Fra lepra til onkologi i Norge

Her kommer oppfølging av historien om norsk onkologi i 3 deler. Del 1 omtaler status i jakten på karakteriserende oljeportretter av initiativtagerne til og sentrale aktører i Den norske komité for kræftforskning1, som ble omtalt i Onkonytt 2, 2022. Del 2 omtaler forutsetninger for utvikling fra lepramedisin i Bergen til norsk onkologi. Del 3 omtaler kort tidlige virksomheter i norsk onkologi, Den norske kreftfondkomité og Den norske radiumfondkomité.

---

ODD R. SCHIBSTED MONGE, Onkolog, Fana, Bergen

---

DEL 1

Oljeportrett av initiativtagerne til og sentrale aktører i Den norske komité for kræftforskning

Hans Peter Lie (1862-1945), lepramedisiner, patolog og dermatolog, fikk sin historie dokumentert i forrige nummer av Onkonytt, støttet av oljemaleri i Det medicinske selskap i Bergen (1). Det viste seg å foreligge oljeportretter også av de to andre initiativtagerne til Den norske komité for kræftforskning. Det var i alt tre lepramedisinere i redaksjonskomitéen i det norske medisinske tidsskriftet Medicinsk Revue i Bergen som tok initiativet til Den norske komité for kræftforskning (1). Forgjengerne innen lepramedisin i Bergen, Daniel C Danielssen (16,34) og Carl Wilhelm Boeck (15), hadde fordeler i faglig formidling om lepra ved å bruke kolorerte illustrasjoner. Tilsvarende kan oljemalte portretter av involverte fagpersoner gi mer historisk koloritt enn svart-hvite portretter.

Medicinsk Revue (M.r.), utgitt av Bergens lægeforening var aktivt i 55 år fra 1884 til det i 1939 ble slått sammen med andre nordiske tidsskrift til Nordisk Medicin (2).

Carl August Looft (1863-1943) (5), lepramedisiner (32) og en av første spesialistgodkjente norske pediatere, fra 1918, fikk sitt portrett malt i olje av portrettmaleren Hans Ødegaard (1876-1943) (4) i 1932. Dette var før etablering av egen barneavdeling i Bergen. Maleriet ble «avduket og ophengt» i 1932 i Det medicinske selskap i Bergen (3) (DMSB). DMSB ble etablert av Bergens lægeforening i 1831 og er Norges eldste medisinske selskap. Maleriet av Carl August Looft var ikke lenger å finne i DMSB, men dukket i år nyrestaurert opp igjen i første byggetrinn av nytt Barne- og Ungdomssjukehus (BUS) ved Haukeland universitetssjukehus (HUS), i 6. etasje i de nye Glasblokkene. Fortsatt mangler dokumentasjon av premissene for å flytte oljeportrettet fra DMSB til auditoriet i den eldre Barneklinikken i Bergen. Dette bygget var reist som gave fra Sverige i 1945, og ble åpnet 1950 (5). Bygget ble revet 2017 for å gi plass til byggetrinn 2 av BUS i det store byggeprosjektet Glasblokkene, planlagt offisielt åpnet 2023.

Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912), lepramedisiner, var senior i redaksjonskomitéen i M.r.(2). Biografien i Norsk biografisk leksikon (6) opplyste om to oljemalerier, ved hhv. HUS og UiB. Ingen av disse lot seg gjenfinne. Det ble nylig kjent at stående oljeportrett hang i DMSB, uten at dette framgikk av annen hovedkilde om Armauer7. Dette portrettet ble malt av kunstmaleren Henrik Lund (8) i 1908, men signaturen til maleriet i DMSB opplyser at det er kopi ved sønnen, Per Lund. Gynekologen Harald Natvig (20) (1872- 1947) drev privat praksis i Bergen, og bekostet maleriet av Armauer Hansen (7) i 1908, men flyttet til Kristiania det året. Også Det norske medicinske selskab i Oslo har kopi av maleriet ved sønnen Per, men lokasjonen til originalmaleriet er fortsatt ukjent. Det mindre oljemaleriet med tilsvarende motiv i Armauer Hansens hus, UiB, med nyere ramme og uten tydelig signatur, framstår som mulig kopi av kopi.

