Reisebrev fra Down Under

Av Kirsten Marienhagen, seksjonsoverlege ved stråleterapiavdelingen i Tromsø

---

Endelig tid til overlegepermisjon, også for meg. Her i Tromsø er det to leire: De som holder seg hjemme og da helst vil ha overlegepermisjon om våren, for å kunne nyte et hvert finværsminutt ute på ski og ellers dykke ned i fag og forskning, og de som foretrekker å ta permisjonen sin når dagene blir korte i nord, for å dra til den motsatte siden av kloden (nærmere bestemt Australia) – for å oppleve «en ny vår». Jeg valgte den siste varianten, og må si at jeg var fornøyd med timinga – etter vår og sommer i Nord ble det en ny vår og sommer der nede, for så å komme tidsnok tilbake til sola og skisesongen.  Heldigvis hadde jeg blitt advart om at «ting kunne ta tid». Jeg startet dermed tidlig med planleggingen, men til tross for det holdt jeg på å miste motet. Visumsøknaden tok en evighet, med ørten vedlegg som skulle med, egen legeundersøkelse av ambassadegodkjent lege (som i Norge kun finnes på Akutten i Oslo) inkludert HIV- og hepatittstatus, i tillegg til at sykehuset krevde full revaksinering. Ja, å søke lykken Down Under er ikke så lett som det var en gang i tiden… Men så er det absolutt verdt det.

Hvor skal man reise?

Valget falt på Peter Mac Cancer Center i Melbourne, mest pga. at Åslaug Helland v/DNR hadde kontakter til June Corry, Head of ”The Head and Neck Radiation Oncology Department”. Noen av dere «gamle onkologer» husker henne kanskje fra «gamle dager», med norsk mann (riktignok ikke nå lenger) og barn som skulle holde kontakten med besteforeldrene. Derfor tilbrakte hun mang en sommer på Voss, og en overlegepermisjon på Haukeland. Ett navn var nok som inngangsbillett.

Peter Mac Cancer Center er Australias største rene kreftsykehus og et kjent navn i både inn- og utland. Her er alt under samme tak – pasientbehandling med kirurgi, medisinsk onkologi og strålebehandling, forskning og utdanning. Senteret består av en moderavdeling (i East-Melbourne) og 4 satellitter (tre av dem i Melbourne og en i Bendigo, «in the country», 2 kjøretimer fra Melbourne). De fleste av overlegene (i hvert fall de yngre) har en til to dager på satellitt, noe som sikrer at pasientene får noenlunde samme behandling. Hva som behandles på satellittene er i stor grad avhengig av hvem som drar dit. Slik er det ikke ellers. Ved de andre både offentlige og private større eller mindre stråleavdelingene rundt omkring i Melbourne (som det finnes mange av), er det så å så ingen regler for hva som kan behandles hvor. På de private stedene er det nok pengene og ventetidene som bestemmer det meste. Det er kun H&N og barn som kun behandles på hovedsenteret (til gjengjeld har de 10-15 ganger så mange pasienter som oss i lille Tromsø innen disse to tumorgruppene). East-Melbourne har 6 lineærakseleratorer, derav 5 i drift mens jeg var der. Nr 6 var rigget ned for å gi plass til senterets første (og foreløpig eneste) TrueBeam.

Mottakelse

Jeg ble veldig godt mottatt på jobb, med egen kontorplass med PC og jobbmail, tilgang til alt av prosedyrer (en ren skattekiste), wifi på iPad og iPhone. I tillegg var det spikret program for de første to ukene, med en uke H&N og en uke lunge. Etter det fikk jeg velge fritt hva jeg ville gjøre, fikk “surfe rundt” og bli med på det jeg syntes har vært interessant. Som seksjonsansvarlig på stråle i Tromsø, hvor det stråles så å si «alt mellom himmel og jord», var jeg interessert i det meste, heller ikke bare i det rent faglige, men også organisering, samarbeid innad og utad, i tillegg til livet på satellittene og andre offentlige og private sentre.

