Stress over tid gjør noe med oss, og for oss som jobber år etter år i onkologien utgjør det en betydelig helserisiko (1). I denne teksten skal jeg forklare hvorfor og hvordan stress påvirker oss alle i større eller mindre grad, og hva du selv kan gjøre for å forebygge utbrenthet.
ELIN HØYE ØSTREM, Lege i Spesialisering, Avdeling for Kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus
Kastet ut i legelivet
Det var 2014, og jeg hadde en av mine første nattevakter som medisinstudent med lisens på en nevrologisk avdeling. Det kom inn en mann med akutte brystsmerter i akuttmottaket, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ringte på min indremedisinske kollega, som gav meg en verbal overhøvling på en måte jeg aldri hadde fått før, men som jeg faktisk skulle komme til å få opptil flere ganger i mitt videre virke som lege. I dag husker jeg ikke mye av det, annet enn kommentaren «… dette er jævla ukollegialt…», og meg selv som hikstende ringte bakvakt mens jeg fikk en klem og et glass saft av en sykepleier. I tillegg husker jeg at jeg tenkte «sånn her skal jeg ALDRI oppføre meg».
Spol fremover to år, og jeg kjefter ned en sykepleier som ringer meg på nattevakt klokken 04.00 med beskjed om et blodsukker på 5. Jeg hadde gått flere indremedisinske vaktuker på rad på et stort sykehus på Østlandet, og jeg sov dårlig. Jeg gikk ikke på do på vaktene, men det var jo ikke så farlig, jeg rakk jo ikke å drikke noe heller. Det var lenge siden jeg hadde orket å planlegge egen fritid, plutselig bare var den der, og jeg ringte akutt rundt til venner for å høre om noen ville finne på noe. Innimellom løp jeg høyintensive bakkeintervaller, og var såpass jevnlig kvalm at jeg måtte minne meg selv på å spise. Når jeg skulle slappe av klarte jeg ikke å lese de bøkene jeg interesserte meg for, eller se en serie med noe mer matnyttig innhold enn «kirurgiske katastrofer», min favoritt på den tiden.
Hvis du hadde vært min kollega da, ville du mest sannsynlig ikke merket noen ting. Når vi ser rundt oss, ser vi imponerende, intelligente og driftige kollegaer, som tilsynelatende upåvirket sjonglerer en akademisk karriere med barn og familie, har et balansert kosthold, går Skarverennet, pusser opp hytta og har velfungerende hudpleierutiner. Da jeg merket at jeg begynte å miste kontrollen over mine egne emosjonelle reaksjoner, var første handling å klamre seg fast til den rutinen jeg hadde i den hverdagen som har gitt meg så mye mestring og glede. Jeg ble om mulig enda flinkere, enda blidere og klappet først sammen hjemme på kammerset. Hvordan ble det sånn?
Stress
Vi mennesker er et resultat av flere hundre tusen år med evolusjon. Kroppens reaksjoner er utviklet til et liv som jeger og sanker, med en balanse av «fight or flight» og «rest and digest». Når vi i vår moderne tid opplever stress, så skjer dette på akkurat samme måte som når vi måtte flykte fra et rovdyr – sympatikus aktiveres, blodet flytter seg fra fordøyelse og reproduktive organer til muskulatur. Blodtrykket øker, muskelspenningen øker, sansene skjerpes. Vi er klare for kamp og flukt, men i motsetning til i jungelen – der vi forhåpentligvis klarte å flykte innen relativt kort tid og igjen roer oss, så vedvarer dagens stress igjennom hele dager, uker og måneder. Når var du sist fullstendig avslappet i løpet av en arbeidsdag og lot tankene vandre, senket skuldrene og tok deg en pause? Langvarig stress leder til mange fysiske plager som hodepine og muskelsmerter, høyt blodtrykk, øker risiko for hjerte- og karlidelser, hjerneslag, fordøyelsesplager og reproduktive plager (2,3,4).
Speilnevronenes kritiske rolle
For oss som jobber i hjelpeyrker, legges det ytterligere belastningsfaktorer på bordet. Mennesker er flokkdyr, for å overleve må vi bli smittet av andre menneskers reaksjoner. At vi agerer med omsorg og støtte for andre menneskers følelser bidrar til å lage bånd og gjøre oss til grupper. Som grupper er vi bedre rustet til å møte fare enn som enkeltindivider. Denne bindingen oss mennesker i mellom er i stor grad fysisk og involverer nervesystemet vårt – via speilnevroner (5). Vi speiler hverandre både følelsesmessig og rent fysisk gjennom dagen, mer eller mindre bevisst.
Når vi onkologer har en trist samtale på poliklinikken legger vi ansiktet i alvorlige folder. Vi sitter ofte overfor en dypt fortvilet person og dens pårørende, fylt med bekymring, angst og spørsmål. Dette tar våre speilnevroner inn, og ubevisst vil vi få triste følelser inni oss, selv om disse følelsene i utgangspunktet ikke var våre. Som onkologer er disse menneskemøtene en stor grad av jobben vår. Dette gir oss en repetisjon av påført stress som vi til en viss grad venner oss til, men som også innebærer en betydelig risiko for emosjonell utmattelse over tid.
