Veileder: Professor Sverre Helge Torp og professor Christina Vog, NTNU og overlege Stein Harald Sundstrøm, St. Olavs Hospital.
Andreas Hanssønn Habberstad.
Stud.med. PhD Andreas Hanssønn Habberstad (Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer, NTNU). Disputas fant sted i Auditoriet ved MTFS, Trondheim den 28.02.2014.
Høygradige astrocytomer er de vanligste og mest ondartete kreftsvulstene som oppstår i hjernen. De deles inn i anaplastiske astrocytomer (malignitetsgrad III) og glioblastomer (malignitetsgrad IV) av Verdens helseorganisasjon (WHO). I Norge rammes i overkant av 200 personer av disse krefttypene per år. Prognosen er svært dårlig og svulstene regnes som uhelbredelige. Lysmikroskopi av svulstvevet er gullstandard for å diagnostisere høygradige astrocytom. Diagnostiske kriterier er definert av WHO, men er beheftet med stor grad av subjektivitet. Nye og mer objektive markører har vist å kunne bistå den klassiske mikroskopiske diagnosen. Samtidig er det behov for kontinuerlig revidering og gjennomgang av dagens diagnostiske kriterier.
Formålet med studien var å identifisere trekk ved høygradige astrocytomer som kan predikere overlevelse. Dette kan bidra til økt forståelse, forbedret diagnostikk og potensielt bedre behandlingen av disse svulstene.
Totalt 200 glioblastomer og 27 anaplastiske astrocytomer operert ved St. Olavs hospital i Trondheim ble inkludert. Alle snitt ble revidert og en rekke histologiske trekk ble registrert. Kliniske data ble samlet inn fra pasientjournaler fra sykehusene i Midt-Norge.
Studien presenterer den uttalt morfologiske variasjonen og kompleksiteten av svulstvevet i disse svulstene. Cellehenfall, karproliferasjon og mitoser er typiske trekk ved glioblastomer. Studien bekrefter den dårlige prognosen for høygradige astrocytomer med gjennomsnittlig overlevelse på 2.4 år for anaplastiske astrocytom og 8 måneder for glioblastomer. Ved kobling av histologi mot overlevelse hadde glioblastomer med store nekroser kortere overlevelse enn de med små eller uten nekroser. Viktigheten av nekroser er kjent fra tidligere, men mekanismene bak og forskjellene mellom store og små nekroser har vært lite undersøkt. Videre viser studien at lav alder, høyt funksjonsnivå og intensiv behandling er faktorer som er assosiert med forlenget overlevelse i høygradige astrocytomer. Deteksjon av celledelingsproteiner hadde fortrinn sammenlignet med den klassiske mitosetellingen i noen svulster og kan supplere den histopatologiske diagnosen. Fortsatt forskning på biomarkører er nødvendig for å kunne bedre diagnostikk, prognose og behandling for denne pasientgruppen.