Australia og Melbourne

Det er vel 4 av Australias 23 millioner innbyggere som bor i Melbourne, hovedstaden i delstaten Victoria. I følge forfatteren av boken “Down Under” – et must for alle Australia-reisende – er Australia “The Norway of the Southern Hemisphere”, og det er nok noe i det! Det er et fredelig land, det er trygd og godt å bo i, med høy QoL og lav arbeidsledighet (ikke rart med lollipop-mannen på gata som har som oppgave å holde SLOW-skiltet). “Aussies” er meget vennlige og imøtekommende, dem spør hele tiden ”How are you going”– og forventer faktisk også et svar. Landet er ekstremt multikulturelt; 1 av 4 innbyggere er født utenfor Australia og 43 % har innvandreforeldre (Melbourne er faktisk den 3. største greske by i verden, etter Athen og Thessaloniki).  Aussies er vant til all slags utlendinger og dermed også folk som snakker med aksent (som er kjekt når man kanskje ikke snakker helt flytende i starten). De fleste har vært “abroad” – som regel tar de da halve (eller helst hele) Europa i ett når dem først reiser så langt. De flyr også gjerne 24 timer for å komme seg på ESTRO-kongress, riktig nok på Business class. Mange kjenner dessuten til Norge, har hørt om Tromsø og nordlyset, og har lyst å komme på besøk.

Langt unna…..

Med mail, facebook, skype og lignende glemmer man i blant at man faktisk er på den andre siden av kloden hvor sola går i motsatt retning. Samtidig var det ikke lett å forstå at det var full vinter oppe i nord, med over en meter pudder, og heller ikke lett å skjønne at det skulle bli jul, når det var full sommer ute (julelunsj i H&N-departmentet ble arrangert i nærmeste park, med barbeque i sommerkjole).

På fagfronten…

…er det mye man kunne snakket om. Prinsipielt prøvde jeg å få sett litt av det vi har lite av i Tromsø, som Orthovoltage-bestråling, TBI (både med fotoner og elektroner – kebab-bestråling, som jeg bare hadde hørt om, men aldri sett), stereotaksi og «adaptive radiotherapy» (der i blant «Bolart-study» hos kurative ca vesica-pasienter, hvor man velger «dagens plan» ut fra blærefylling på CBCT).

Generelt var de multidisiplinære møtene lærerike (ofte med 20-30 deltakere, og ikke sjelden med frokost servert av legemiddelindustrien). De tverrfaglige klinikkene, som finnes så å si innen alle de forskjellige tumorgruppene, er kjekt for å få avklart ting der og da, men kan i blant være litt forvirrende både for pasient og en som meg. Nøkkelpersonen her er the nurse coordinator – en lykke for både lege og pasient!! Som kjent er Australia – ikke helt uten grunn – verdensmester på hudcancer. Jeg valgte derfor å bruke 2 av ukene på hudseksjonen – og fikk nok sett ting som jeg forhåpentligvis ikke skal få se igjen.

Ellers valgte jeg å bli med til flere av satellittene, og brukte også flere dager både på et av de private sentrene – med lyse lokaler og supermoderne utstyr (Brain Lab sin mønsteravdeling med ExacTrac og iPlan) for å lokke til seg pasientene, og for stråleonkologene muligheten for å tjene godt og jobbe (i hvert fall delvis) remote fra sofaen hjemme…

Stereotaksi var ett av fokusområdene mine. Peter Mac ventet desperat på å få i hus sin nye TrueBeam STX, med ExacTrac og iPlan. Siden den gamle Linacen som i lang tid hadde blitt brukt til «framebased stereo» var tatt ut for å få plass til den nye, måtte alt av intrakraniell stereotaksi flyttes til et av de andre strålesykehusene i Melbourne (”The Alfred”), et senter med lang erfaring innen både intra- og ekstrakraniell stereotaksi (mest lunge, men også lever og columna, og etter hvert mer og mer andre lokalisasjoner).