Villa Sana, Modum Bad
Utbrenthet
Kombinasjonen av faktorene over – betydelig fysisk og emosjonelt stress over tid – kan lede til utbrenthet. Utbrenthet er et treenig syndrom som består av emosjonell utmattelse, depersonalisering og redusert selvopplevd jobbytelse. Emosjonell utmattelse er en overveldende følelse av belastning. Selv små arbeidsoppgaver man vanligvis ville tatt på strak arm, kan plutselig virke krevende. Depersonalisering er en følelsesmessig distansering fra jobben.
«Kunsten ligger i å ta så godt vare på seg selv, at man klarer å leve et langt og god legeliv»
Mange kjenner at de ikke lenger opplever jobben som meningsfull eller givende, og flere føler seg kyniske eller likegyldige til det som foregår på arbeidsplassen. Redusert selvopplevd jobbytelse er en følelse av å ikke lenger mestre det du tidligere mestret i relasjon til arbeidslivet (6).
Det er viktig å presisere at utbrenthet er et bredt felt av plager som man kan kjenne mer eller mindre på i løpet av en arbeidsperiode, avhengig av hvor store belastninger man opplever i løpet av den perioden. Psykisk syke er vi først når vi ikke lenger er i stand til å gjennomføre jobben vår, enten fordi vi er så angstfylte og deprimerte at vi ikke orker, eller fordi vi ikke lenger er i stand til å regulere følelsesmessige reaksjoner i arbeidssituasjonen. Kunsten ligger i å ta så godt vare på seg selv, at man klarer å leve et langt og godt legeliv. Det finnes mange veier dit, og først av alt er det viktig å vite hvilke tegn man bør se etter.
Symptomer på utbrenthet
Hvem er jeg nå, versus på slutten av en lang ferie? Gjør deg opp en bevisst tanke om hvilke endringer du ser i deg selv. I hverdagen kan langvarig stress gi utslag i at man på fritiden søker mot det enkle og det lette, det som roer meg ned. For min egen del var det en direkte endring i hva jeg fant adspredelse i. Fra å ha en livslang forkjærlighet for kvalitetslitteratur og samfunnsliv, orket jeg ikke lenger å lese bøker eller engasjere meg i noe som krevde noe av meg.
Når vi konsentrerer oss store deler av dagen, enten om vanskelige avgjørelser eller i utfordrende menneskemøter, orker ikke hjernen å konsentrere seg mer. Mange kjenner behovet for ro helt direkte, de trenger å være i fred. Man kan trekke seg bort fra venner og bekjente som har problemer eller emosjonelle behov.
Unngåelse kan også komme til syne på jobben i en situasjon svært velkjent for oss leger – «denne pasienten tilhører vel lunge», eller «dette er vel sekretærarbeid?». Vi orker ikke mer, og det gir seg utslag i å forsøke å unngå ytterligere oppgaver. Hvis du må ta stilling til enda et problem er veien kort fra harmoni til aggresjon, overdrevne reaksjoner på små ting er et symptom på slitenhet og stress.
Den kanskje farligste effekten slitenhet har for pasientene våre er faren for feil. Hva skjer med hjernen vår når vi er stresset og redde? Tenker vi klart, analytisk og rasjonelt når vi er på flukt fra et rovdyr? Stress over tid kan gjøre at vi tar dårligere avgjørelser, overser åpenbare tegn og glemmer vesentligheter. Vi blir litt mindre skarpe enn det vi egentlig er, og dette gir grobunn for feil.
Vi kommer til å tenke at problemet nok går over om vi bare jobber litt hardere eller leser litt mer. Mange av oss blir enda mer selvkritiske, og noen søker bort fra plagene ved hjelp av alkohol eller beroligende medisiner.
Strategier for god stressmestring
Det er ikke sånn at vi skal løse alle ressursproblemer med dette, men den enkleste veien til å fysisk stresse ned, er å ta kontroll over pusten. Dype, langsomme pusteteknikker har vist seg å ha flere fysiologiske stressdempende effekter via aktivering av vagus-nerven, inkludert reduksjon av hjertefrekvens og blodtrykk (7). Så hvis du vil skru av stress raskt, er fem minutter med dyp pust à la RF 5-15/ min å anbefale. Om du ikke har fem minutter, kan noen dype pust mens du tar deg en tissepause anbefales. Og når det kommer til tissepauser, så er råd nummer to å lage deg pauser ila dagen. I vårt moderne liv er alle øyeblikk fylt med innhold og inntrykk. Så neste gang du har noen sekunders ventetid hvor du mer eller mindre bevisst tar opp mobiltelefonen, vil jeg råde deg til å legge den ned igjen og heller se ut i lufta. Gi hjernen din en mulighet for for en pause.