Fredrik Georg (F.G.) Gade (1855-1933), patolog, var sekretær 1908-32 i Den norske komité for kræftforskning. Døde året etter åpning av Radiumhospitalet 1932 (1,10). Oljemalte portretter både i Det medicinske selskap i Bergen og Det norske medicinske selskab i Oslo.

Magnus Haaland (1876-1935), patolog og prosektor, kollapset av akutt coronarsykdom på vei til kontoret i gamle Gades institutt nær 25 år etter at instituttet ble etablert med ansettelse av Magnus (1,9) i 1911. I biografien i Norges leger og i boken om F.G. Gades pathologiskanatomiske institutt ved 25-årsjubiléet i 1937, var det nevnt to posthume oljemalerier18. Det første var malt av Hjørdis Langmark i 1936, avduket i det gamle instituttet. Dette viste seg å henge i Auditoriet i Armauer Hansens hus, UiB. Det andre oljemaleriet, malt av Agnete Nilssen, ble avduket i DMSB i Bergen i 1938. Det er trolig dette maleriet som nå henger i Magnus Haaland-salen, Avd. for patologi, HUS, og var usignert. Tillegg: Bysten ved Magnus Haalands plass i Kopervik (1) var modellert av billedhuggeren Arne Mæland, iflg. innrammet oppslag i Haaland-salen.

DEL 2

Historiske forutsetninger for lepramedisin i Bergen før overgang til onkologi

Lepramedisin i Bergen

Landskapsfoto ved Knud Knudsen mellom 1865 og 1882 trolig fra Kalfarlien i Bergen (foto 1) viser to historiske forutsetninger for utvikling til onkologi i Norge. Sentralt i bildet, på et nes i Store Lungegårdsvann ligger Lungegaardshospitalet. Ovenfor sees Pleiestiftelsen for spedalske No.1. Til venstre for tårnet til Pleiestiftelsen sees den romslige boligen til handelsfamilien Gade, der bl.a F.G. Gade vokste opp. Nå lokaler for Hordaland legeforening og Det medicinske selskap i Bergen. Innerst i bukten til venstre tydelig at Haukeland universitetssjukehus fortsatt ikke var påbegynt. Åpnet først 1912. Fri nedlasting fra Billedsamlingen UiB, Marcus – www.marcus.uib.no.

St. Jørgens Hospital har dokumenterbar historie i Bergen fra 1400-tallet (13). Gjenstående bygninger, med kirke, etter bybranner, står fortsatt i området mellom Marken og Kong Oscars gate. Turistattraksjon, ikke bare for helsearbeidere.

Lungegaardshospitalet ble åpnet 1849 i Bergen som forskningsbasert sykehus for å finne helbredelse for leprasykdommen (13). Revet 1957 for å gi mer plass til jernbanen, se fotografi av Knud Knudsen i Billedsamlingen UiB, Marcus (i nåtiden likevel nylig plass til dobbeltspor for Bybanens linje 2 i Bergen, med forbindelse til holdeplass i tunnel bl.a ved HUS). Den tiltenkte funksjonen til Lungegårdshospitalet var utredning for mistenkt lepradiagnose, og eventuell behandling av leprøse, før overflytting til pleiestiftelser, dersom diagnosen var riktig, og sykdommen ikke lot seg helbrede (13,38).

Stilling som Overlege for den spedalske sykdom ble etablert 1854. Den første overlegen var Ove Guldberg Høegh (1814-1863) (33). Første vitenskapelige studie av lepra i Norge ble publisert av Daniel C. Danielssen34 (1815-1894) og Carl Wilhelm Boeck (1808-1875) i 1847 (15). D.C. Danielssen hadde senere stillingen som overlege for den spedalske sykdom. Svigersønnen Gerhard Armauer Hansen overtok (14,16, 34).