Været…

Selv om også folk i Melbourne snakker mye (og klager en god del) over været, så sier det nok mest om hvor bortskjemte de er! Det må likevel innrømmes – når det først regner så regner det i bøtter og spann! Og når sola skinner er den vanvittig intens, den brenner rett og slett på huden! Så selv jeg begynte å lete etter skyggen, og måtte lære meg å smøre meg. Her er sangen «slip-slop-slap-seek-slide» barnelærdom, og ungene får ikke gå ut i friminuttene uten solhatt. Helt på slutten kom sommeren med stor S! Og sommerheten, som alle hadde advart en mot, med 4 dager i strekk med temperaturer langt over 40 °C. Må si at jeg foretrekker -15 framfor +44, lettere å ta på noen ekstra lag, det er jo begrenset hvor mye man kan ta av seg. I 44°C blir det meste trøblete, men så lærer man seg etterhvert prinsipper og overlevelsesmekanismer, som – at det ikke nødvendigvis hjelper å åpne vinduer, men tvert i mot! Og at effekten av en iskald dusj kun varer i noen minutter, og at man kan legge lakenet (dyna ble ryddet bort for leeenge siden) i kaldt vann før man legger seg, eller ta med seg en flaske med isbiter i med i senga om kvelden. Jeg var glad for at jeg slapp å være avhengig av bil og buss eller tog – i temperaturer over 40 °C går de i sneglefart og er både overfylte og forsinkete. Jeg må innrømme at det for en «nordlending» var litt vanskelig å følge Cancer Council Australia sitt motto ”slip on sun-protective clothing that covers as much skin as possible” (skjønte etter hvert at heldekkende svimsuits ikke var årets bademote, men the easy way of sunprotection, særlig for late foreldre som da slipper å springe etter sine barn med solkremen).  Når det gjelder moten ellers, klarte jeg å motstå fristelsen å kjøpe thongs (som finnes i alle mulige fargedesign og brukes til absolutt alle anledninger, også på jobb (riktig nok ikke på PeterMac) og fest), og UGGs, som folk spaserer rundt med her både sommer og vinter (skjønte ikke helt hva de skulle tatt på seg i en ordentlig vinter).

Å finne et sted å bo er ikke lett i Australia. Høyt prisnivå, store avstander og at det meste leies ut for minst 4 måneder (eller helst et helt år om gangen) og oftest umøblert begrenser utvalget. Og så er det jo – når man først er i storbyen – kjekt å bo sentralt, særlig når man ikke har egen bil. Løsningen for de første 4 ukene ble Airbnb, en nettside hvor privatfolk leier ut rom (lett å ordne fra utlandet). Jeg fant et fint rom i et tre-etasjers hus med kunst overalt på veggen inkludert badet, og i gåavstand til sykehuset og sentrum. Etter 9 dager dro dama som eide huset på tre ukers ferie til India, og overlot huset til meg. De resterende 3 måneder flyttet jeg inn i et bofelleskap, i et stort og fint rekkehus (med fantastisk takterrasse), i en artig bydel med mange fine småbutikker og kaféer, i ti minutters sykkelavstand fra både sykehuset og byen. En god erfaring det og. Jeg ble veldig glad i sykkelen min – kjøpt på Gumtree, Australias Finn.no, og solgt igjen etterpå).

Er gresset alltid grønnere på den andre siden?

Nei, slettes ikke, også det er godt å se! Som dere kan tenke dere var det en drøm å komme til en stor og ren stråleonkologisk avdeling, med 43 stråleonkologer (bare innenfor H&N var det 6 overleger). Men huset er gammelt, slitt og trangt (de holder på å bygge nytt), og journalsystemet og mange av de andre datasystemene er en ren katastrofe, samtidig som de (ørten!) forskjellige sykehusene de samarbeider med har forskjellige systemer som ofte ikke snakker sammen (flere av sykehusene har faktisk fortsatt papirjournal). Pasientene kommer ikke sjelden med røntgenbildene sine i brune konvolutter, eller med CD-plata i hånda. Det er utrolig hvor mye tid de bruker på å lete i systemene sine!

Også på Peter Mac skal det spares på alle kanter. Bare på de 4 månedene jeg var der kom og gikk diverse ledere, og konsulenter… Først når man er der forstår man hvor ryddig og oversiktlig helsevesenet vårt er.

I Australia går man med private klær på jobb, skrekk og gru, så glad jeg er at vi ikke har det slik i Norge! Mennene i dressjakke og slips, og mange av damene i kjole eller skjørt, og pensko (heldigvis slipper man silkestrømpene i sommervarmen). Og så er det ikke uvanlig med 1 times vei til jobb – i en storby som Melbourne må man velge mellom «hus og hage» eller «kort vei til jobben» – i både pose og sekk får man ikke!