Vær deg bevisst speiling i pasientmøtene dine, og bruk denne. Husk at pasienten også speiler deg, så om du blir med ned i tristhetens og angstens malstrøm, vil du forsterke pasientens fortvilelse. Om pasienten sitter sammensunket, kan du sitte oppreist. Om pasienten sitter lukket med kryssede armer og bein, prøv å åpne din egen stilling. Møt pasientens blikk og legg inn antydningen av et empatisk smil, og det kan hende stemningen letter. Gå også ut og inn av legerollen i løpet av dagen, spis lunsj med gode kollegaer borte fra arbeidsstasjonen din, og snakk med de om andre ting enn jobb. Smil til de du passerer i korridorene og ikke bare vil du kjenne på glade følelser i deg selv, du vil også smitte en forfjamset kollega med den glade følelsen et smil gir oss innvendig.
En fysisk sterk kropp er bedre rustet til å håndtere psykisk og emosjonell belastning over tid, så beveg deg regelmessig.
Ved akutte hendelser som alle identifiserer som spesielle, vil det på de aller fleste arbeidsplasser gjennomføres en debrief. Det er vel og bra, men for å forebygge belastningsskader over tid, er det regelmessig debrief av de hverdagslige situasjonene som gjelder. Kanskje dette kan organiseres på arbeidsplassen din?
Kollegahjelp
Det vanlige å gjøre for en lege som begynner å kjenne at det glipper, er å ty til det som frem til nå har gitt mestring og bekreftelse, nemlig jobb. Det er derfor veldig vanskelig å fortelle en kollega på vei over kanten at du synes hen burde jobbe litt mindre. Så om du plukker opp at en kollega sliter, er det aller viktigste å ikke gi så mange råd. Lytt til det de har å si. Vis at du har tid, be de om å utbrodere. Utrykk forståelse og medfølelse med ord, øyne, ansiktsuttrykk og kropp. Normaliser gjennom å dele hva du selv har opplevd og hvor tøft det var, men pass deg for heltehistoriene. Kollegaen din ser jo at du er på jobb og har kapasitet til å snakke med hen om sine problemer, bare det i seg selv viser at det kan gå bra til slutt.
Hvis du har hatt en samtale med en kollega, følg opp på et senere tidspunkt og vis at det betydde noe for deg at kollegaen din vendte seg til deg. Spør hvordan det går nå. Gjør noe hyggelig, som å hente en kopp kaffe. Avlast kollegaen din med å ta en epikrise, eller en av pasientene på poliklinikken.
Det er viktig å huske på at vi alle har et selvstendig ansvar for å være forsvarlige når vi er på jobb. Så sjekk med deg selv eller kollegaen din, er det forsvarlig at jeg jobber? Hvis svaret er at du er litt usikker, så er det mest sannsynlig et tegn på at du ikke er det. Og det er ditt ansvar å være tydelig på dette til din leder og de rundt deg, som ikke kan hjelpe eller tilrettelegge med mindre de vet hvordan du har det.
Vi har alle kjent på det
Skammen ved å være sliten i legeyrket, er stor. At jeg kunne bli utbrent, sto frem til dette året for meg som en helt absurd tanke. Utbrenthet var diffust, og noe som skjedde andre, litt svakere folk enn meg. Så jeg minner om at grunnen til at vi opplever reaksjoner, er at vi er gode mennesker. Vi er ikke psykopater eller maskiner, derfor vil de belastningene vi står i over tid gjøre noe med absolutt alle. Vi har en yrkesrisiko som vi må forebygge, og ved å forstå og akseptere dette, blir det lettere å leve med.
Vi skulle alle ønske oss flere ressurser, mindre press, mer tid til refleksjon og flere timer i døgnet. Men selv om pasientene og behandlingsmulighetene blir fler og fler, og budsjettrammene strammere og strammere, finnes det altså noen grep vi selv kan ta i arbeidshverdagen vår.
Og hvis du sliter, så finnes det hjelp. Både støttekollegaordningen og Villa Sana på Modum Bad er der for deg, så bruk det!
Referanser:
- Patel RS, Bachu R, Adikey A, Malik M, Shah M. Factors Related to Physician Burnout and Its Consequences: A Review. Behav Sci (Basel). 2018;8(11):98.
- Wilson PWF. Overview of established risk factors for cardiovascular disease. I: UpToDate, Elmore JG, Cannon CP (Red), UpToDate, Waltham, MA.
- Tofler GH. Psychosocial factors in coronary and cerebral vascular disease. I: UpToDate, Silver JM (Red), UpToDate, Waltham, MA.
- Rosen RC, Khera M. Epidemiology and etiologies of male sexual dysfunction. I: UpToDate, O’Leary MP (Red), UpToDate, Waltham, MA.
- Kilner JM, Lemon RN. What we know currently about mirror neurons. Curr Biol. 2013;23(23):R1057-62.
- Isdal P. Smittet av vold. Fagbokforlaget; 2017.
- Russo MA, Santarelli DM, O’Rourke D. The physiological effects of slow breathing in the healthy human. Breathe 2017;13:298–309.