Stein Sundstrøm ble intervjuet av Eva Hofsli
Fagseminar, Stockholm, 27. oktober 2016. Arrangør: Dagens Medisin
Dagens Medisin i Norge, Sverige og Danmark inviterte – for andre året på rad – til et skandinavisk kreftmøte i Stockholm med formål om å diskutere hvordan vi best kan møte utfordringer for fremtidens kreftbehandling. Leder av NOF, Stein Sundstrøm, var invitert foredragsholder, og vi har spurt Stein om hovedkonklusjonene fra møte.
Stein Sundstrøm, leder av NOF.
Hvilke profesjoner innenfor kreftbehandling og ev. andre beslutningstakere var til stede på møte?
– Representanter for de tre lands nasjonale helsemyndigheter for innføring av pakkeforløp, onkologer, andre legeprofesjoner og representanter fra DM i de tre land var tilstede på møtet. Videre deltok sentrale helsepolitikere fra hvert land i debatten og var tilgjengelige for spørsmål.
Danmark har vært et foregangsland når det gjelder organisering av kreftomsorg med tanke på innføring av pakkeforløp. Kreftplan nr. 4 introduseres snart i Danmark. Hva er ev. nytt i denne planen?
– Introduksjonen av pakkeforløpene i de tre landene har interessante forskjeller. Danmark var først ute i 2009 og ble tilført betydelige ressurser innen diagnostikk (radiologi med PET og patologi). Norge startet pakkeforløpene i januar 2015, innført som en logistikk reform. Ingen friske penger ble tilført. Sverige startet også i 2015 hvor det er avsatt 500 millioner svenske kroner pr. år de første årene.
Kreftplan 4 i Danmark (2017-2020) har ambisiøse mål, den betegnes som «patienternes kræftplan». De har mål om at 90 % av kreftpasientene skal ha en ansvarlig lege. Danmark skal være røykfrie innen 2030, og overlevelsen i Danmark skal i 2025 være på linje med de andre nordiske land. I tillegg sprøytes 2,2 milliarder friske kroner inn i kreftbehandlingen for denne perioden.
Pakkeforløp er nå implementert i Norge og Sverige etter inspirasjon fra Danmark. Hvordan er erfaringen fra Norge og Sverige på innføringen?
– Danmark og Sverige har satt et måltall på at 80 % av pasientene som er inkludert skal håndteres innenfor de frister som er satt opp. I Norge er måltallet 70 %. Data fra Danmark viser at flere blir håndtert innen fristen i 2015 enn i 2009. Data fra Norge viser at vi ligger bra an i forhold til Danmark, men dette kan ha sammenheng med at Norge måler etter 70 % inklusjons oppnåelse. Sverige har så langt litt dårlig datagrunnlag. De tidsfrister som er satt opp i pakkeforløpene i forhold til første mottak, til avklart diagnose og til start behandling er ganske like i de tre land. Kun små forskjeller som viser at fristene som danskene vurderte som aktuelle, stort sett er adaptert av Norge og Sverige. Pakkeforløpenes hovedmål er tid til start første behandling, enten kirurgi, medikamentell behandling, strålebehandling, «wait and see» eller kun symptomlindrende behandling. Pakkeforløpene inkluderer altså ikke noen data om behandling, hvilket er likt i alle tre land.
Innføring av målrettet terapi og da spesielt immunterapi har satt fokus på samfunnsøkonomi. Hvordan opplever pasientene denne diskusjonen?
– Både Danmark og Sverige har kortere tid fra markedsførings tillatelse til offentlig bruk av nye kreftlegemidler, og har ikke hatt de samme mediasaker som Norge om dette.
Hvordan får pasientene i Norge, Sverige og Danmark tilgang til nye innovative kreftbehandlinger?
– Norge har etablert et system med kost-nytte beregninger som utarbeides av Statens Legemiddelverk (SLV) og deretter en beslutning i Beslutningsforum. Dette kan ta tid, og er en etisk utfordring for de pasienter som må vente. Kreftpasienter med avansert kreftsykdom har ikke tid til å vente. Helsepolitikere i Norge vil ikke diskutere dette dilemmaet, men peker på farmasøytisk industri som krever for høye priser. Danmark har et system der de i større grad baserer seg på de fagmedisinske råd. I Sverige er beslutningen delegert til de enkelte Län, som medfører at beslutninger gjøres lokalt. Men slik jeg forstår det ønsker Sverige seg over til et nasjonalt beslutningssystem. Noen hevder at Sveriges og Danmarks lange tradisjon med tung farmasøytisk industri gjør at de ikke presser farmasøytisk industri like hardt som vi gjør i Norge.
– Erfaringene så langt i Norge viser at i de tilfeller der Beslutnings-forum etter hvert godkjenner et nytt kreftlegemiddel etter en tidligere beslutning om NEI, oppnår gode rabatter. Og det viser at systemet fungerer med hensyn på prisforhandlinger, men det funge-rer dessverre ikke for den enkelte kreftpasient som ikke har tid til å vente. Et slikt system kan være etisk forsvarlig for andre diagnosegrupper som MS, revmatologisk sykdom osv, som ikke har samme risiko for alvorlig forverring og død. Og dette er årsaken til at vi nå ser konturen av et to-delt helsevesen i Norge.
– De deltakende helsepolitikere er åpne for et system der Skandinavia som et marked med felles kost-nytte beregninger etableres. Det er initiativ for at EMA (European Medicines Agency) skal foreta slike beregninger, men dit er det langt frem. Felles skandinavisk vurder-ing er mer realistisk, men den politiske viljen må bli større for å få det til.
Statistikken viser at kun få prosent av kreftpasientene inngår i kliniske studier. Hvordan kan man tilrettelegge for at denne andelen øker?
– Det ble pekt på at interskandinaviske studier i dag stort sett er drevet av spesifikke faggrupper ut fra felles faglig og idealistisk interesse. Bedre økonomisk plattform for at slike grupper skal fungere bedre hadde de deltakende politikere forståelse for og lovet å ta opp. Og så var de enige om at felles skandinaviske protokoller og samarbeid bør bli bedre for sjeldne diagnosegrupper.
Er det ønskelig og hvordan kan man eventuelt se for seg økt samarbeid mellom de nordiske land når det gjelder kliniske studier og forskning generelt?
– Som over signaliseres det politisk vilje til å få det til. Jeg pekte på i mitt innlegg behov for at en «overordnet» styring av interskandinaviske studier bør på plass, spesielt med en økonomisk plattform som gjør det mulig. På samme tid bør man søke å forenkle samarbeidet med hensyn på refusjon og betaling i de tilfeller der pasienter sendes over landegrenser for deltakelse i protokoller. I dag må hvert enkelt HF betale for sine pasienter, som gjør deltakelse i studier utfordrende. Men politiske vilje til å få dette til signaliserte de altså.