Kjell Magne Tveit, Strategidirektør, for kreft i Helsedirektoratet og avdelingsleder i Avdeling for kreftbehandling ved Oslo universitetssykehus: Økningen i medikamentell behandling har trolig gått utover effektiv strålebehandling og palliasjon

Intervjuet av Stephanie Geisler

---

Hva er din bakgrunn/spesialistutdanning?
– Etter avsluttet turnustjeneste ble jeg stipendiat ved Institutt for kreftforskning og tok doktorgrad på melanom innen temaet ”persontilpasset medisin” i 1982. Jeg fortsatte på Radiumhospitalet som assistentlege og ble spesialist i onkologi i 1987. Under spesialistutdanningen ble jeg konstituert som overlege med ansvar for for GI-cancer. Etter at jeg ble spesialist var jeg seksjonsoverlege for GI-cancer og brystkreft. Fordi jeg hadde lyst til å bli leder søkte jeg meg til avdelingslederstillingen ved Onkologisk avdeling ved Ullevål universitetssykehus, og fikk anledning til å være med å planlegge og bygge Kreftsenteret på Ullevål. Med ca. 15 000 kvm. fordelt på funksjonelle nye lokaler stod dette ferdig i 2006. Utviklingen av avdelingen i denne perioden var stor. Antall stillinger økte fra cirka 60 til 300, og avdelingen ble en regionsavdeling for Helse Øst. I forbindelse med fusjonen av Oslosykehusene i 2009 ble jeg leder for Avdeling for Kreftbehandling i OUS, som består av onkologisk virksomhet både ved Radiumhospitalet og Ullevål, samt bryst- og endokrinkirurgisk virksomhet. I avdelingen arbeider 110 leger og nær 1000 ansatte.

Jeg er nå ansatt ved OUS i en 80 % stilling som leder for Kreftavdelingen, og har en 20% stilling som strategidirektør for kreftområdet ved Helsedirektoratet.

Hva førte til at du bestemte deg for å jobbe i Helsedirektoratet?
– Etter at Stein Kaasa sluttet ble jeg forspurt om å påta meg rollen som strategidirektør i Helsedirektoratet etter ham.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut?
– En typisk arbeidsdag pleier å vare ca. 12 timer. Jeg praktiserer ”fleksitid” og reiser på jobb før køen og dra hjem etter køen. Eksempelvis starter jeg mandagen på Radiumhospitalet, er i Helsedirektoratet noen timer midt på dagen, for så å avslutte arbeidsdagen på Ullevål.

Hvilke tilbakemeldinger har du fått fra dine tidligere kollegaer (og andre) på at du nå jobber i Helsedirektoratet?
– Det er nok flere som lurer på hvordan jeg får dette til å gå i hop, siden jeg har en krevende og stor lederjobb i sykehuset. Jeg har kuttet ut noen andre oppgaver som for eksempel lederfunksjon for Kreftrådet i Helse Sør-Øst. Så langt har det ikke vært store interessekonflikter, men det må man alltid ha øynene oppe for. Mitt hovedanliggende er pasientens og fagets beste og jeg har et overordnet fokus på dette, i begge funksjoner. Jeg ønsker å fremstå som en tydelig leder som er engasjert, fokusert, faglig orientert og som involverer medarbeiderne. Jeg oppfatter meg selv som ganske strategisk med langsiktig planlegging. Å lede i sykehus i omstilling over lang tid er som å delta i motbakkeløp, der det kreves stayerevne. Tålmodighet kombinert med et strategisk fokus er gode egenskaper i denne sammenheng, og jeg tror jeg har noe av det.

Savner du noe fra din virksomhet i klinikken og forskningen?
– Jeg savner nok pasientkontakten som jeg dessverre så meg nødt til å ofre til fordel for mine lederoppgaver for et år siden. Gjennom min professorstilling er jeg involvert i studentundervisning og forskning, og er også veileder for doktorgradskandidat.

Vil det være aktuell for deg å gå tilbake til en 100 % klinisk stilling?
– Nei, det tror jeg ikke aktuelt for meg slik situasjonen er nå. Selv om jeg alltid har likt å jobbe med pasienter, er min rolle nå å være leder og jeg tror jeg best kan bidra i pasientbehandlingen ved å være leder og arbeide med bedring av rammer og systemer til beste for pasienter og arbeidsmiljø.

