Intervjuet av Stephanie B. Geisler
Johan Tausjø
Studerte medisin i Aberdeen i Skottland og ble ferdig i 1970.
Mangeårig klinisk virke i USA, ved Rikshospitalet og Radiumhospitalet.
Avdelingsoverlege, pensjonist.
Bidratt vesentlig til utforming av onkologi som egen spesialitet.
Initiativtaker og fremdriver av prosjektet ”Onkologi i Etiopia”. (Se egen artikkel i dette nummeret.)
Yndlingsfarge: Lysebrunt
Yndlingsbok/-forfatter: For meg har dette gått i faser gjennom livet. Den som var den første til å gjøre stort inntrykk på meg var ”Samfunnets ulykkelige” av Victor Hugo i min ungdom.
Yndlingsband/-musikk: Musikk har vært en viktig del av mitt liv. Jeg har alltid sunget i kor og liker et bredt repertoar av musikk. Fra oppveksten var det storband musikk og klassiske ballader, men jeg liker også kormusikk og klassisk musikk – uten at jeg har noen bestemtgruppe eller komponist som favoritt.
Johan Tausjø.
Hva er din bakgrunn/spesialistutdanning?
– Jeg studerte medisin i Aberdeen i Skottland og ble ferdig i 1970. Etter at jeg kom tilbake til Norge tok jeg tilleggskurset og jobbet samtidig som assistentlege på Radiumhospitalet. Interessen for onkologi ble vekket, men jeg hadde fra før planer om å bli kirurg, og reiste derfor til USA etter turnustjeneste, og fikk en stilling som ”resident” i kirurgi ved University of Wisconsin i Madison. Gjennom tverrfaglige onkologimøter ble interessen for onkologi større og etter et par år, ble jeg ble tilbudt et ”fellowship” i onkologi samme sted. I 1976 kom jeg tilbake til Oslo og ble jeg ansatt som ”reservelege” (= rekrutterings stilling til overlegestilling) ved Radiumhospitalet. Da jeg startet på Almindelig Avdeling, DNR var ikke onkologi en egen spesialitet, men en sub-spesialitet av radiologi. Det var først på slutten av -70 og tidlig på 80-tallet at vi begynte å jobbe for en egen spesialitet. Spesialiteten het først ”Terapeutisk onkologi og stråleterapi” og utviklingen til dagens spesialitet fortsatte gradvis.
Du ble avdelingssjef ved RH – hva var planen?
– Rikshospitalet hadde en egen terapi avdeling som ga mye strålebehandling med konvensjonell terapiutstyr fra 20 til 60-tallet, og behandlet også pasienter med Radium. Det var i begynnelsen liten interesse og forståelse for stråleterapi ved Rikshospitalet, noe som indirekte førte til at det ble startet nasjonale innsamlingsaksjoner som resulterte i opprettelsen av Radiumhospitalet i 1932. En av legene fra Rikshopitalet, Dr. Heyerdahl, ble overlege på Radiumhospitalet. Det oppstod av forskjellige grunner, tidlig en gjensidig rivalisering og mistillit. Utover 70-tallet ble det en økende tilnærming, ikke minst grunnet samarbeid om ØNH kreft mellom overlege Vermund DNR og Prof. Winther på RH.
I 1981 ble avdelingsoverlegestilingen ved Terpiavdelingen på RH ledig, og jeg ble oppfordret til å søke den for å fremme samarbeidet mellom RH og DNR ytterligere. I løpet av de neste 10 år resulterte dette samarbeidet i at hele avdelingen fra RH ble flyttet til DNR, og kreftbehandling ved de to sykehusene har i økende grad blitt integrert. Fra 1991 har jeg således vært tilbake på Radiumhospitalet.
Hva er de viktigste endringene i onkologi som du har opplevd i din tid som onkolog?
– Jeg har opplevd mange viktige organisatoriske endringer, ikke minst opprettelsen av onkologiske avdelinger i alle helseregioner. Min store interesse for palliativ behandling førte til at jeg ble leder av Omsorgsrådet Kreftforeningen, som jobbet for å fremme god omsorg og palliasjon. Vi bidro på forskjellige vis til etableringen den palliative enheten i Trondheim.
Med tanke på faglige endringer har jeg lyst å fremheve ”3 break-throughs in oncology”:
- Økt forståelse av Hodgkins sykdom, ikke minst gjennom arbeider av Henry Kaplan og Vera Peters, har i løpet av min yrkeskarriere ført til at dette gikk fra å være en fatal diagnose til 80-90% overlevelse i tidlig stadium. Det skjedde gjennom fremskritt i diagnostikk (lymfografi), bedre forståelse av spredningsmønsteret og mer sofistikert behandling (tilgang til høyvolt behandling).
- Innføring av Cisplatin i behandling av testis cancer førte fra slutten av 70-tallet, til radikalt økt overlevelse i løpet av noen få år. Jeg husker spesielt sommeren 1978 hvor vi hadde flere pasienter på avdelingen som vi behandlet gjennom sommeren i påvente av at vi skulle få tilgang til Cisplatin.
- Et gjennombrudd i kirurgisk behandling av rektum cancer (mesorektal reseksjon) som har resultert i en dramatisk reduksjon av lokale residiv, og sammen med annen integrert behandling, bedret overlevelse
Jeg har også lyst å nevne at alle disse gjennombrudd ble oppnådd uten randomiserte studier – jeg mener derfor at kravet om randomiserte studier bare er nødvendig når man skal påvise små forskjeller mellom behandlinger, eller ønsker å redusere bivirkninger.
Hvordan tror du at dine pasienter har opplevd deg som onkolog?
– Jeg håper at pasientene mine har oppfattet meg som delaktig og interessert i deres ve og vel. Kanskje noen har synes at jeg har vært for direkte, men jeg har prøvd å være direkte på en god måte. Jeg har vært veldig bevisst på god kommunikasjon og på å snakke med pasienten på best mulig måte. Kommunikasjon er noe som må utvikles og innøves av hver enkelt, på bakgrunn av den personligheten man har, og jeg håper at jeg har lykkes med det.
Hvordan tror du at dine kollega har opplevd deg som onkolog / kollega?
– Jeg håper og tror at jeg stort sett har blitt opplevd som tilgjengelig og inkluderende – ikke som avvisende og fjern. Jeg har i alle fall fått mange venner, også blant kolleger. Vi har fått lov å oppleve mye fint sammen, og jeg håper det kan fortsette.
Er det noe du savner fra din tid i klinikken?
– JA! Jeg savner det å være sammen med alle disse flinke folkene. Mange pasienter har også gjort et dypt inntrykk på meg og jeg har utviklet sterke relasjoner gjennom arbeidet mitt. Men det å bli pensjonist er en rar ting, for meg har det vært en modningsprosess som har foregått gjennom de siste år i jobben. Det er faktisk mye bedre å bli pensjonist enn det jeg hadde trodd 5 år tidligere. Nå er det som om jeg ser mer fremover i stedet for å se tilbake. I tillegg har jeg mye å gjøre i forbindelse med Etiopia-prosjektet.(red: se egen artikkel i dette nummeret)
Hvor ser du de største fremtidige utfordringer innen kreftomsorgen?
– Tja, man tar jo som regel feil når man skal spå. Jeg tror en av de største utfordringene er at kreft er en del av den biologiske aldringsprosessen, og cellenes naturlige respons på å leve lenge. Derfor vil det ikke være umulig å utrydde kreft som sykdom, selv om behandlingen blir bedre og bedre. Denne utfordringen bør komme tydeligere frem i samfunnsdebatten.
Hvor ser du de største fremtidige sjansene innen onkologi faget?
– Biologiske intervensjoner og større biologisk forståelse vil føre til nye tilnærminger til kreftbehandling. Men av opplæring og gemytt er jeg overbevist om at lokal kontroll, det å få vekk svulsten, vil være en forutsetning for å oppnå kurasjon. Derfor vil dagens behandlingsmetoder også i fremtiden ha en viktig og avgjørende rolle i behandlingen – i tillegg til nye metoder.
Noe du har lyst å si til landets onkologer?
– Jeg synes at onkologi er en fantastisk og utfordrende spesialitet som onkologene bør hegne om og være stolt av!