Lepraregisteret ble etablert ved kongelig resolusjon i 1856 og var første offentlig finansierte nasjonale nominelle helseregister, ikke bare i Norge (14). Registeret var etablert etter flere landsomfattende ikke-nominelle tellinger av leprøse. Begrenset tabellarisk oversikt ble vurdert som ikke tilfredsstillende, derfor nominell registering (14). Et vesentlig funn i det tidlige tallmaterialet om lepra var funn av endemiske områder med særlig høy incidens i noen prestegjeld på Vestlandet, men dette ble ikke tillagt tilstrekkelig betydning før lepra ble erkjent som infeksiøs tilstand, og dermed folkehelseproblem etter 1873. For sammenligning innen onkologi: Kreftregisteret ble ikke etablert før omkring 100 år etter Lepraregisteret, også det lovpålagt. Mange nye helseregistre klarer seg som kjent med samtykkebasert registrering.

Pleiestiftelsen for spedalske No. 1 i Bergen var en av tre norske pleiestiftelser for spedalske. Pleiestiftelsen No. 1 ble etter etablering av UiB lokasjon for Institutt for global helse og samfunnsmedisin, før flytting til Alrek helseklynge. De to (unummererte) andre pleiestiftelsene for spedalske var Reknes ved Molde og Reitgjerdet ved Trondheim (13,14, 28). Selv om Armauer Hansen sitt hovedvirke var ved Lungegårdshospitalet, har dagens Institutt for global helse og samfunnsmedisin (38) ivaretatt historisk minnerom om Armauer.

Første bidrag av Gerhard Henrik Armauer Hansen i arbeidet mot lepra var monografien «Indberetning til Det Norske Medicinske Selskab om en med understøttelse af Selskabet foretagen reise for at anstille undersøgelser angaaende Spedalskhedens årsager». Først trykt i Norsk Magazin for Lægevidenskapen 1872. Illustrasjonen nedenfor er fra monografi utgitt i Christiania 1874. Monografien kartla bl.a familier på gårdsbruk med lepra, ved nominell omtale av personer med lepra. Blant observasjoner var også muntlig lokalhistorie om når leprøse først ble funnet i aktuelle områder, noen tilfeller bare 50-60 år tidligere. Armauer Hansen var trolig forsiktig med å hevde at leprasykdommen kunne ha infeksiøs bakgrunn, bl.a fordi svigerfaren, overlege DC Danielssen, opprettholdt at sykdommen måtte være arvelig (34,37).

I 2023 er det 150 år siden første observasjon i mikroskop i 1873 av det som viste seg å være syrefaste staver i lepralesjon24. Som vitenskapshistorie selvfølgelig interessant at Armauer ventet (for) lenge med å publisere observasjonen av stavmikrober i materiale fra lepralesjon, bl.a fordi han ønsket å se at basillen lot seg overføre til andre species, og skapte sykdom (27). Trolig medførte forsinket publisering kontroversen mellom Armauer Hansen og den tyske mikrobiologen Albert Neisser (30). Neisser besøkte Armauer i Bergen, og ble vist preparat med funn av stavmikrober, og tok noe med tilbake til Breslau. Uten å nevne konteksten med Armauer Hansen publiserte Neisser observasjonene som sine egne (29). Dette ledet til framskyndet publikasjon også av originalobservasjoner på flere språk av Armauer selv. Først i ettertid fikk Armauer anerkjennelse for oppdagelsen av Mycobacterium leprae (30).

Armauer Hansen søkte trolig aldri om bedømmelse for akademisk grad, selv om ingen kan være i tvil om at funnene av Mycobacterium leprae ville vært tilstrekkelig grunnlag. Han nevner lite om dette i sine memoarer. På sokkelen med bysten av Armauer Hansen i Muséparken i Bergen står det dr. med. foran navnet. Grunnlaget for dette var trolig æresdoktorat i København 1894. Svigerfaren Daniel C. Danielssen, var æresdoktor både i København og Stockholm uten at dette tilsynelatende ble nevnt andre steder enn i biografien (34).

