Gunnar Tanum, spesialrådgiver OUS: Tverrfaglighet og kvalitet må aldri tapes av syne i pasientbehandlingen

Intervjuet av Stephanie Geisler

---

– Mitt liv som onkolog startet med et vikariat som assistentlege ved Radiumhospitalet i januar 1980. Bortsett fra sideutdannelsen gjennomførte jeg hele spesialistutdanningen der. Doktorgraden innenfor hematologi ble tatt samme sted. Fra 1991 arbeidet jeg som overlege, vesentlig innenfor GI cancer. I tillegg til legeutdannelse er jeg også økonom fra BI.

I en periode arbeidet jeg ved Statens strålevern med oppgave å etablere et nasjonalt  system for å ivareta stråleskadde mennesker ved atomulykker.

I 1997 vedtok Stortinget en ambisiøs nasjonal kreftplan og fra 1998 ble jeg engasjert i arbeidet med å realisere denne planen innenfor helse SørØst. Dette inkluderte strålesatellittene Kristiansand og Gjøvik samt det nye strålebygget på Radiumhospitalet. Senere ledet jeg også utbyggingen av Montebello-senteret i tillegg til at jeg var tilsynslege  der i flere år.

En svært lærerik erfaring for meg har vært å delta i frivillig arbeid. En viktig del av dette var å bygge opp en interesseorganisasjon for en av samfunnets svakeste  grupper.  Her hadde jeg  kontakt med storting og departement og lærte mye om samfunnets strukturer og offentlige beslutningsprosesser. Årene som styreleder i en stadig voksende interesseorganisasjon ga kunnskap som en sykehusjobb aldri kan gi.

I dag er jeg er spesialrådgiver medisin i direktørens stab  ved Oslo universitetssykehus.

Hva førte til at du bestemte deg for å jobbe i en administrativ stilling i sykehusledelsen?
– Min vei gjennom arbeidslivet har blitt til underveis. Jeg har knapt søkt stillinger men har gjerne blitt spurt. På den måten har jeg hatt mange interessante oppgaver og mange kursendringer underveis. Det jeg mistet var en rettlinjet faglig utvikling.

Hva er dine arbeidsoppgaver? Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut?
– Hovedoppgaven min er arealdisponering i sykehuset. OUS har i dag 4 hovedlokalisasjoner i Oslo og strukturen er ennå ikke ferdig utviklet. Som prinsipp ønsker man å samle like funksjoner på èn lokalisasjon. Min oppgave sammen med andre er å vurdere areal opp mot drift, det vil si hvem som skal være hvor og hva som må investeres i bygg og utstyr. Dette er ikke så lett fordi man mangler både gode arealer og penger. Sykehuset har mye dårlig bygningsmasse og nybygg er eneste løsning på sikt. For tiden er det dessverre mange avdelinger som sliter med for små og dårlige arealer. En typisk arbeidsdag for meg inneholder mye møter og PC-jobbing.

Hvilke tilbakemeldinger har du fått fra dine tidligere kollegaer på at du jobber i sykehusledelsen?
– Heldigvis har jeg ikke hørt noe negativt, men jeg er kanskje den siste som ville høre noe slikt?

Hva er den største forskjellen mellom å jobbe klinisk og administrativt?
– Den største forskjellen er at man går fra et mikro- til et makroperspektiv og at tempoet i beslutningene er ulik. I klinikken tas beslutningene raskt og ansvaret er individuelt. Som gammel kliniker ønsker man seg også raske administrative avgjørelser med siktepunkt å bedre forholdene for klinisk drift. Etter min mening har all aktivitet på sykehuset som oppgave å støtte opp under pasientbehandlingen. Men i administrasjonen må man se helhet og konsekvenser, bildet blir derfor mer sammensatt enn det kan virke  fra en seksjon eller avdeling. Dessuten er selve beslutningsprosessene ofte omstendelige og regelstyrte hvilket gjør at ting tar tid. Mange prosesser er bestemt gjennom interne og eksterne regelverk som skal overholdes.

I en administrativ stilling bestemmer man mer over egen arbeidstid og blir i mindre grad løpende etter oppgaver som må løses der og da. Det føles godt å slippe ”calling-tyraniet”:

Savner du noe fra din virksomhet i klinikken og forskningen?
– Jeg har nå vært helt uten pasienter i 2 år og savner både pasientkontakten og klinisk forskning. Men maset og tidspresset som man kan oppleve i klinikken savner jeg derimot ikke.

