Av Erlend Tenden Øverbø (konst. overlege OUS) og Ragnhild Green Helgås (forskningskoordinator, Kreftklinikken, St. Olavs hospital)
Erlend Tenden Øvtrebø
Ragnhild Green Helgås
Palliativ, eller lindrende behandling, er en formalisering av et gammelt fagområde innen medisin. Nye medikamentelle behandlingsalternativer og nye stråleterapi-teknikker har medført at flere pasienter lever lengre med sin kreftsykdom. Til tross for denne gledelige nyheten medfører denne utviklingen også nye krav til helsevesenet generelt og til palliasjon spesielt (1).
Begrepet «palliative care» ble introdusert tidlig på 1970-tallet. I løpet av de siste årene har man begynt å bruke begrepet «palliasjon» for å navngi fagområdet «palliative care». Den historiske utviklingen av fagfeltet palliasjon starter med med etableringene av de såkalte «hospicene» i Lyon i 1842 og i Dublin i 1879. Dame Cicely Saunders` etablering av av St. Christophers Hospice- i London
i 1967- fremstår som starten på en ny æra innen palliasjon. Hun ønsket først og fremst en akademisering av faget. I 1987 ble palliativ medisin godkjent som egen spesialitet i Storbritannia.
Utviklingen av flere palliative programmer og organisasjoner tiltok fra medio 1970-tallet og frem mot millenniumskiftet. Etableringen av den palliative enheten i Milano i 1979 fikk stor betydning. Professor Ventorio Ventafridda fra Milano var en av initiativtagerne til at European Association for Palliative Care (EAPC) ble grunnlagt i 1988. Omtrent samtidig, i 1986, utviklet WHO retningslinjer for smerte og palliasjon. Opprettelsen av Seksjon for Lindrende Behandling (SLB) i Trondheim i 1993 ble på mange måter starten for «akademiseringen» av fagfeltet palliasjon i Norge. SLB ble opprettet med betydelig støtte fra Kreftforeningen (1).
Til venstre: Camilla Zimmermann fra PRC sitt samarbeidssenter i Toronto som holdt årets «GW Hanks Lecture». Til høyre: Marie Fallon, professor i Edinburgh og en av to co-directors i PRC. (Foto: OUS)
Tradisjonelt har man innen onkologien kategorisert pasienter i to hovedgrupper. Enten får man kurativ behandling eller så får man palliativ behandling. Mellom dem har det vokst frem en betydelig gråsone. Med stadig forbedret onkologisk behandling øker antallet pasienter som lever lenge med sin sykdom. Disse har ofte behov for tilleggsbehandling, og mot denne bakgrunn, er det økende internasjonalt fokus på at det palliative tilbudet i større grad bør integreres i onkologien. Palliasjonen er altså ikke lenger synonymt med behandling ved livets slutt. Det er derfor viktig å påpeke ovenfor pasienter at selv om all tumor-rettet behandling er avsluttet, så er ikke all medisinsk behandling avsluttet. En glidende overgang fra den onkologiske til den palliative behandlingen bør være veien å gå. Det kan være godt for pasienter å vite at det finnes et behandlingstilbud også etter at siste-linjes onkologiske behandling har feilet.
Forskning innen palliasjon bør, på samme måte som i alle andre deler av medisinen, danne grunnlaget for pasientbehandlingen. Imidlertid er det mangel på konklusive kliniske studier og den generelle evidensbasen innen palliasjon er derfor begrenset.
European Association for Palliative Care (EAPC) er paraplyorganisasjonen for palliasjon i Europa, med både enkeltpersoner og nasjonale organisasjoner som medlemmer. I Norge er Norsk forening for palliativ medisin (NFPM) og Norsk palliativ forening (NPF) medlemsorganisasjoner. EAPC Research Network (EAPC RN) er EAPC sitt forskningsnettverk, som ble opprettet i 1996. Nettverket involverer forskere over hele Europa og andre steder i verden. EAPC RN har en paraplyfunksjon og har derfor ingen institusjonstilknytning. Nettverket inkluderer forskere innen alle former for palliativ forskning, fra alle profesjoner, og har som målsetning å drive internasjonale multisenterstudier. I 2006 gikk flere forskere fra EAPC RN sammen i det EU-finansierte prosjektet European Palliative Care Research Collaborative (EPCRC).
Ett av de konkrete resultatene fra dette prosjektet var opprettelsen av et forskningssenter som kunne koordinere og gjennomføre palliativ forskning. I 2009 ble dermed European Palliative Care Research Centre (PRC) etablert med støtte fra NTNU, St. Olavs hospital i Trondheim og Kreftforeningen. Senteret består i 2017 av 15 internasjonale og åtte nasjonale samarbeidssentre, og har en voksende forskningsportefølje på nasjonale og internasjonale multisenterstudier, primært innen symptomlindring og organisering av helsetjenester. Detaljer om PRC sin aktivitet finnes på www.ntnu.edu/prc.
Professor og avdelingsleder for kreftbehandling ved Oslo Universitetssykehus, Stein Kaasa, er leder for forskningssenteret- og nettverket.
5.-7. oktober 2017 arrangerte European Palliative Care Research Centre (PRC) og European Association for Palliative Care Research Network (EAPC RN) et forskningsseminar på Radiumhospitalet, som det det sjuende i rekken. Seminaret arrangeres hvert år som et møtested for PRC og EAPC RN sine nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere. Det er et supplement til de større kongressene innen palliasjon, og en viktig arena hvor også yngre forskere kan presentere sin forskning og få tilbakemelding fra seniorforskere. De siste årene har et særskilt pre-seminar blitt arrangert med tanke på dette. Professor og avdelingsleder for kreftbehandling ved Oslo Universitetssykehus, Stein Kaasa, er leder for forskningssenteret- og nettverket.
På årets seminar var det ca 100 påmeldte deltagere fra 15 forskjellige land. Seminaret ble holdt på Forskingsbygget på Radiumhospitalet og startet med pre-seminar for PhD/post doc.- studenter.
Diskusjon i auditoriet. Første rad fra venstre: Nina Aas, professor ved OUS. Til hennes høyre: Augusto Caraceni, en av to co-directors i PRC.
Årets seminar inneholdt foredrag av en rekke internasjonalt ledende forskere innen palliasjon. Marie Fallon (Skottland) foredro om kreftsmerte og italienske Augusto Caraceni om delirium. Camilla Zimmermann (Canada) holdt et svært interessant foredrag om stigmatisering av palliative pasienter som igjen ledet til en livlig diskusjon om hvorvidt man burde beholde betegnelsen «palliativ». Psykiater Gary Rodin (Canada) holdt foredrag om viktigheten av å trene på kommunikasjon i palliative settinger og vi fikk også nærmere kjennskap til hans imponerende CALM Global-program. Fra Skandinavia bidro blant annet Per Sjøgren (Danmark) med foredrag om kakeksi, Hartvik Kørner om malign tarmobstruksjon, Esten Nakken om palliativ strålebehandling og Olav Yri om prosjektet «Hjernemetastaser i Norge». Fellesnevneren for de alle var at det ble fokusert på nåværende status innen behandling og ikke minst hva som er de mest presserende utfordringene med tanke på videre forskning. Seminaret holdes årlig og kan anbefales til alle leger som er involvert i behandlingen av palliative pasienter. Neste seminar vil bli holdt i Edinburgh, Skottland, 12. til 14. desember 2018.
Kilder:
1. Kaasa S og Loge JH. Palliasjon. Nordisk lærebok, 3.utgave. Gyldendal 2016