Den norske komité for kræftforskning

Hva inspirerte Armauer Hansen og redaksjonskomitéen i M.r. til å foreslå opprettelse av Den norske komité for kræftforskning? Armauer hadde en liten artikkel i M.r.1900, «Kræftens aarsagsforhold (En oversigt)» (39). Armauer postulerte separate parasitter som etiologi til forskjellige kreftformer, bl.a sarkom. Usikkert hva Armauer mente med «parasitter», men trolig var det cellulære elementer. Subcellulære elementer som passerte bakteriefiltre var allerede kjent fra 1880-tallet, men teori om virusbegrepet var bare nevnt i litteraturen. Armauer nevner også en rekke epiteliale proliferasjonsformer som mulige prodromer for epitelial kreft, og at han forgjeves hadde forsøkt eksperimentelt å utløse malign vekst i hud hos mus. Den nye redaktøren i M.r. i Bergen fra 1907, Hans Gottfried Dethloff (1871-1948) (40) hadde en redaksjonell artikkel i tidsskriftet det året om «Cancerspørgsmaalet(40)». Dethloff diskuterte en rekke hypoteser om etiologi og biologi, og gikk gjennom internasjonal utvikling med institusjoner som hadde organisert kreftbehandling, bl.a «Middlesex Hospital Cancer Charity» i England, som etablerte dedikert virksomhet så tidlig som 1792, og som kan se ut til å ha kontinuerlig virksomhet siden. Han nevnte også «The Imperial Cancer Research Fund» i London, grunnlagt 1901. Den redaksjonelle artikkelen nevnte utvikling med kreftsentre også i mange andre byer i Frankrike, Tyskland, Danmark, Sverige og USA. Han omtaler også Magnus Haaland som vitenskapelig assistent ved «The Imperial Cancer Research Fund» i London. Som nevnt i forrige nummer av Onkonytt, leverte Haaland avhandling i 1908 om eksperimentell sarkomutvikling i mus, og disputerte i Kristiania i 1909 (1), se ovenfor. F.G. Gade ansatte han snarlig som første prosektor ved nye F.G. Gades pathologisk-anatomiske laboratorium i Bergen fra 1911 (1,9).

Første norske akademiske avhandling om lepra kom ikke før Lorentz M. Irgens sin disputas ved UiB 1980 (17). Denne avhandlingen bygde på digitalisering av de håndskrevne protokollene i Lepraregisteret. Dette gav vesentlig økt mulighet for analyse og tolkning.

DEL 3.

Opprop 1917 om Landshospital for behandling av kræft med radium og Røntgenstraaler, samt opprop 1931 for tilleggsinnsamling til radium.

1917

Oppropet i alle landets aviser stod faktisk i 1917, ikke i 1916, som tidligere hevdet (22). Oppropet fra «Den norske kræftfondkomité» i 1917 var ikke bare signert av aktørene i Den norske komité for kræftforskning fra 19071, men også av en rekke av datidens kjente samfunnsaktører. De fleste var ikke-medisinere.

Chr Sinding-Larsen, som står på denne listen (1) ble direktør ved Rikshospitalet i 1911 (25,26,35). Hans begrunnelse for å støtte et eget hospital for radium og Røntgenstraaler ser ikke ut til å være offentlig kjent. Har ikke klart å finne relevant arkiv i Arkivverket, heller ikke privatarkiv. Konsekvensene for samfunnet ved at ikke-kirurgisk kreftbehandling ble lokalisert utenfor Rikshospitalet kan ha vært betydelige, og kan fortsatt pågå. Det er kjent for mange, ikke bare onkologer, at det ble administrativ antagonisme mellom Rikshospitalet og Radiumhospitalet, bl.a fordi Radiumhospitalets direktør arbeidet for å flytte både ØNH-avdelingen og Nevrokirurgisk avdeling fra Rikshospitalet til Radiumhospitalet. Dette lot seg ikke gjennomføre. Nåtidens manglende samlokalisering mellom sykehus innenfor rammen av OUS, bl.a vedtak om å nedlegge Ullevål sykehus, kan også være følge av at Radiumhospitalet fikk utvikle seg utenfor Rikshospitalet, velsignet av Rikshospitalets direktør. Det er allerede omtalt at Rikshospitalet hadde egen Radiumavdeling fra 1912 fram til Radiumhospitalet åpnet i 1932 (1,21).

