Av Stephanie B. Geisler
Roar Johansen
Studert i Pecs i Ungarn etterfølgt av onkologisk spesialisering ved St. Olavs Hospital, samt 6 mnd hematologi ved Sykehuset Levanger. Regner med å våre ferdig spesialist i allmenn medisin om 2 måneder.
PhD tatt ved NTNU/DMF på kreftpasienter med dårlig prognose vurdert med MR teknologi. Ferdig spesialist i onkologi i 2011.
Yndlingsfarge: Turkis
Yndlingsband/-musikk: Bruce Springsteen.
Yndlingsbok/-forfatter: Ingen yndlingsbok, men yndlingsforfatteren er Jon Nesby. Liker å lese krim men også andre genre.
Roar Johansen.
Hva førte til at du bestemte deg for å jobbe som kommunalt ansatt onkolog og hva gjør du?
– Jeg oppdaget annonsen om at det skulle opprettes et kommunalt onkologisk team i Nesodden kommune og at det i forbindelse med dette ble søkt etter en onkolog i 20 % stilling.
Etter 6 måneder i stillingen fikk jeg økt den til 50 %. Vi er et tverrfaglig team bestående av meg, en kreftsykepleier (100 %), en hjelpepleier (50 %). I tillegg har vi fysioterapeut, ergoterapeut, prest og en ”pasient venn” samt en sosionom fra NAV tilknyttet vårt team.
Kan du si litt om jobben?
– Vi gjør daglig hjemmebesøk hos pasienter, vi har undervisning for kommunalt hjelpepersonell. I tillegg har vi en onkologisk seng på sykehjem som jeg går visitt på. Vi har god dialog med kommunalsjef for helse, samt naturlige samarbeidspartnere (som palliativ team fra AHUS, klinikere som har behandlet pasientene).
Samarbeid med fastlegene er avhengig av hvor mye fastlegene ønsker å delta og kan variere fra pasient til pasient. Samhandlingsreformen er kjent hos de fleste, men det er dog ikke integrert i hverdagen hos alle fastleger ennå. Ved siden av denne jobben har jeg en ”solopraksis” for allmenn medisin i Drøbak med vikar den tiden jeg jobber på Nesodden. Jeg har nå vært i denne jobben i ett år. Veldig spennende å ha en fot i to forskjellige fagmiljøer (onkologi og allmenn medisin).
Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut?
– Dagen starter med en gjennomgang av listen for dagen. Vi planlegger rekkefølge og agenda for pasient besøkene, tar frem epikriser og setter oss inn i pasientenes sykdoms situasjon for å planlegge hvilket tilbud vi kan gi til pasienten. I tillegg planlegger og gjennomfører vi møter med ulike samarbeidspartnere samt undervisning minst en gang per måned.
Jeg går også visitt på en onkologisk seng på et sykehjem på Nesodden, noe som er litt uvant, men jeg har et tett og godt samarbeid med tilsynslegen for sykehjemmet.
Det finnes så vidt jeg vet ingen andre onkologer som er ansatt i kommunal stilling, slik at det ikke finnes en mal for stillingen. I stillingsbeskrivelse for jobben jeg har stod det palliativ team, men jeg har stor påvirkningskraft på mine arbeidsoppgaver og ”lager veien” mens jeg jobber.
Jeg ser muligheter for nye arbeidsoppgaver for eksempel etablering av en kreftpoliklinikk i tillegg til forskning og kompetanseutvikling.
Det beste med min nåværende jobb er at jeg har god tid til pasientene og pårørende. Jeg kan se hvordan de bor og kommer tettere inn på pasientene. Det er god tid til å sette meg inn i familiesituasjonen, noe som det ofte ikke er tid til i klinikken.
Mitt inntrykk er at klinikerne ofte har et mer optimistisk bilde av oppfølgingen pasienten får hjemme. Noen pasienter har ingen sosial nettverk, ingen pårørende og dårlig oppfølging av fastlegen, noe som fører til at pasientens hjemmesituasjon blir mye vanskeligere enn det man har inntrykk av på sykehus.
Hva er den største forskjellen mellom å jobbe i det på sykehus og å jobbe som kommunalt ansatt?
– Jeg har god tid til hver pasient. Jeg kan snakke med pasienten og pårørende, se hvordan de bor og dermed sette meg bedre inn i familiesituasjonen. Dette er noe jeg ikke hadde anledning til i klinikken på grunn av mangel på tid.
Jeg føler meg verdsatt for det jeg gjør og kan påvirke min egen arbeids situasjon.
Savner du noe fra din virksomhet i klinikken?
– Jeg savner bedre tilgjengelighet til røntgen diagnostikk og blodprøver. Kliniske vurderinger kan bli vanskeligere med en del synsing og klinisk vurdering uten hjelpemidler.
Bedre elektronisk overføring av pasient-informasjon er også et ønske siden jeg kan bruke en del tid på å fremskaffe informasjon eller i forsøk på å komme frem til riktig lege.
Hvordan har dine tidligere kollega reagert på at du nå jobber som kommunalt ansatt onkolog?
– Jeg tror at folk ble litt overrasket og noen lurer nok også på hva jeg gjør. Mange har hørt om samhandlingsreformen og er interesserte.
Hva er det som skal til for at du ville vurdert å gå tilbake til en stilling på sykehus?
– Jeg jobber ikke kommunalt fordi jeg ikke vil jobbe på sykehus, men fordi en kommunal stilling har gitt meg mulighet til en forutsigbar hverdag med frie ettermiddager og helger. Jeg synes for øvrig at en interessant arbeidsplass bør ha utviklingsmuligheter og ansatte bør ha mulighet til å påvirke strategien i avdelingen de jobber på.
Etter så mange år med utdanning for å bli spesialist i onkologi har man fortsatt lite å si for situasjonen på sin egen arbeidsplass – det oppleves som skuffende.
Noe du har lyst å si til landets onkologer?
– Etter hvert som helsevesenet endrer seg, bør klinikerne åpner seg for å jobbe på andre måter og samarbeide med nye partnere. Det er viktig å tenke på interkommunal samarbeid som en potensiell arbeidsplass også innefor onkologi. Mange av sykehusets tidligere tradisjonelle oppgaver, overføres i disse dager til kommunalt ansvar og oppfølging.
Folk må tørre å tenke annerledes, men det er en mulig fare ved å gå for individuell. Kanskje vi bør lage en onkologisk klubb hvor vi kan snakke sammen i en uformell setting og også høre om onkologer som jobber utenfor sykehuset!