Av Line Sagerup, LIS, og Ingvild Mjaaland, seksjonsoverlege, begge Avdeling for blod- og kreftsykdommer, Stavanger Universitetssykehus
For hver enkelt spesialitet har sentralstyret i Legeforeningen oppnevnt en spesialitetskomité. Men hva gjør egentlig disse spesialitetskomiteene?
Spesialitetskomiteens oppgaver
Spesialitetskomiteene er rådgivende organ for Legeforeningen i spørsmål om utdanning av legespesialister, i samarbeid med de fagmedisinske foreningene.
Spesialitetskomiteene har flere og viktige oppgaver, som er definert i de generelle bestemmelsene for spesialistutdanning av leger, som ble utgitt av Helse- og omsorgsdepartementet i 2009. Komiteenes hovedoppgave er å overvåke virksomheten ved utdanningsinstitusjonene. De avgir en årlig rapport til Spesialitetsrådet om forholdene ved hver enkelt utdanningsinstitusjon, og reiser på tilsynsbesøk til avdelingene. Komiteene skal vurdere behovet for spesialister og utdanningsstillinger, og vurdere innholdet i utdanningsstillingene. De skal fremme forslag om obligatoriske kurs, og overvåke gjennomføringen av kursene. Og de skal avgi innstilling til søknader fra sykehusavdelinger om godkjenning som utdanningsinstitusjon.
Spesialitetsrådet og Serus-rapportene
Spesialitetsrådet er oppnevnt av Legeforeningens sentralstyre, og er rådgivende organ for Legeforeningen i spørsmål om videre- og etterutdanning av leger. Spesialitetsrådet er felles for alle spesialiteter. Spesialitetskomiteene avgir en årlig rapport til Spesialitetsrådet, som beskriver situasjonen ved de ulike utdanningsinstitusjonene. Rapporten bygger i hovedsak på de såkalte Serus-rapportene, som hver enkelt utdanningsinstitusjon årlig sender inn til Legeforeningen. Serus-rapportene beskriver forhold som har med videre- og etterutdanning av leger, for eksempel supervisjon, veiledning, arbeidsmiljø og forskningsaktivitet.
Spesialitetskomiteen i onkologi
Spesialitetskomiteen i onkologi består av fem faste medlemmer og tre varamedlemmer. Ett medlem og ett varamedlem er lege i underordnet stilling, det vil si lege i spesialisering i onkologi. Disse er utnevnt av Yngre legers forening. De øvrige medlemmene er utnevnt av Sentralstyret i Legeforeningen, og er alle spesialister i onkologi.
Komiteen har jevnlige møter for å drøfte aktuelle saker, og avgir innstillinger og råd til Legeforeningen om saker som har med spesialistutdanning og etterutdanning av onkologer å gjøre. Komiteen har et nært samarbeid med Norsk onkologisk forening, NOF. Dette har vært viktig i for eksempel utarbeidelsen av forslag til ny plan for spesialistutdanning i onkologi.
Tilsynsbesøk
Hele eller deler av spesialitetskomiteen i onkologi reiser på tilsyn til de sykehusavdelingene som er godkjent for utdanning av spesialister i onkologi. Målet er å besøke alle 17 utdanningsinstitusjoner i onkologi i løpet av en fireårsperiode. Komiteen har da blant annet møter med avdelingenes leger i spesialisering, spesialister og avdelingsledelse. Disse besøkene gir svært nyttig informasjon om forholdene ved spesialitetsutdanningen ved de ulike onkologiske avdelingene i Norge.
Spørreundersøkelse
Spesialitetskomitéen ønsker å få vite mer om hvordan LIS-legene selv opplever spesialistutdanningen i onkologi og om det er samsvar mellom formålsbeskrivelsen og hvordan utdanningen oppleves i praksis. Vi planlegger derfor å gjennomføre en spørreundersøkelse blant landets LIS-leger, i samarbeid med Legeforskningsinstituttet, LEFO. Målet med spørreundersøkelsen er å kartlegge forhold som er sentrale i utdanningen av onkologer, som supervisjon, veiledning og evaluering, faglig fordypning og deltakelse i forskningsarbeid, og hvordan LIS-legene opplever kvaliteten på de obligatoriske kursene. Vi ønsker å vite mer om hvilke utfordringer som finnes, og om informasjonen vi får gjennom Serus-rapportene stemmer overens med situasjon slik LIS-legene selv opplever den.
Vi oppfordrer derfor alle LIS-leger til å ta seg tid til å svare oppriktig på spørreundersøkelsen når den kommer. Svarene på spørreundersøkelsen vil hjelpe Spesialitetskomiteen til å rette fokus på de sakene som er nødvendig for å bedre spesialistutdanningen i onkologi.
Forslag om endring i spesialistutdanningen i onkologi
I samarbeid med Norsk onkologisk forening har spesialitetskomiteen vurdert innholdet i spesialistutdanningen og deretter fremmet forslag om endring av reglene. Forslaget har vært behandlet internt i legeforeningen og i foreningens landsstyre og det er i brev av 12.06.13 til Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet fremmet forslag om endring av spesialistreglene i onkologi, gjeldende fra 1. januar 2018.
Formålet med de foreslåtte endringene er å bedre kvaliteten på spesialistutdanningen. Man har også søkt å tilpasse utdanningen til endringer i sykehusenes organisering, funksjonsfordeling og endrede pasientstrømmer.