Interessant at sterke aktører for den viktige kvinnesaken støttet oppropet i 1917. Armauer Hansen, initiativtaker til Den norske komité for kræftforskning, var kjent som sterk aktør for kvinnesaken1,21.

Kanskje overraskende at Hans A. Meyer, kjøpmann i Mo i Rana, stod i «Oprop» 1917. Dette må være samme person som året etter, 1918, foreslo opprettelse av det som ble Universitetet i Tromsø 50 år senere. Dette kan mer enn de fleste dokumenter si noe om uventede langsiktige konsekvenser av Den norske kræftfondkomité, ikke bare for ikke-kirurgisk kreftbehandling i Oslo-området. Komitéen varslet nærmest også Stortingsmelding nr. 9 (1974-75). Sykehusutbygging m.v. i et regionalisert helsevesen!

1931

Det var flere «Oprop» om kreftsaken mellom 1917 og 1932. I 1931 gjaldt det behov for mer radium utover det tidligere innsamlinger hadde gitt mulighet til å kjøpe inn. Radiumfondkomitéen bestod stort sett av kjente personer i styret ved det kommende Radiumhospitalet. Sekretæren var radiologen Johan Frimann-Dahl (1902-1984), senere (avd)overlege ved Røntgenavdelingen, Ullevål sykehus (41).

Avslutningsvis en kommentar til Poul E. Poulssens (1858-1935) propaganda-pamflett «Det norske Radiumhospitals historie» fra 1929 (ved nedlegging av grunnstein for sykehuset) (22): Poulsson var aktiv i Den norske komité for kræftforskning, professor i farmakologi ved UiO, og hadde selv pamfletten på sin publikasjonsliste i biografien i Norges leger i 1996 (31). Selvfølgelig påfallende at sykehuset fikk sin historie skrevet tre år før det åpnet, men pamfletten opplyser samtidig at hensikten var propaganda for innsamling av penger til mer radium, enn det tidligere «Oprop» oppnådde. Pamfletten opplyste at oppropet til allmennheten om Landshospital for radium og Røntgenstraaler var i 1916. Dette kan ha vært kilde til at denne feilopplysningen ble brakt videre, bl.a i Henrik Høgestøls bok «Gaven fra Det norske folk» i 1958 (36). Denne artikkelen dokumenterer at oppropet fant sted først 1917. Pamfletten spilte også på at ikke bare private givere hadde bidratt, men takket for at regjering og storting i 1919 bevilget hele NOK 120 000 årlig i 8 år, og NOK 20 000 fra fondet «for bedring av folkehelsen». Pamfletten skrøt av at Radiumhospitalet skulle drive forskning, men unnlot å nevne at «Den norske komité for kræftforskning» faktisk allerede hadde drevet kreftforskning siden 1907, og hatt kreftepidemiologi som hovedsak (1).

Oppsummering

Det er mulig av symbolsk betydning at lepramedisin har vært forløper for klinisk onkologi i Norge. Den grusomme infeksiøse sykdommen lepra fikk utvikle seg i mange verdensdeler, og var allerede kjent bl.a fra bibelsk omtale både i antikken og middelalderen for utstøting fra samfunnet. Det er fortsatt usikkert hvorfor bare enkelte ble «spedalske». Det mangler trolig moderne kliniske studier av hvilke immunologiske kriterier som er nødvendig for smitteoverføring (23,27). Armauer Hansen initierte studie om dette ved å innby norske leger til å sende inn nesesekret fra personer som kunne ha tidlig leprasmitte (23). Denne studien lot seg neppe gjennomføre. Har ikke sett publikasjon, men så tok det også >100 år før PCR-teknologien kom i bruk. Studien ble heller ikke publisert i M.r., som nok ellers hadde lav terskel for å publisere bidrag av Armauer. Samfunnet var i lepraens tid ikke nok utviklet til at begrepet palliasjon var etablert. Etter nasjonal norsk debatt ble hovedprinsippet i lovverket for spedalske fortsatt streng isolasjon, særlig etter Armauers påvisning av infeksiøst agens. I Norge bidro dette til at lepra ble utryddet, men sykdommen er fortsatt utbredt internasjonalt, til tross for at antimikrobiell behandling kan helbrede. Hvilken symptompalliasjon som ble tilbudt leprøse ved pleiestiftelsene for spedalske er stadig ukjent. Kildematerialet venter i norske pleiestiftelser for spedalske, samt i Arkivverket.