Hvor ser du de største fremtidige utfordringer for landets kreftavdelinger?
– De største utfordringene tror jeg ligger i et økende antall oppgaver for landets kreftavdelinger i en situasjon der antall spesialister er for lite. De økende arbeidsoppgavene skyldes at antallet pasienter øker som følge av økende insidens og prevalens samtidig med at behandlingsmulighetene blir flere og stiller større krav til kompetanse. En utfordring er også balansen mellom de ulike behandlingsformer innen onkologien. Drivkraften bak medikamentell behandling er så sterk at jeg er redd dette har gått utover strålebehandling og palliasjon, som det bør legges større vekt på. En tredje utfordring tror jeg er fare for overbehandling. Det er en fare for at pasienter behandles for lenge med aktiv behandling i en palliativ situasjon. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å si nei til aktiv behandling når legen utsettes for press fra pasienter og pårørende, men det er vår oppgave å gi behandling som virker, og ikke behandling som kun har negative effekter. En utfordring er at pasienter finner frem til informasjon på nettet, krever den nyeste behandlingen og diskuterer leger og helseinstitusjoner på sosiale medier, noe som igjen øker trykket legene og på landets kreftavdelinger.

Hvor ser du de største fremtidige sjansene for landets kreftavdelinger?
– I en situasjon med for få onkologer i forhold til arbeidsoppgavene ser jeg at ressursene må brukes optimalt for eksempel gjennom ny fordeling av arbeidsoppgaver mellom yrkesgrupper. Pasientforløpene kan bedres og bedre koordinering av disse vil kunne redusere ressursbruk og vil gi økt tilfredshet for pasienter og ansatte. Innføring av pakkeforløp, som vi nå arbeider med i Helsedirektoratet, blir sentralt i denne sammenheng. Jeg mener også at en tettere integrasjon av palliativ medisin og onkologi er en utfordring og en mulighet for landets kreftavdelinger.

Hvordan ser du på den nye prosessen med godkjenning av nye legemidler (hurtigmetodevurderingen (6 måneder) og fullstendig metodevurdering (> 12 måneder))?
– Jeg ser at systemet er vel og bra i utgangspunktet. Nye metoder bør evalueres før de tas i bruk og gamle metoder bør evalueres og evt. tas ut. Kost-nytte vurderinger i det nye systemet er viktig, men denne prosessen er omfattende og tidkrevende. Jeg skulle ønske at dette kunne vært gjort raskere enn de 180 dager det nå er lagt opp til.

Hva vil du si til dem som er bekymret for at tidsbruken og avslag i det nye systemet innebærer faren for utvikling av to-delt helsevesen: de som kan betale behandling selv og de som ikke kan?
– Jeg mener at kreftomsorgen må bli ivaretatt av det offentlige. Alle skal ha samme mulighet til behandling. Etter at nye legemidler er vurdert skal beslutninger om deres bruk tas i de 4 regionale helseforetakene. Det er viktig at disse samordner sine avgjørelser fordi det ikke kan være forskjell her. Jeg ser at det uansett system vil bli vanskelig å si nei til ny type behandling. Det ville vært en fordel med et politisk vedtak om hva Norge er villig til å betale for et leveår.

Kan du si noen ord om Oslo-prosessen?
– Sammenslåing av virksomhetene har vært en politisk avgjørelse som var riktig, men den var ikke godt nok forberedt. Prosessen har vært tøff, men nå er mye gjort, i alle fall innen onkologien. Kreftavdelingen er organisert på tvers av de to lokalitetene i Oslo. Trolig har samordningen vår gått greiere enn innen mange andre områder fordi flere av fagfolkene kjente hverandre fra før i ulike sammenhenger.

Hvordan synes du at sammenslåingen fungerer i praksis?
– Prosessen har kostet og jeg hadde gjerne sett at det hadde gått raskere. Men vi har fått til mye og har både flyttet og samlet pasientgrupper med ulike diagnoser. Fagmiljøet er blitt større og sterkere, av betydning for drift, fagutvikling og forskning. Jeg ser også fram til etablering av et nytt stort samlet sykehus i Oslo, som nå er inne i Idefasen. Etablering av gode pasientforløp vil danne et viktig grunnlag for et nytt sykehus og en ny organisasjon.

Noe du har lyst å si til landets onkologer?
– Dere gjør en fantastisk meningsfylt og viktig jobb. Fortsett å være opptatt av fag, men ikke glem kommunikasjonen med pasientene og vær lydhør for deres behov.