Tone Ikdahl, prosjektdirektør og dr med: Leder for å bidra til å skape best mulig forhold

Intervjuet av Stephanie B. Geisler

---

Hva er din bakgrunn/spesialistutdanning?
– Jeg studerte i Oslo og var ferdig i 1988. Begynte som stipendiat hos Anne-Lise Børresen-Dale ved Institutt for kreftforskning før jeg gikk i turnus. Deretter fullførte jeg doktorgraden om molekylære studier av brystkreft og gjorde meg nesten ferdig med spesialitet i genetikk ved Avdeling for medisinsk genetikk på Ullevål. Under sideutdanningen ved Onkologisk avdeling innså jeg imidlertid at jeg ønsket å være en del av teamet som behandler kreftpasienter. Jeg ”konverterte” fra genetikk til onkologi og hadde kliniske stillinger ved Ullevål og Radiumhospitalet. Var ferdig spesialist i 2004. I 2006 steppet jeg inn som fungerende avdelingsleder for Kjell Tveit på Ullevål og var den som ledet avdelingen da den flyttet inn i det nye Kreftsenteret. Det var en spennende periode som ga meg smaken på ledelse og fikk meg til å ta en master of managementgrad på BI.  Fra 2007 til 2010 ledet jeg etableringen av en liten forskningsavdeling i Kreftsenteret, og ved sammenslåingen av kreftavdelingene i Oslo i 2010, ble jeg leder for en ny seksjon med virksomhet ved både Radiumhospitalet og Ullevål. Seksjonen behandler både GI-, urologisk og gynekologisk kreft. Jeg har hatt ansvaret for å samle virksomhet og overflytte overleger fra den ene til den andre lokalisasjonen. Temmelig krevende oppgaver.

Hvilken posisjon innehar du nå?
– Jeg har hatt permisjon fra min stilling i Avdeling for kreftbehandling siden i fjor for å lede arbeidet med ny strategi og handlingsplan for det store, sammenslåtte Oslo universitetssykehus. Er nå ansatt som prosjektdirektør i sykehusstaben og er for tiden involvert i den helt tidlige planleggingen av et fremtidig, nytt sykehus. Vi behøver nye bygg og ser behovet for å få samlet virksomheten. Fagmiljøet i sykehuset er lei av å være spredd på forskjellige lokalisasjoner.

Hva førte til at du bestemte deg for å jobbe i en administrativ stilling i sykehusledelsen?
– Jeg ble først rekruttert til å være leder på Ullevål, og ser på det å ta lederansvar som en mulighet til å bidra til å skape best mulig forhold for både pasientene, kollegene og onkologifaget. Med mitt utgangspunkt i faget ønsker jeg å gjøre en god jobb for pasienter og kolleger på et overordnet nivå gjennom å være en god og klok leder – og så er det litt morsomt også.

Hva er dine arbeidsoppgaver? Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut?
– Mine dager er i øyeblikket helt uten hvit frakk og poliklinikk. Prosjektet for et fremtidig Oslo Universitets Sykehus innebærer at jeg tilbringer arbeidsdagene sammen med folk fra ulike deler av sykehuset og med arkitekter og sykehusplanleggere. Siden planleggingen av det nye sykehuset ikke skal foregå på mitt kontor har jeg en veldig variert arbeidsdag. Jeg leder en prosjektgruppe med motiverte og hyggelige folk, snakker på store og små arenaer, lytter til hva folk mener, skriver og tenker høyt sammen med andre.  Utfordrende og morsomt. Og fleksibelt nok til at jeg kan være med å veilede noen stipendiater, planlegge Onkologisk Forum og ha noen andre styreverv også på si.

Hvilke tilbakemeldinger har du fått fra dine tidligere kollegaer (og andre ) på at du jobber i sykehusledelsen?
– Min nåværende jobb innebærer at jeg er litt distansert fra klinikken. Det er flere som har spurt meg når jeg kommer tilbake og sagt at de savner meg – det er hyggelig. Jeg håper og tror at jeg stort sett er blitt oppfattet som en representant for det onkologiske fagmiljøet og ikke som en distansert leder uten bakkekontakt.

Hva er den største forskjellen mellom å jobbe på sykehus og å jobbe administrativ i sykehusledelsen?
– Når man jobber klinisk, ligger det en sterk tilfredsstillelse i å gjøre nytte for seg ovenfor pasientene. Man får direkte og indirekte tilbakemeldinger når man har gjort en god jobb og har gleden av å jobbe i team.