Addendum om Den norske komité for kræftforskning: I biografien om Nils Backer-Grøndahl (1977-1975), overlege ved hele Kirurgisk avdeling og i tillegg sykehusdirektør ved Haukeland sykehus 1927- 1947, hevdes det at han var formann for Den norske lægeforenings kreftkomité 1937-38 (1,12). Dette kan bety at Den norske komité for kræftforskning likevel ikke ble nedlagt da Radiumhospitalet åpnet 1932 (1). Foreløpig mangler uavhengig kildebelegg.

Litteratur

1. Monge, Odd R. Schibsted. Den norske komité for Kræftforskning hadde representasjon fra alle landsdeler allerede i 1907. Starten av norsk onkologi? ONKOnytt 2 2022, 45-51.
2. Irgens, Lorentz M., Helle, Karen B. Medisinske røtter i Bergen, s. 248-267. I: Roll-Hansen, Nils et al. (red.). Universitetet i Bergen sin historie, Bind II, Bergen 1996.
3. Biografi om Carl August Looft (1863-1943) i Larsen, Øivind (red.) Norges leger 1996, Bind III 610-611.
4. Hurum, Vibeke. Hans Ødegaard.  Norsk biografisk leksikon https://nbl.snl.no. Lest 17.12.2022.
5. Bertelsen, Torstein I. Etableringen av fakultetet og det medisinske studium, s. 268-305. I: Roll-Hansen, N. et al. (red.) Universitetet i Bergen sin historie, Bind II. Bergen 1996.
6. Ole Didrik Lærum. Gerhard Armauer Hansen 1841-1912. Norsk biografisk leksikon https://nbl.snl.no. Lest 17.12.2022.
7. Biografi om Gerhard Armauer Hansen (1841-1912) i Larsen, Øivind (red.) Norges leger 1996, Bind II 477-481.
8. Messel, Nils. Henrik Lund, maler og grafiker (1879-1935). Norsk kunstnerleksikon 1982-86 – ArmauerHansen/Portrett/HenrikLund–Norskkunstnerleksikon.html. Lest 17.12.2022.
9. Biografi om Magnus Haaland (1876-1935) i Larsen, Øivind (red.) Norges leger 1996 Bind II s. 407-409.
10. Biografi om F.G. Gade (1855-1933) i Larsen, Øivind (red.) Norges leger 1996 Bind II s. 237-240.
11. St. Tschudi Madsen og Olaf Sollied. Medicinsk liv i Bergen. Festskrift i anledning 100-års jubileet for Det medicinske Selskap i Bergen. Bergen 1931.
12. Biografi om Nils Backer-Grøndahl (1877-1975) i Larsen, Øivind (red.) Norges leger 1996 Bind I s. 193.
13. Hammerborg, Morten. Lungegårdshospitalet – sykehuset som skulle finne kuren mot spedalskhet. I Irgens Lorentz M., Nedrebø Yngve, Sandmo Sigurd, Skivenes Arne (red). Lepra. Lepraarkivene i Bergen. Selja Forlag 2006.
14. Irgens, Lorentz M. og Bjerkedal, Tor. Lepraepidemiologi i Norge: Lepraregisterets historie fra 1856 til i dag. I Irgens Lorentz M., Nedrebø Yngve, Sandmo Sigurd, Skivenes Arne (red). Lepra. Lepraarkivene i Bergen. Selja Forlag 2006.
15. Danielssen, Daniel C. og Boeck, Carl Wilhelm. Om Spedalskhed. Christiania 1847.
16. Helle, Karen B.. D.C. Danielssen – en kjempe for sin tid. Bergen, Fagbokforlaget 2014.
17. Irgens, Lorentz M.. Leprosy in Norway. An epidemiological study based on a National patient registry. Leprosy review 51, Suppl. 1, 1980.