Bakgrunnen for de foreslåtte endringene er kompleks og sammensatt. Det ses en rask fagutvikling med økt kompleksitet hva gjelder utredning og behandling skaper økte krav til kunnskap og ferdigheter hos onkologer. Behovet for onkologer er forventet å øke i årene fremover, dels som følge av økende insidens (ca 1.5-2 % årlig) og dels som følge av økt overlevelse og økt prevalens av kreftpasienter med behov for oppfølging og behandling av senvirkninger.
Det er også ønskelig med en harmonisering av spesialistutdanningen i de europeiske land som følge av økt internasjonalt samarbeid og migrasjon samt deltagelse i multi-senterstudier og internasjonale forskningsprosjekter.
De vitenskapelige sammenslutningene ESTRO (European Society for Radiotherapy and Oncology) og ESMO (European Society of Medical Oncology) har utarbeidet dokumenter, de såkalte ”Core Curriculum”, som skal danne grunnlag for utdanning av spesialister i de europeiske landene. Representanter fra spesialitetskomitéen og fra NOF er representert i disse sammenslutningene som underligger The European Union of Medical Specialists (UEMS).
Utdanningen av spesialister er basert på utvikling av kompetanse innenfor de ulike områder som utgjør spesialiteten:
- Medisinsk ekspert
- Kommunikator
- Evne til samarbeid
- Akademiker
- Helserådgiver
- Leder
- Profesjonalitet
I Norge og Norden defineres onkologi som den legespesialiteten som skal ivareta all lokal, regional og systemisk ikke-kirurgisk kreftbehandling. Spesialistgodkjenningene i onkologi er konvertible innenfor de nordiske land. I de fleste andre europeiske land og i USA er medisinsk onkologi og stråleterapi egne spesialiteter, men man har også i disse landene erkjent behovet for en mer integrert spesialitet.
De foreslåtte endringene innebærer en forlengelse av utdanningstiden fra 5 til 6 år. Inntil et halvt år av onkologitjenesten skal kunne erstattes av tjeneste i annet relevant fag og inntil et år skal kunne erstattes av forskningstjeneste. Videre foreslås at krav om obligatorisk 3 måneders tjeneste i hematologi fjernes og at krav om ett års tjeneste i generell indremedisin opprettholdes. Denne tjenesten skal ikke kunne erstattes av annen tjeneste, heller ikke av forskningstjeneste.
Det vil bli lagt mer vekt på kontinuerlig veiledning og evaluering. Forskjellige læringsstrategier og evalueringsverktøy er presentert i forslaget.
I 2013 la Helsedirektoratet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet frem utredningen «Fremtidens spesialister». Legeforeningen har gitt omfattende innspill til denne rapporten og har arrangert seminarer for alle spesialitetskomitéer og fagmedisinske foreninger om konsekvensutredning av fremtidig spesialitetsstruktur. Utredningen er meget omfattende og kan finnes på www.helsedirektoratet.no. Den omfatter 3 hovedtema: spesialitetsstruktur, spesialiseringsløp og rolle- og ansvarsfordeling mellom aktørene som er involvert i spesialistutdanningen.
Rapporten inneholder et forslag til et tredelt spesialiseringsløp:
- felles kompetanseplattform for alle
- felles kompetanseplattform for grupper som skal gi generell vaktkompetanse
etter 2 år - unik spesialisering for den enkelte spesialitet.
Tjenestetiden foreslås forkortet med obligatorisk turnus på 18 måneder inkludert; dette vil måtte medføre en reduksjon av kravene til kompetanse. Man ønsker å omgjøre indremedisinske og kirurgiske grenspesialiteter til hovedspesialiteter og å opprette en ny spesialitet i mottaks- og indremedisin. Man foreslår å avvikle gruppe I-tjeneste. Obligatoriske kurs foreslås delvis erstattet av nettkurs og trening i ferdighetslaboratorier og man ønsker at muligheten for å inkludere forskningstjeneste i spesialistutdanningen tas bort.
Videre foreslås at overvåkingen av utdanningsinstitusjonene ikke lenger skal gjennomføres av spesialitetskomitéene, men på «aggregert nivå med kompetansetesting etter definerte moduler». Vi er usikre på hva som ligger i dette utsagnet. Legeforeningen er ikke tildelt noen formalisert rolle i forslaget. Dette vil føre til en svekkelse av legeforeningens og de fagmedisinske foreningers rolle i utdanningen av spesialister, det er betydelig fare for at fagenes innhold ikke lenger blir definert av fagmiljøene nasjonalt og internasjonalt.
Positivt i forslaget er at man ønsker å legge til rette for mer effektive spesialiseringsløp med større vekt på systematisk veiledning og supervisjon. Dette vil imidlertid kreve ansettelse av flere leger, både av ferdige spesialister og av leger i spesialisering.
Vi ønsker at legeforeningens struktur med spesialitetskomitéer bevares, slik at fagenes innhold fortsatt kan defineres av fagfolk og ikke av byråkrater. Vi ønsker at fremtidens spesialister fortsatt skal utdannes og formes etter enhver tids gjeldende faglige vurderinger, og at verken marked eller helsepolitiske incentiver skal være styrende for utdanningen.