaxel Combination Therapy in Anthracycline-Pretreated Patients With Advanced Breast Cancer: Phase III Trial Results. Journal of Clinical Oncology, Vol 20, No 12 (June 15), 2002: 2812-2823
  27.   Cortes J, O’Shaughnessy J, Loesch D et al. Eribulin monotherapy versus treatment of physician’s choice in patients with metastatic breast cancer (EMBRACE): a phase 3 open-label randomised study. Lancet 2011; 377: 914–23
  28. Kaufman PA, Awada A, Twelves C et al. Phase III Open-Label Randomized Study of Eribulin Mesylate Versus Capecitabine in Patients With Locally Advanced or Metastatic Breast Cancer Previously Treated With an Anthracycline and a Taxane. Published Ahead of Print on January 20, 2015 as 10.1200/JCO.2013.52.4892
  29. Brodowicz T, Kostler WJ, Moslinger R et al. Single-agent gemcitabine as second- and third-line treatment in metastatic breast cancer. Breast 2000;9(6):338-42.
  30. Tutt A, et al: The TNT trial. 2014 San Antonio Breast Cancer Symposium. Abstract S3-01. Presented December 11, 2014.
  31. Slamon DJ, Leyland-Jones B, Hak S et al. Use of chemotherapy plus a monoclonal antibody against HER2 for metastatic breast cancer that overexpresses HER2. N Engl J Med 2001;344:783–792
  32. Marty M, Cognetti F, Maraninchi D et al. Randomized Phase II Trial of the Efficacy and Safety of Trastuzumab Combined With Docetaxel in Patients With Human Epidermal Growth Factor Receptor 2–Positive Metastatic Breast Cancer Administered As First-Line Treatment: The M77001 Study Group. J Clin Oncol 23:4265-4274. 2005
  33. Andersson M, Lidbrink E, Bjerre K et al. Phase III Randomized Study Comparing Docetaxel Plus Trastuzumab With Vinorelbine Plus Trastuzumab As First-Line Therapy of Metastatic or Locally Advanced Human Epidermal Growth Factor Receptor 2–Positive Breast Cancer: The HERNATA Study. J Clin Oncol 29:264-271. 2010
  34. Piccart-Gebhart MJ, Procter M, Leyland-Jones B et al. Trastuzumab after Adjuvant Chemotherapy in HER2-Positive Breast Cancer N Engl J Med 2005;353:1659-72
  35. Romond EH, Perez EA, Bryant J et al. Trastuzumab plus Adjuvant Chemotherapy for Operable HER2-Positive Breast Cancer. N Engl J Med 2005; 353:1673-84.
  36. Romond EH, Jeong J-H, Rastogi P et al. Seven-Year Follow-Up Assessment of Cardiac Function in NSABP B-31, a Randomized Trial Comparing Doxorubicin and Cyclophosphamide Followed by Paclitaxel (ACP) With ACP Plus Trastuzumab As Adjuvant Therapy for Patients With Node-Positive, Human Epidermal Growth Factor Receptor 2–Positive Breast Cancer. J Clin Oncol 30:3792-3799.2012
  37. Perez EA, Romond EH, Suman VJ et al. Trastuzumab Plus Adjuvant Chemotherapy for Human Epidermal Growth Factor Receptor 2–Positive Breast Cancer: Planned Joint Analysis of Overall Survival From NSABP B-31 and NCCTG N9831. J Clin Oncol 32:3744-3752.2014
  38. Goldhirsch A, Gelber RD, Piccart-Gebhart MJ. 2 years versus 1 year of adjuvant trastuzumab for HER2-positive breast cancer (HERA): an open-label, randomised controlled trial. Lancet 2013; 382: 1021–28
  39. Geyer CE, Forster J, Lindquist L et al. Lapatinib plus Capecitabine for HER2-Positive Advanced Breast Cancer. N Engl J Med 2006;355:2733-43 Advani PP, Ballman KV, Dockter TJ, Colon-Otero G, Perez EA. Long-Term Cardiac Safety Analysis of NCCTG N9831 (Alliance) Adjuvant Trastuzumab Trial. September 21, 2015, doi: 10.1200/JCO.2015.61.8413
  40. ClinicalTrials.gov Identifier: NCT00490139
  41. Piccart-Gebhart M, Holmes E, Baselga J et al. Adjuvant Lapatinib and Trastuzumab for Early Human Epidermal Growth Factor Receptor 2–Positive Breast Cancer: Results From the Randomized Phase III Adjuvant Lapatinib and/or Trastuzumab Treatment optimization Trial. http://jco.ascopubs.org/cgi/doi/10.1200/JCO.2015.62.1797
  42. Swain SM, Baselga J, Kim S-B et al. Pertuzumab, Trastuzumab, and Docetaxel in HER2-Positive Metastatic Breast Cancer. N Engl J Med 2015;372:724-34.