18. Vogelsang, Th. M. (red.). Dr. F.G. Gades pathologisk-anatomiske laboratorium i Bergen 1912-37. Bergen, J.W. Eides boktrykkeri 1937.
19. Hansen, Gerhard Henrik Armauer. Indberetning til Det Norske Medicinske Selskab om en med understøttelse af Selskabet foretagen reise for at anstille undersøgelser angaaende Spedalskhedens årsager. Norsk Magazin for Lægevidenskapen 3. rekke1972, 1 – 37.  Senere trykt som monografi i Christiania 1874, Det Steenske Bogtrykkeri.
20. Biografi om Harald Natvig (1872-1947) i Larsen, Øivind (red.) Norges leger 1996 Bind IV s. 191-93.
21. Monge, Odd R. Schibsted. Strålebehandling i Norge før og etter 1932 – historisk kontekst. ONKOnytt 1 2022, 74-77.
22. Poul E. Poulsson. Det Norske Radiumhospitals historie. Oslo 1929.
23. Hansen, Gerhard Henrik Armauer. Spedalskhedens overførelse. Medicinsk Revue 1898, 297-298.
24. Hansen, Gerhard Henrik Armauer. Fortsatte studier over bacillus leprae. Nordiskt Medicinskt Arkiv 1882, 9-16.
25. Sinding-Larsen, Chr. MF: Rikshospitalets første hundrede aar 1826-1926. Oslo, Centraltrykkeriet 1926.
26. Natvig, Jacob B., Børdahl, Per E., Larsen, Øivind, Swärd, Elisabeth T (red.). De tre Riker. Rikshospitalet 1826-2001. Oslo, Gyldendal Akademisk 2001.
27. Pattyn S.R. The problem of cultivation of Mycobacterium leprae. Review. Bull. Wld. Hlth. Org. 1973, 49, 403-410.
28. Breida, Jan P.. Reitgjerdet pleiestiftelse for spedalske – et 150-årsminne. Årbok for Strinda historielag 2011, 7-33.
29. Neisser, Albert. Weitere Beitrage zur Aetiologie der Lepra. Vorlaufige Mitteilungen. Virchows Arch Pathol Anat 1881, 84, 514-542.
30. Fite GI, Wade H.W.. The contribution of Neisser to the establishment of the Hansen bacillus as the etiologic agent of leprosy and the so-called Hansen-Neisser controversy. Int J Leprosy 1955, 23: 418-428.
31. Biografi om Poul E. Poulsson (1858-1935) i Larsen, Øivind (red.) Norges leger 1996 Bind IV s. 420-23.
32. Hansen, Gerhard Henrik Armauer og Looft, Carl: Leprosy in its Clinical and Pathological Aspects. Bristol 1895. Norsk utgave, Bergen 1897.
33. Biografi om Ove Guldberg Høegh (1814-1863) i Larsen, Øivind (red.) Norges leger 1996 Bind III s. 123-4.
34. Biografi om Daniel C. Danielssen (1815-1894) i Larsen, Øivind (red.) Norges leger 1996 Bind I s. 639-42.
35. Biografi om Chr. MF Sinding-Larsen (1866-1930), i Larsen, Øivind (red.) Norges leger 1996 Bind V s. 55-56.
36. Haugstøl, Henrik. Gaven fra Det norske folk. Oslo 1958.
37. Vogelsang, Th.M.. Gerhard Henrik Armauer Hansen. Leprabacillens oppdager. Hans liv og livsverk. Gyldendal, Oslo 1968.
38. Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB. https://www.uib.no/igs . Lest 8.1.2023.
39. Hansen, Gerhard Henrik Armauer. Kræftens aarsagsforhold (En oversigt). Medicinsk Revue 1900, 293-400.
40. Dethloff, Hans Gottfried. Cancerspørgsmaalet. Medicinsk Revue 1907, 324-329.
41. Biografi om Johan Frimann-Dahl (1902-1984), i Larsen, Øivind (red.) Norges leger 1996 Bind II s. 205.