Intervjuet av Eva Hofsli
Studerte medisin i Oslo og USA. Spesialistutdannet i Oslo, disputerte samme sted. Landets første professor i palliativ medisin, ledet oppbyggingen av seksjon lindrende behandling i Trondheim. Har vært strategidirektør for kreft i Helsedirektoratet, sjef ved Kreftklinikken i Trondheim og er nå viseadministrerende direktør ved St. Olavs Hospital. Kaasa har i mange år vært vitenskapelig leder av PRC (European Palliative Care Research Center) ved NTNU.
Yndlingsfarge: ingen spesiell.
Yndlingsbok/-forfatter: Jeg må være ærlig å si at jeg ikke leser mye foruten faglitteratur, men hvis jeg skal koble skikkelig av blir det krim.
Yndlingsband/-musikk: Jeg er nok preget av studietida i USA, så 70-80 talls rock står meg nærmest.
Familiært: Gift med kollega Anne Kari Knudsen. Datter 4 år og 3 voksne barn fra tidligere, hvorav en har gått i sin fars fotspor og blitt lege.
Stein Kaasa
Hva er din bakgrunn?
– Jeg studerte medisin i Oslo og i Denver, Colorado (2 år), og ble ferdig lege i 1980. I 1989 ble jeg spesialist i onkologi, og samme år disputerte jeg ved Universitetet i Oslo med en grad innen lungekreft. I 1993 kom jeg til Trondheim som landets første professor i palliativ medisin, og ledet oppbyggingen av seksjon lindrende behandling (SLB). I tillegg til å være seksjonsoverlege ved SLB, var jeg i 10 år instituttleder ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, Det medisinske fakultet, NTNU, en jobb jeg sluttet i da jeg ble forespurt om å bli kreft strategidirektør i Helsedirektoratet (2006-2013). I en 3-års periode (2010-13) var jeg sjef ved Kreftklinikken i Trondheim før jeg gikk over i min nåværende stilling som viseadministrerende direktør og fagdirektør ved St. Olavs Hospital. I hele min tid i Trondheim har jeg vært professor i palliativ medisin, og siden 2009 har jeg vært vitenskapelig leder av PRC (European Palliative Care Research Center) ved NTNU.
Hvilken posisjon innehar du nå?
– Som nevnt er jeg viseadministrerende direktør/fagdirektør ved St. Olavs Hospital HF, samt professor og leder av PRC.
Hva førte til at du bestemte deg for å jobbe i en administrativ stilling i sykehusledelsen?
– Det er et godt spørsmål som jeg er usikker på om jeg vet svaret på, men jeg tror lysten til å bidra til en bedre helsetjeneste har vært avgjørende, samtidig som det har vært en naturlig utvikling gjennom årene med ulike leder posisjoner.
Hva er dine arbeidsoppgaver? Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut?
– Jeg er først og fremst involvert i faglige forhold som angår sykehuset, men representerer også adm. direktør i visse sammenhenger. I tillegg bruker jeg mye tid på regionalt arbeid, da St. Olavs Hospital som en universitetsklinikk har et viktig ansvar i så måte.
Det å få til gode pasientforløp har vært en prioritert oppgave ved St. Olavs Hospital den senere tid, et arbeid jeg leder. Pasientbehandling på tvers av klinikkene må koordineres, og felles ressurser må fordeles på en hensiktsmessig måte. Gode pasientforløp innebærer også fokus på kvalitetsstandarder og pasientsikkerhet. En stor regional oppgave som jeg nå jobber med er utvikling av nytt IKT system. Nytt senter for helsetjeneste utvikling er også under planlegging.
Hvilke tilbakemeldinger har du fått fra dine tidligere kollegaer (og andre) på at du jobber i sykehusledelsen?
– Overraskende få, men noen har lurt på hvorfor jeg ønsker å bruke tid og ressurser på å være leder i stedet for å bruke tid på forskning og klinikk.
Hva er den største forskjellen mellom å jobbe i klinikken og å jobbe administrativ i sykehusledelsen?
– Den største forskjellen er at jeg nå ikke har pasientkontakt, noe jeg savner. Videre innebærer jobben jeg nå har at jeg må ta ansvaret for hele sykehuset, ikke bare Kreftklinikken.
Savner du noe fra din virksomhet i klinikken og forskningen?
– Ja, som nevnt savner jeg pasientkontakt. Det har blitt mindre og mindre av dette over de siste 5-6 årene. Når det gjelder forskning så prøver jeg å opprettholde en viss aktivitet fortsatt ved at jeg veileder flere PhD kandidater, skriver forskningssøknader, og pleier kontakt med internasjonalt forskningsmiljø. Dette tro jeg er viktig også med tanke på jobben min som viseadm./fagdirektør. Men selvsagt skulle jeg hatt mer tid.
Vil det være aktuell for deg å gå tilbake til en klinisk stilling?
– Ja, det tror jeg.
Hvor ser du de største fremtidige utfordringer for landets kreftavdelinger?
– Jeg tror vi må bli flinkere til å jobbe mer integrert opp mot andre spesialiteter som f. eks. kirurgi, og i større grad finne gode samarbeidsformer med kommunehelsetjenesten. Ansvarsfordeling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten må avklares,
og multidisiplinær oppgavefordeling må tydeliggjøres. Vi må bli flinkere til å tilpasse samarbeidsrelasjoner utfra pasientenes behov. Noen pasientgrupper har best av planlagte løse samarbeidsrelasjoner mellom avdelinger/spesialister mens andre har behov for en fullstendig integrasjon mellom avdelinger/spesialister internt i sykehuset eller mellom sykehuset og kommunene.
En stor utfordring er også hvordan vi skal behandle eldre kreftpasienter. Evidens basert medisin baserer seg som regel på studier der yngre pasienter er inkludert. Hvordan vi skal porsjonere ut behandlingen på en fornuftig måte er en utfordring. Forskning for å finne gode prediktive markører både for effekt og bivirkninger bør stå sentralt. Når det gjelder kostnader til nye legemidler er dette selvsagt en stor utfordring. Dagens legemidler er etter mitt syn for dyre.
Noe du har lyst å si til landets onkologer?
– Onkologi er et spennende fagfelt i rivende utvikling. Det stilles store forventninger til oss som leger. Innen onkologi er det mange muligheter, og i fremtiden må vi jobbe mer integrert opp mot andre spesialiteter og ikke minst være villige til å endre vår måte å jobbe på.
Hvordan henter du energi til en travel arbeidshverdag?
– Det gjør jeg gjennom trening. Trening gir energi! Jeg er fortsatt aktiv langrennsløper og har også løpt halvmaraton i år. Søvn er dessuten alfa og omega for å kunne orke et høyt arbeidstempo. Heldigvis har jeg et godt sovehjerte. I tillegg har jeg en snill kone så kombinasjonen leder, forsker og småbarnspappa til Karen 4 år går greit.