  43. Gianni L, Pienkowski T, Im YH,  et al. Efficacy and safety of neoadjuvant pertuzumab and trastuzumab in women with locally advanced, inflammatory, or early HER2-positive breast cancer (NeoSphere): a randomised multicentre, open-label, phase 2 trial. Lancet Oncol 2012; 13: 25–32
  44. Krop IE, Kim S-B, González-Martín A et al. Trastuzumab emtansine versus treatment of physician’s choice for pretreated HER2-positive advanced breast cancer (TH3RESA): a randomised, open-label, phase 3 trial. The Lancet Oncology 15, 7, 2014, Pages 689–699
  45. Verma S, Miles D, Gianni L et al  Trastuzumab Emtansine for HER2-Positive Advanced Breast Cancer. N Engl J Med 2012;367:1783-91
  46. Procter M, Suter TM, de Azambuja E et al. Longer-Term Assessment of Trastuzumab-Related Cardiac Adverse Events in the Herceptin Adjuvant (HERA) Trial.  http://jco.ascopubs.org/cgi/doi/10.1200/JCO.2009.26.0463   
  47. Advani PP, Ballman KV, Travis J. Dockter TJ, Gerardo Colon-Otero G, Perez EA. Long-Term Cardiac Safety Analysis of NCCTG N9831 (Alliance) Adjuvant Trastuzumab Trial. http://jco.ascopubs.org/cgi/doi/10.1200/JCO.2015.61.8413
  48. Rosen LS, Gordon D, Kaminski M et al. Long-term efficacy and safety of zoledronic acid compared with pamidronate disodium in the treatment of skeletal complications in patients with advanced multiple myeloma or breast carcinoma: a randomized, double-blind, multicenter, comparative trial. Cancer , 2003 98(8):1735-44
  49. Hilner BE. Ingle JN. Chelbowski RTet al. American Society of Clinical Oncology 2003 update on the role of bisphosphonates and bone health issues in women with breast cancer. Journal of Clinical Oncology , 2003 . 21(21):4042-57
  50. Amadori D, Aglietta M, Alessi B. Effi cacy and safety of 12-weekly versus 4-weekly zoledronic acid for prolonged treatment of patients with bone metastases from breast cancer (ZOOM): a phase 3, open-label, randomised, non-inferiority trial. Lancet Oncol 2013; 14: 663–70
  51. Himelstein AH, Qin R, Novotny PJ et al. CALGB 70604 (Alliance): A randomized phase III study of standard dosing vs. longer interval dosing of zoledronic acid in metastatic cancer. J Clin Oncol 33, 2015 (suppl; abstr 9501)
  52. Early Breast Cancer Trialists’ Collaborative Group (EBCTCG)* Adjuvant bisphosphonate treatment in early breast cancer: meta-analyses of individual patient data from randomised trials. Lancet 2015; 386: 1353–61
  53. http://nbcg.no/arkiv_lenker/referater_fra_styringsgruppemoter/content/text_9a9a6252-d1cf-4c66-8070-d36c52e5d321/1400697451489/referat_styringsgruppemote_14_juni_2012.pdf 
  54. Stopeck AT,Lipton A, Body J-J et al. Denosumab Compared With Zoledronic Acid for the Treatment of Bone Metastases in Patients With Advanced Breast Cancer: A Randomized, Double-Blind Study. J Clin Oncol. 2010 Dec 10;28(35):5132-9. doi: 10.1200/JCO.2010.29.7101. Epub 2010 Nov 8
  55. Refusjonsrapport. Denosumab (Xgeva) til forebygging av skjelett-relaterte hendelser hos voksne med benmetastaser fra solide tumorer. Vurdering av søknad om forhåndsgodkjent refusjon. 05-07-2012. Statens legemiddelverk.
