Hovedveileder: Anne Kari Knudsen
Biveileder: Marianne Jensen Hjermstad
Biveileder: Stein Kaasa
Elene Janberidze: Depression and depressibe symptoms in patients with advanced cancer – classification, assessment and treatment
Elene Janberidze
Depresjon og depressive symptomer er en belastning for pasienter med langtkommen kreft. Anslag som er gjort av forekomsten av depresjon hos pasienter med langtkommen kreft, varierer veldig; fra 3 til 58 %. Depresjon er dessuten ofte underdiagnostisert og underbehandlet til tross for at det finnes diagnostiske systemer og kliniske retningslinjer for depresjon.
Hovedmålet med denne avhandlingen er å bidra til å forbedre kartlegging, klassi-fisering og behandling av depresjon og depressive symptomer hos pasienter med langtkommen kreft. Tre forskjellige studier ble gjennomført: en systematisk litteraturgjennomgang, en tverrsnittstudie av et stort antall europeiske kreftpasienter og en retrospektiv studie basert på legers observasjon av kreftpasienter i deres siste levedøgn.
Variasjonen i anslagene av forekomsten av depresjon hos pasienter med langtkommen kreft, kan være relatert til kartleggingsmetoder, men også til heterogeniteten til studiepopulasjonen med hensyn til for eksempel alder, diagnose, spredning av kreftsykdommen og overlevelse. Presis beskrivelse av pasientpopulasjonen er nødvendig for å kunne sammenligne resultater på tvers av studier og overføre forskningsfunn til klinisk praksis. Hovedproblemstillingen i den systematiske litteraturgjennomgangen var: Hvordan blir populasjoner av pasienter med langtkommen kreft karakterisert i studier om depresjon og symptomer på depresjon? Den systematiske litteraturgjennomgangen viste at de hyppigst rapporterte variablene i de inkluderte studiene var alder (93 %), kjønn (90 %) og kreftstadium (95 %). Depresjonsrelaterte variabler, som bruk av antidepressiva, ble rapportert i 17 % av studiene, mens tidligere depresjonsepisoder ble rapportert i 12 %.
En annen mulig årsak til variasjonen i anslagene av forekomst kan være mangel på en standard for å definere og kartlegge depresjon hos pasienter med langtkommen kreft. Derfor er tydelige beskrivelser av metoder for kartlegging og klassifisering nødvendig for å bedømme hvorvidt studiefunnene er relevante for klinisk praksis. Den andre problemstillingen for den systematiske litteraturstudien var: Hvordan blir depresjon kartlagt og klassifisert i kliniske studier av pasienter med langtkommen kreft? Litteraturstudien konkluderte med at 25 % av studiene brukte validerte diagnostiske systemer for å klassifisere depresjon, for eksempel DSM og ICD klassifiseringssystem som bruker strukturerte og semistrukturerte intervju. 75 % av studiene brukte ikke et validert diagnostiseringssystem. De brukte imidlertid selv-rapporteringsverktøy som Hospital Anxiety and Depression Scale og forskjellige versjoner av the Beck Depression Inventory.
Det er altså stor variasjon i hvordan populasjon og kartleggingsmetoder blir beskrevet i studier av pasienter med langtkommen kreft og depresjon. En mer standardisert praksis er nødvendig for å forbedre generaliserbarheten og øke nytten av forskningsfunn. Sentrale aktører i fagfeltet bør oppmuntres til å utvikle anbefalinger for hvordan å beskrive pasientpopulasjon og hvilke kartleggings-metoder som bør brukes i framtidige studier.
Farmakologiske intervensjoner, som antidepressiva, behandler depressive lidelser hos kreftpasienter effektivt. Likevel blir langt fra alle kreftpasienter som har fått en depresjon-diagnose, behandlet med antidepresiva. Hovedproblemstillingen i den andre studien, en internasjonal tverrsnittstudie (n=1048), var: Hva er forekomsten av bruken av antidepressiva blant pasienter med langtkommen kreft inkludert i en internasjonal multisenterstudie? Denne tverrsnittstudien rapporterte at forekomsten av bruken av antidepressiva var 14 % i et internasjonalt bekvemmelighetsutvalg av kreftpasienter med langtkommen kreft.
Vi har manglet informasjon om hva som karakteriserer pasienter med langtkommen kreft som får behandling med antidepressiva. Derfor var den andre problemstillingen i tverrsnittstudien: Hvilke sosialdemografiske og medisinske variabler er assosiert med bruken av antidepressiva i pasienter med langtkommen kreft i en internasjonal multisenterstudie? I denne store internasjonale tverrsnittstudien ble følgende assosiert med bruk av antidepressiva mot depresjon hos pasienter med langtkommen kreft: ung alder, å være kvinne, bruk av smertestillende og tre eller flere komorbiditeter. Sykdomsrelaterte variabler som diagnose, stadium, allmenntilstand og overlevelsestid, var ikke assosiert med bruk av antidepressiva. Det mangler imidlertid fortsatt pålitelig informasjon om hvilke variabler som har innvirkning på legenes praksis med å foreskrive antidepressiva.
Kreftpasienter som nærmer seg livets slutt, kan oppleve depresjon eller depressive symptomer. Det er imidlertid vanskelig å bedømme om pasientene opplever en normal dødsprosess, eller om det er en depresjon. Forskningsspørsmålet i den tredje studien, en retrospektiv dødsatteststudie (n=1363), var: Hva er forekomsten av depressive symptomer hos nederlandske pasienter med kreft det siste døgnet av livet i følge behandlende leges vurdering? Resultatene viste at forekomsten av depressive symptomer hos pasienter med kreft de siste 24 timene av livet var 37,6 %. Blant disse ble mild/moderat grad av depresjon registrert i 31,8 % og alvorlig/veldig alvorlig i 5,8 %. For å undersøke nærmere hva som kjennetegner kreftpasienter med depressive symptomer, ble følgende problemstilling adressert i samme studie: Er det en sammenheng mellom symptomer på depresjon og forskjellige sosialdemografiske variabler, kjennetegn ved pleie og symptomer i nederlandske kreftpasienter de siste 24 timene av levetiden? Det var en signifikant sammenheng mellom utmattelse og forvirring og milde/moderate symptomer på depresjon, mens angst var assosiert med både milde/moderate og alvorlige/veldig alvorlige symptomer på depresjon. Det at en spesialist i smerte eller palliasjon og psykiater/psykolog var involvet i behandlingen var assosiert med at legene hyppigere vurderte at pasientene hadde alvorlige/veldig alvorlige symptomer på depresjon.
Det er fortsatt behov for økt oppmerksomhet mot subjektive symptomer, inkludert depressive symptomer, hos pasienter med langtkommen kreft. Denne avhandlingen viser at det er nødvendig å øke helsepersonells kunnskap om kartlegging, klassifisering og behandling av depresjon og depressive symptomer hos pasienter med langtkommen kreft. Dette vil bidra til å optimalisere behandling og pleie til pasienter med kreft gjennom hele sykdomsforløpet.