Vil det være aktuell for deg å gå tilbake til en klinisk stilling?
– Det er definitivt for sent å gå tilbake til klinisk avdeling. Jeg vil være helt akterutseilt med hensyn til all ny teknologi og alle nye opplegg som er tatt i bruk i pasientrettet arbeid, for eksempel innen strålebehandling og kjemoterapi. Selve pasientarbeidet kunne nok gått tilfredsstillende, men tempo, teknologi og behandlingsopplegg ville gjøre det vanskelig. Poliklinisk arbeid kunne nok ha gått men avhengig av pasientgruppe. Mine siste år med pasienter var nettopp på poliklinikken og det fungerte egentlig greit.

Har du lyst til å si litt om oppbyggingen av ”stråle-satellittene” i Gjøvik og Kristiansand?
– Jeg deltok fra den spede start i departementet og fikk være med på å legge premissene, blant annet stedsvalg og driftsmodell. Stedsvalget utløste politisk strid mellom nabofylker, men de valgte lokalisasjoner var de eneste gode alternativene. Siden fulgte jeg prosjektene helt fram til oppstart. Det ble vist meg stor tillitt og jeg hadde mye ansvar, inklusive budsjettansvar. Samtidig hadde jeg også høy grad av frihet til å velge løsninger. I ettertid er det godt å se at begge steder er velfungerende og i god drift. Det var svært godt samarbeid med fylkene, sykehusledelsene, arkitekter, rådgivende ingeniører og teknisk prosjektledelse.

Den valgte driftsmodellen var helt ny i Norge men fantes den gang noen få andre steder i verden. Prinsippet var ”desentralisert sentralisme” som betyr geografisk desentralisert men faglig sentralisert ved at fagansvaret lå på Radiumhospitalet. Alle fagpersonene ved satellittene var tilsatt ved Radiumhospitalet. Ikke minst satset vi på høy kvalitet og utdannelse for de nyansatte ved satellittene. Rekruttering av fagpersonale var ikke alltid enkelt, men vi løste det med tidlig ansettelse. Da kunne vi ansette også ikke-kvalifiserte og utdanne dem videre slik at de var kvalifisert ved driftsstart.

Under oppbyggingen av satellitten i Kristiansand ble jeg meget kort telefonisk intervjuet av NTB. Jeg ba ikke om å få se intervjuet etterpå. Resultatet var at man senere kunne lese i avisen at Radiumhospitalet nå skulle sende stråler ned til kreftpasientene i Kristiansand via en satellitt! Tiltroen til teknologi var i alle fall til stede!

Kan du si litt ditt arbeid ved Montebello-senteret?
– Montebello-senteret er et kurssenter for kreftpasienter og deres pårørende.

Jeg var prosjektleder for utbyggingen av senteret midt på 2000-tallet. I tillegg arbeidet jeg der som foreleser og huslege for pasientene. Arbeidet inkluderte også endring av kursopplegget med nye tilbud og forbedret medisinsk opplegg og dokumentasjon.

Møtet med pasienter og pårørende ved Montebello-senteret har vært svært lærerikt. Her møter man pasienter på en helt annen måte enn på sykehus. Dette gir innblikk i hvordan deres liv egentlig er når man også inkluderer livet utenom svulsten.

Hvor ser du de største fremtidige utfordringer for landets kreftavdelinger?
– I helsevesenet er det stor fokus på produksjon. Begrepet i seg selv gir assosiasjoner til helsefabrikker.  Legene er eneste gruppe som kan sikre at kvaliteten ikke ofres for kvantiteten. Tverrfaglighet og kvalitet må aldri tapes av syne i behandlingen.

Hvor ser du de største fremtidige sjansene for landets kreftavdelinger?
– Norge er et svært lite land i innbyggertall men vi organiserer oss ofte som folkerike land. Utviklingen for landets kreftavdelinger ligger i bedre arbeidsdeling mellom avdelingene med ulik spesialisering.  Alle kan behandle det vanlige, men gjennom samarbeid bør man øke spesialiseringen og kompetansen slik at avdelingene får noe ulik profil. Alle må ikke gjøre absolutt alt. Hver avdeling må gi fra seg noe, men samtidig få nasjonalt ansvar for noe annet.

Man bør også ytterligere øke det tverrfaglige samarbeidet der man møtes rundt pasienten i stedet for å sende pasienten rundt med interne henvisninger.

Noe du har lyst å si til landets onkologer?
-Ikke planlegg for lang tid fremover, livet er et meget usikkert prosjekt. Selv om vi her og nå er sentrum i vårt eget yrkesliv, er vi dessverre glemt dagen etter at vi sluttet.

Derfor:  Lev i dag og nyt dagen!