Av helse- og omsorgsminister Bent Høie
Bent Høie
Satsingen på kreft er ikke et styringssignal ovenfra. Det er pasientenes styringssignal nedenfra.
Vi vet at de fleste pasientene er godt fornøyd med behandlingen de får på sykehusene våre. Det gjelder også kreftpasienter. Likevel er det altfor mange som opplever at de blir kasteballer i systemet.
Det er oftest kommunikasjon og oppfølging som svikter. Og det er oftest pasienter med uklare symptomer som blir sendt fra utredning til utredning før de får en diagnose. De får lite informasjon underveis, og faller mellom ulike stoler.
Slik skal det ikke være. Derfor er jeg glad for at vi nå er i rute med regjeringens kreftsatsing.
Diagnosesentre i alle regioner
Innen dette året er omme, har vi diagnosesentre i alle regioner. Helse Nord var først ute med et senter Tromsø allerede i desember i fjor. Helse Sør-Øst og Ahus kom i gang i mars. Diagnosesenteret i Helse Midt-Norge ble etablert i september og Helse Vest planlegger å starte opp det første diagnosesenteret i Bergen i desember.
Erfaringene fra Tromsø er gode. Der meldes det at pasientene føler seg svært godt ivaretatt, det meldes om fornøyde fastleger som opplever god kontakt med sykehuset og sykehuspersonell som har et system som gjør at de kan være raske med oppfølgingen når henvisningen er mottatt.
Pakkeforløp for kreftpasienter
21 tverrfaglige grupper har nå utarbeidet 28 pakkeforløp knyttet til spesifikke kreftsykdommer. I tillegg er det utarbeidet et pakkeforløp for spredning med ukjent utgangspunkt og diagnostisk pakkeforløp for pasienter med mistanke om alvorlig sykdom som kan være kreft. Arbeidet er lagt opp etter erfaringer i Danmark. Der får nå 8 av 10 pasienter behandling til fastsatt tid.
Pakken skal gi svar på hvor lenge den enkelte pasient kan vente i de ulike stadiene i et sykdomsforløp: Fra det er mistanke om kreft og til utredning, fra utredning til diagnose stilles og fra diagnose til behandling.
Dette innebærer at den enkelte pasient får et skreddersydd opplegg. Det innebærer også at fastlegen vet hvor henvisningen skal sendes og hvem som får den. Pasienten skal få en egen forløpskoordinator som sørger for at fristene overholdes. Alle sykehus skal ha en slik koordinator på plass før 1. januar. Forpliktende beslutninger om behandlingen skal tas i tverrfaglige møter.
Det nye er tryggheten i forløpet, ved at pasienten loses gjennom systemet og har ett menneske å forholde seg til. Forutsigbarhet er nøkkelordet, og vi skal måle at forventning og faktisk forløp henger sammen.
Bedre samarbeid mellom fastleger og sykehus
Fastlegene er helt avgjørende for at vi skal lykkes med pakkeforløp for kreft. Det er viktig at de er godt informert om sin rolle og sitt ansvar, så det blir derfor laget egne henvisningsrutiner og diagnoseveiledere.
Om ikke lenge skal vi i gang med det mest krevende: Å innføre pakkeforløpene. Jeg har sett at noen uttrykker skepsis til dem fordi det ikke tilføres midler. På samme tid er de fleste enige i at det viktigste er å komme i gang slik at vi ser hvor ressursene bør settes inn etter hvert.
Jeg har heller ingen tro på at vi må utrede ressursbehovet først. Det tar for lang tid, og jeg er ikke sikker på at vi ender opp med klare svar.
Derfor må vi begynne lokalt på den enkelte avdeling, og se hva som er de faktiske utfordringene. Kanskje trengs en ny patolog, eller kanskje er det en koordinator eller en bestemt type utstyr som mangler. Andre steder kan det være andre behov.
I første rekke handler det om å organisere arbeidet på en klok måte, lokalisere flaskehalser og gjøre noe for å fjerne dem.
Vekst i sykehusøkonomien og økt fleksibilitet gjør at det nå er enklere å inngå leieavtaler for bygg og utstyr.
Diagnoseenheten for brystkreft på OUS er et godt eksempel på at endringer lar seg gjennomføre uten tilførsel av store ressurser.
Der lagde de prosjektet ”Hvis pasienten fikk bestemme” for å få ned de lange ventetidene ved utredning av brystkreft.
I prosjektet samarbeidet fagfolk og pasienter for å finne ut hvor flaskehalsene var. Arbeidet på enheten ble så organisert med bakgrunn i dette.
Resultatet er at ventetiden har gått ned med 90 prosent. Dette skjedde ikke gjennom store investeringer eller nytt utstyr, men ved å stille det enkle spørsmålet: Hvordan hadde vi organisert arbeidet hvis pasienten hadde fått bestemme?
Jeg har besøkt diagnoseenheten to ganger. Første gang som fersk statsråd og andre gang for kort tid siden med kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner som ønsket å se et godt eksempel på tjenesteinnovasjon og hvordan vi får bukt med tidstyveri i helsetjenesten. Det fikk han sett på OUS.
Pasienten vet hvor skoen trykker
Noen sier at de er lei av nye styringssignaler. Til det vil jeg si: Pakkeforløpene er ikke et styringssignal ovenfra. Det er pasientenes styringssignal nedenfra. Det er signaler vi skal lytte til – både på sykehusene, fastlegekontorene og i Helse- og omsorgsdepartementet.
De fire kreftforløpene (tykk- og endetarmskreft, prostatakreft, brystkreft og lungekreft) som etableres fra januar skal være piloter til å lære av. Så skal andre forløp innføres etter hvert.
Noen er bekymret for at dette betyr at kreft vil få ressurser på bekostning av andre diagnoser. Jeg er ikke bekymret for det.
I Danmark var kreft et lokomotiv som førte til bedre pasientforløp for flere andre diagnoser. Her i Norge skal vi også bruke erfaringene på andre områder der pasientene kan ha kompliserte forløp.
Vi er i gang med å skape pasientens helsetjeneste.