Jeg må innrømme at jeg i lengden ble litt sliten (og lei) av å hele tiden være proaktiv og ta kontakt og spørre om å få bli med på ting (jeg følte nok i blant at jeg druknet litt i det store systemet, og savnet helt konkrete oppgaver, eller en mentor), men – så kunne jeg jo alltids trekke meg tilbake og benytte anledningen å lese litt artikler (noe man aldri får tid til hjemme), eller stikke av og utforske byen og landet.

“The World Congress in Lung Cancer” ga en gylden anledning til en Sydney-tur. Spennende kongress, med over 5000 deltakere fra 93 land, derav en håndfull norske kolleger (utrolig hyggelig å treffe dem og få snakke litt norsk!), og en stor delegasjon fra Peter Mac i Melbourne. Det ble noen ekstra dager i Sydney, med Sydney Harbour Bridge og Sydney Opera House, båttur til Mainly og Bondi Beach, osv, osv.

Videre gikk høstens ESTRO-kurs i strålebiologi i Sydney (med 130 deltakere, derav 7 from abroad, resten fra Australia og New Zealand) – en ny anledning å komme seg til Sydney. Sydney er nok mer spektakulær enn Melbourne, utrolig fint som turist, men – samtidig er Melbourne mer avslappet. Byen er ikke uten grunn kåret til en av verdens beste byer å leve i!

Det ble ellers tid til fjellturer i Blue Mountains (området som dessverre ble verdenskjent samme høsten pga. de store skogbrannene), juleferie i Adelaide og en laaanghelg på Tassie (Tasmania), som med sine fjell og fjorder, bruer og sandstrender på mange måter er en god blanding mellom Norge og Australia. En annen langhelg ble brukt til sykkeltur langs «The Great Ocean Road», en av verdens flotteste veistrekninger (med de mest berømte surfestrendene), og fikk da også sett Kangeroos, Koalas og Cockatoos med mer – ute i det frie.  Ellers ble det både kortere og lengre utflukter i nærområdet, med både sykkel, bil og tog, til fjellområder og sandstrender, og litt seiling på storhavet, mye takket være Meetup, en online social networking portal, som gir en mulighet å hive seg med på aktiviteter sammen med likesinnede. Bare i Melbourne finnes det mer enn 100 forskjellige Meetup`s med alt man kan tenke seg mellom himmel og jord av tema.

Årets jul ble litt annerledes enn ellers. Tross plastikkjulenisser på et hvert gatehjørne og juledekorasjoner i butikkene ble det litt dårlig med julestemning hos meg, men – så ble ble Beachen i Adelaide et godt alternativ, med sommerkjole, solbriller og faktor 30 i bagasjen. Nyttår ble i år tilbrakt i Melbourne, med champagne og kanapéer i en penthouse-leilighet i 8. etasje, med utsikt over hele Melbourne skyline, sittende ute på verandaen i kort sommerkjole. Kanskje ikke helt det samme som New Years Eve in Sydney, men slett ikke verst.

Et annerledes land…

Det er mye man kunne skrevet om ellers, som søppelsorteringa (som er nærmest fraværende), returflasker (som ikke finnes), livet som foregår inne når det er strålende solskinn ute, alle kaféene (som Melbourne er kjent for, og som åpner grytidlig og alltid er fulle), spesielt The coffeshop around the corner som brukes titt og ofte, til fagmøter eller morgenkaffen med kollegaene. Og prisnivået (som absolutt kan konkurrere med Norge, det er bare alkohol som er litt billigere). Og alle de livsfarlige planter og dyr som man stadig advares mot (visstnok er det mer som kan drepe deg i Australia enn i et hvilket som helst annet land i verden – alle har sin egen historie å fortelle, om giftige slanger og krokodiller, hai og havstrømninger). Eller The Drive Through Liquor Store (som nok sier litt om Aussies forhold til drive and drink, virker ikke som om dem særlig bryr seg om sine 0.05 %). Og alle forkortelsene som Aussies bruker med den største selvfølgelighet (uten å skjønne at folk utenfra ikke aner hva dem snakker om, som maccis for Mac Donald, Breaky for breakfast eller Chaty for Chatham (”the biggest shopping center on the southern hemisphere”). