Intervjuet av Eva Hofsli
’’Det må legges bedre til rette for at klinikere kan drive forskning”
Halfdan Sørbye, onkolog ved Haukeland Universitetssykehus og professor II ved Universitetet i Bergen
Hva er din bakgrunn/spesialistutdanning?
– Jeg studerte medisin i Bergen, og hadde planer om å ta preklinikken i Bergen for deretter å dra videre til Trondheim og så tilbake til Oslo- men så er det disse jentene fra Bergen da…..
– Rett etter turnus var jeg doktorgradsstipend i 4 år ved Kirurgisk forskningslaboratorium ved Haukeland sykehus og disputerte i 1994 med en grad innen eksperimentell ventrikkel cancer, der jeg bl.a. opererte >1000 rotter! Jeg ble ferdig spesialist i onkologi i 1999, og de siste årene har jeg jobbet som overlege ved Kreftavdelingen, Haukeland Universitetssykehus (HUS) parallelt med forskningsaktivitet innen nevroendokrint karsinom og kolorektal cancer, sistnevnte med økende fokus på de eldre.
Hvilken posisjon innehar du nå?
– Som nevnt jobber jeg som overlege ved Kreftvdelingen, Haukeland Universitetssykehus og er leder for GI gruppen med ansvar for gastrointestinal cancer og nevroendokrine svulster. I tillegg er jeg professor II ved K2, medisinsk-odontologisk fakultet, Universitetet i Bergen.
Hvilke verv innehar du?
– Jeg er styremedlem i NGICG – Norsk Gastrointestinal Cancer Gruppe og styremedlem/sekretær i NNTG- Nordisk Neuroendocrine Tumor Gruppe. Videre er jeg team member i Academy of Geriatric Cancer Research, og advisory board medlem i ENETS – European Neuroendocrine Tumor Society.
Hva førte til at du bestemte deg for å studere medisin?
– Min far var forsker ved Universitetet i Oslo og studerte koagulasjonsfaktorer i høns. Jeg var ofte med som barn på laboratoriet og ble fascinert av hvordan biologien og fysiologien fungerer. Tenkte at medisin var en perfekt kombinasjon av fysiologi, biologi, forskning og kontakt med mennesker.
Hva førte til at du bestemte deg for å bli onkolog?
– Jeg tenkte primært å bli gastrokirurg eller gastroenterolog, men onkologi virket etter hvert mer spennende med større variasjon og med alvorlige sykdom hos alle pasientene. Onkologi har et utrolig spenn; man må kunne basalbiologi, radiologi, patologi, kjemoterapi, stråleterapi samt kunne være et medmenneske. Alltid konstant utvikling i faget, alltid noe nytt å lære og store forskningsmuligheter.
Hva førte til at du bestemte deg for å jobbe som forsker?
– Nysgjerrighet, ønske om å finne ut hvorfor og hvordan. De fleste av mine forskningsprosjekt har direkte utspring i problemstillinger jeg har møtt i min kliniske hverdag. Eksempelvis ble nevroendokrint karsinom studiene startet på grunn av at jeg ikke fant studier og tilstrekkelig kunnskap som jeg kunne bruke for å gi behandling til mine pasienter som fersk overlege.
Hva er dine arbeidsoppgaver? Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut?
– Mandag og tirsdag er satt av til forskning. Onsdag har jeg poliklinikk der jeg møter pasienter med nevroendokrine neoplasmer og pasienter med metastatisk kolorektal cancer. Jeg er videre tilstede ved de ukentlige MDT møtene der vi diskuterer pasienter med rectum cancer og pasienter med levermetastaser. Torsdag og fredag gjør jeg litt av hvert, alt fra doseplaner, sengepostarbeid, vurdering av ekstra pasienter ved poliklinikken til søknadshåndtering. Mange spørsmål å svare på (orakel funksjon sier de …)
Ser du endringsmuligheter ved sykehuset som kunne gjøre arbeidsdagen bedre?
– Bedre logistikk støtte! Arbeid vi gjør som ikke krever onkolog kompetanse kan overtas av andre faggrupper: sekretær, sykepleier etc.
Hvor ser du de største fremtidige utfordringer for landets kreftavdelinger?
– Det faktum at det blir flere og flere eldre kreftpasienter er utvilsomt en stor utfordring. Vi vet ikke hvordan eller om denne voksende pasientgruppen skal behandles. Vi har mer behandling å tilby, men dette innebærer også økt toksisitet.
– Videre er det en alvorlig bekymring at det er blitt så vanskelig for klinikere som vil drive forsker-initierte studier.
Legemiddelutprøving dominerer og gjør at mange viktige forskningsspørsmål ikke blir avklart. Den kliniske hverdag er blitt så travel at det ikke er tid til forskning. Forskningsmidler går i hovedsak til ren basalforskning (viktig – men ikke løsningen på alt) samt at reguleringer med Statens Legemiddelverk og ClinicalTrials.gov har blitt ekstremt omfattende. Sykehusene må legge til rette for å ivareta forsker-initierte studier.
Har du tid til noen fritidsinteresser?
For tiden er min fritid dominert av transportering av 10- og 12 åringene mine, men hvis tid lytter jeg gjerne til klassisk musikk eller driver friluftsliv og trening.
Yndlingsbok/-forfatter:
Bunken med faglitteratur og handlingsplaner som skal/burde leses dreper mye av overskuddet til å lese annet. Men rystende leseopplevelse i sommer: The Shape We’re In: How Junk Food and Diets are Shortening Our Lives by Sarah Boseley.
Yndlingsband/-musikk: Prokofiev, Bach og opera. Salsa om dansing er mulig.
Noe du har lyst å si til landets kommende onkologer?
Det å jobbe som onkolog er en fascinerende jobb. Det er alltid noe nytt å lære, og du gjør alltid noe meningsfullt i løpet av arbeidsdagen. Man vokser hele tiden faglig og som menneske. Det er en vanskelig balanse mellom jobb og privatliv, så pass på deg selv og sørg for å ha noe som fyller på utenfor jobben. Forskning gjør at du får to ben å stå på, og når den kliniske hverdag er litt tung har du forskningsverdenen som et inspirerende fristed.