Intervjuet av Stephanie B. Geisler
Stener Kvinnsland
Studert medisin i Bergen, med spesialist-utdanning i Bergen og også disputas i Bergen.
Klinisk virksomhet som onkolog i nesten 30 år samt leder i helsevesenet på forskjellige nivå siden 1987.
Kvinnsland har bygget opp kreftavdelingen i Trondheim. Etter det jobbet han som avdelingsleder ved Radiumhospitalet, styreleder i Kreftforeningen, forskningsleder i Pharmacia/Upjohn og avdelingssjef for kreftavdelingen i Bergen.
Yndlingsfarge: Blå.
Yndlingsbok/-forfatter: Leser helst politiske biografier eller historie.
Yndlingsband/-musikk: Yndlingsband må jo være VAMP fra hjembyen Haugesund. Når det gjelder klassisk musikk er pianisten Leif Ove Andsnes en ener.
Hva er din bakgrunn/spesialistutdanning?
– Jeg har studert i Bergen, med spesialistutdanning i Bergen og jeg disputerte også i Bergen. Etter det klinisk virksomhet som onkolog i nesten 30 år samt leder i helsevesenet på forskjellige nivå siden 1987. Jeg har jobbet i Trondheim og vært med på å bygge opp kreftavdelingen der. Etter det har jeg vært avdelingsleder ved Radiumhospitalet, styreleder i Kreftforeningen, forskningsleder i Pharmacia/Upjohn og avdelingssjef for kreftavdelingen i Bergen. Har vært adm. dir. i Helse Bergen siden 2007.
Hva førte til at du bestemte deg for å jobbe i en administrativ stilling i sykehusledelsen?
– For meg har dette vært en naturlig utvikling gjennom årene med posisjoner i ledelsen av forskjellige foretak. Ved å være leder fikk jeg øvelse og mulighet å kjenne på min egen legning. Liker man det man gjør og går det bra, så fortsetter man med det. For å inneha en lederstilling bør man også være noe ambisiøs og ha tillit til egne vurderingsevner – og så må det jo være andre som også vil ha en i stillingen – det er jo ikke alle stillinger man kan søke på.
Hva er dine arbeidsoppgaver? Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut?
– Mitt arbeid krever mye disiplin. Jeg har mange forskjellige gjøremål og må være nøye med timeplanen min. Dagen må være ordnet og jeg trenger derfor mange gode medhjelpere samt en organisasjon som fungerer. De overordnete prioriteringer er i fokus og gir mye av rammene, samtidig som jeg må imøtekomme individuelle behov. Tiden strekker sjelden til helt, og avgjørelser om hva som er det viktigste krever at jeg forstår hva jeg holder på med. Jeg er nødt til å ta avgjørelser, også upopulære. Min erfaring tilsier at avgjørelser som tas er så gode som prosessen som har foregått og at utidig påvirkning fører til dårlige avgjørelser. Jeg tror jeg fungerte ganske godt som doktor, men på et tidspunkt må du bestemme deg for hva du vil gjøre med livet ditt. Jeg er svært takknemlig for min bakgrunn som onkolog og forsker, som jeg ser på som en god forberedelse for jobben jeg har og som har vært avgjørende for hvordan jeg kan fungere som leder i dag.
Hvilke tilbakemeldinger har du fått fra dine tidligere kollega (og andre ) på at du jobber i sykehusledelsen?
– Jeg har ikke fått negative tilbakemeldinger, noen var kanskje overrasket – tror at du bør spørre andre om dette.
Hva er den største forskjellen mellom å jobbe på sykehus og å jobbe administrativ i sykehusledelsen?
– Det å jobbe i en lederstilling medfører nødvendigheten av å ta avgjørelser. Man må skape legitimitet rundt sin person for å få tilslutning. Vil du få gjort mye for mange? Da må du velge jobben jeg har i dag.
Savner du noe fra din virksomhet i klinikken og forskningen?
– Jeg savner pasientsituasjoner hvor jeg har hatt fantastiske stunder i triste og glade møter. Som forsker kan man oppleve noen få øyeblikk i livet hvor man er den eneste som vet noe – dette er spesielt og givende. Og så er det møtevirksomhet som i Onkologisk Forum. Men ”netto” har jeg valgt rett.
Vil det være aktuell for deg å gå tilbake til en klinisk stilling?
– Jeg tror ikke det, det ville tatt for lang tid å bli operativ igjen og det har skjedd en videreutvikling på mange områder siden jeg har praktisert sist. Jeg skal være der jeg er, men kanskje kan internasjonalt helsearbeid eller engasjement for noen enkelte ting være aktuelle på et senere tidspunkt.
Hva har vært den vanskeligste saken i din tid som leder i Bergen?
– Jeg har ikke lyst til å snakke om enkeltsaker. Det er vanskelig som leder når du står med en enkel pasient i fokus. Jeg har hatt saker i Bergen hvor barn har vært involvert og som dreide seg om avslutning av livet, med veldig forskjellig utgangspunkt. Her får du det prinsipielle dilemma mellom etiske prinsipper mot enkelpasientens skjebne. Men jeg har også opplevd vanskelige personalsaker på enkeltmenneske nivå. Men dette hører jo med. I vanskelige beslutninger er man alene som leder – dette er jo hele poenget med å plassere ansvar.
Hvor ser du de største fremtidige utfordringer for landets kreftavdelinger?
– Den største utfordringen vil være på en forstandig måte å ta inn det nye uten å gi slipp på det alminnelige gode. Jeg mener at det bør etableres et veloverveid system som faser inn nye medisiner og ny diagnostikk. Vi bør være ”i front på en kontrollert måte”.
Ubalanse i prioriteringer i helsevesenet kan føre til at totaliteten kan bli skjev. Kreft må i dag sees i den store sammenhengen. Dette er en utfordring, med den voldsomme påvirkning kreftsykdommer har, med utgangspunkt i den trussel kreftsykdommen ofte innebærer.
Og bruk av budsjetter bør bære preg av medisinsk kvalitet!
Onkologifaget må stelle seg vel, passe på indikasjoner, diagnostikk, oppgaver og konkurransedyktighet mot andre fag.
Hvor ser du de største fremtidige sjansene for landets kreftavdelinger?
– Norge skal være i front innen partikkelterapi som jeg anser som den 3. revolusjonen i stråleterapiens historie (etter Curie og høyenergi strålebehandling). Her bør det brukes kompetanse som finnes i Norge, og med landet økonomi, bør en kunne bidra i front. Mitt råd vil være at onkologene bør kaste seg over denne muligheten. Her er det mye å hente og stråleterapi som fag og behandling er bare ”vår”.
Biologisk terapi er også en del av fremtiden. Dette vanskelige området bygger på kunnskap om noen biologiske spor i svulsten. Her er det viktig å huske at biologien sjelden er uten back up og at behandlingsresultater kan vanskeliggjøres av klonalitet i svulsten og tumorheterogenitet. Dette er viktig, men kommer til å ta tid.
Jeg har også klokkertro på funksjonell bildediagnostikk som går fra å fremstille tumorvolumet til å vise egenskaper i tumorvevet, denne kunnskapen vil i økende grad kunne utnyttes.
Noe du har lyst å si til landets onkologer?
– Jeg føler som nevnt stolthet over å ha min bakgrunn fra en gruppe som gjør så mye godt og håper at onkologene i stor grad vet å verdsette det de står for. Onkologifaget er et fag som er nær verdier som er enormt viktige.
Men, det er også andre sykdommer enn kreft som er alvorlige.