Som leder er man nok litt mer ensom, man må enkelte ganger ta beslutninger som ikke er populære og stå for dem. Det føltes litt rart de første gangene gode kollegaer sa at ”Nå må ledelsen gjøre noe!” – og så var det meg de snakket om… I tillegg er man som mellomleder ”midt i mellom” – man har trange rammer som setter grenser for hva man kan få til og har gjerne krav både fra ledere ”over” og medarbeidere ”under” som kan være vanskelig å oppfylle samtidig.

Savner du noe fra din virksomhet i klinikken og forskningen?
– Jeg forsaker pasientkontakt og det å jobbe i et klinisk team, er glad i begge deler. Prøver å forske litt ved siden av mine andre oppgaver, leder en forskningsgruppe og er medveileder for noen doktorgradskandidater. Har innsett at man ikke blir like god forsker når man gjør det ”med venstre hånd” som man gjør det på heltid. Samtidig synes jeg det er et privilegium å kunne kombinere forskning med både pasientbehandling og ledelse.

Vil det være aktuell for deg å gå tilbake til en klinisk stilling?
– Ja, det kan absolutt være aktuelt– og jeg hadde faktisk en fast dag i poliklinikken hver uke helt frem til påske nå i år.

Hvor ser du de største fremtidige utfordringer for landets kreftavdelinger?
– Jeg ser en det som et stort paradoks og en fremtidig utfordring at vi bruker våre beste folk og store ressurser til å forske frem ny kreftbehandling, men at vi så kan komme i en situasjon hvor vi ikke har råd til å ta den nye behandlingen i bruk. Helt til nå har vi kunnet tilby den samme gode behandlingen til hele befolkningen, rike som fattige. De sitter side om side og venter på cystostatika i poliklinikken. Det synes jeg vi kan være stolte av! Jeg synes det vil være trist om vi kommer i en situasjon der de vel bemidlede kan kjøpe seg til annen og bedre behandling enn resten av befolkningen.

Hvor ser du de største fremtidige sjansene for landets kreftavdelinger?
– Onkologien har utviklet seg enormt de siste tiårene. Pasienter lever lengre nå – gjennom bedre behandling har vi mulighet til å redde og forlenge liv. Jeg håper og tror at denne utviklingen fortsetter. Det er jo dette som er motivasjonen bak forskning og derfor vi tar i bruk ny behandling. Jeg tror på at fremtidig behandling vil bli mer individualisert, men tviler på at vi vil oppleve et paradigmeskifte av stor klinisk betydning på dette felt i løpet av de nærmeste årene. Om vi vil bidra til at ny kunnskap fra laboratoriet kommer til klinisk nytte må det satses målbevisst på kliniske studier, ikke utelukkende på kostbare laboratorie-platformer.

Ny IKT-teknologi vil åpne muligheter for å samarbeide på nye måter på tvers av behandlingsnivåer. Slik kan vi skape bedre pasienttilbud og forhåpentligvis også spare kostnader og bli mer effektive slik at vi får mest mulig pasientbehandling ut av pengene.

Hvordan ser du for deg samarbeidet mellom Norsk Onkologisk Forening og Onkologisk Forum i tiden fremover?
– Onkologisk Forum er et årlig møte hvor hele ”Kreft-Norge” samles. Noe av suksessen ligger i at møtet er knyttet opp til de nasjonale faggruppene for kreft. Derfor greier vi å samle både onkologer, kirurger, patologer, radiologer, epidemiologer, sykepleiere og basalforskere på samme møte. Styret har arbeidet for at Onkologisk Forum skal bli mer enn et møte. På generalforsamlingen 22.november vil vi legge frem forslag til om å stifte foreningen Onkologisk Forum, en multidisiplinær interesseorganisasjon for alle som arbeider med kreft i Norge.

Vi håper at en slik organisasjon skal kunne spille en helsepolitisk rolle, samtidig som den fremmer god fagutvikling og nettverksbygging på tvers av geografiske og spesialitets- og yrkesmessige skillelinjer.

Noe du har lyst å si til landets onkologer?
– Støtt opp om Onkologisk Forum, slik at vi får en strek multidisiplinær forening og sammen kan tale kreftmiljøets sak nasjonalt. (red: se egen artikkel i dette nummeret)