  56. Denosumab (Xgeva) til forebygging av skjelettrelaterte hendelser hos voksne med benmetastaser fra solide tumorer. Oppdatering av tidligere helseøkonomisk analyse 01-10-2014. Statens legemiddelverk
  57. Protokoll fra møte i Beslutningsforum for nye metoder 17.11.2014.
  58. Gnant M, Pfeiler G, Dubsky PC, et al: Adjuvant denosumab in breast cancer (ABCSG-18): A multicentre, randomised, double-blind, placebo-controlled trial. Lancet 386:433-443, 2015.
  59. Gnant M, Pfeiler G, Dubsky PC, et al: The impact of adjuvant denosumab on disease-free survival: Results from 3,425 postmenopausal patients of the ABCSG-18 trial. 2015 San Antonio Breast Cancer Symposium. Abstract S2-02. Presented December 9, 2015.
  60. Lundgren S, Jørgensen S, Kåresen R. Brystkreftkirurgi i Norge 1990–95 belyst med data fra SINTEF Unimed. Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 2688–93.
  61. Kreftkirurgi i Norge. Helsedirektoratet. Publikasjonsnummer IS-2284. Utgitt: 03/2015
  62. Hofvind S, Schlichting E, Ursin G, Sebuødegård S, Kåresen R. Brystkreftkirurgi i Norge 1986 – 2009. Tidsskr Nor Legeforen nr. 15, 2013; 133: 1582 – 6
  63. Clarke M, Collins R, Darby S et al. Effects of radiotherapy and of differences in the extent of surgery for early breast cancer on local recurrence and 15-year survival: an overview of the randomised trials. Lancet 2005; 366: 2087 – 106.
  64. Litière S, Werutsky G, Fentiman IS et al. Breast conserving therapy versus mastectomy for stage I-II breast cancer: 20 year follow-up of the EORTC 10801 phase 3 randomised trial. Lancet Oncol 2012; 13: 412 – 9.
  65. S. Hofvind S, Holen A,  Aas  T, Roman  M, Sebuødegård S, Akslen LA. Women treated with breast conserving surgery do better than those with mastectomy independent of detection mode, prognostic and predictive tumor characteristics. European Journal of Surgical Oncology (EJSO) 41, 10, 2015, 1417–1422
  66. Nasjonalt kvalitetsregister for brystkreft.  Årsrapport 2013-2014.
  67. Giuliano AE, Hunt KK, Ballman KV. Axillary Dissection vs No Axillary Dissection in Women With Invasive Breast Cancer and Sentinel Node Metastasis A Randomized Clinical Trial. JAMA. 2011;305(6):569-575
  68. Rapport til Helsedirektoratet fra arbeidsgruppe vedrørende rekonstruksjon etter brystkreft. Levert 20.03.12.
  69.   Erikstein B, Anker G, Frengen J, Wist E. Postoperativ strålebehandling ved cancer mammae. En NBCG rapport. November 2000. 
  70. http://nbcg.no/arkiv_lenker/arkiv_tidligere_stralefeltinntegningsmaler/ 
  71. http://nbcg.no/arkiv_lenker/blaboka_eldre_versjoner/content_1/text_849aa239-9ddc-4aa3-8423-2e88ec2ae357/1400696981267/kap_12_postoperativ_str_lebehandling_februar_2009.pdf
  72. Haviland JS, Owen JR, Dewar JA et al. The UK Standardisation of Breast Radiotherapy (START) trials of radiotherapy hypofractionation for treatment of early breast cancer: 10-year follow-up results of two randomised controlled trials. Lancet Oncol 2013; 14: 1086–94
  73. Hjelstuen MH, Mjaaland I, Vikström J, Dybvik KI.  Radiation during deep inspiration allows loco-regional treatment of left breast and axillary-, supraclavicular- and internal mammary lymph nodes without compromising target coverage or dose restrictions to organs at risk. Acta Oncol. 2012 Mar;51(3):333-44
  74. Darby SC, Ewertz M, McGale P et al. Risk of Ischemic Heart Disease in Women after Radiotherapy for Breast Cancer. N Engl J Med 2013;368:987-98.
  75. Offersen BV, Boersma LJ, Kirkove C et al. ESTRO consensus guideline on target volume delineation for elective radiation therapy of early stage breast cancer. Radiotherapy and Oncology 114 (2015) 3–10
Exit mobile version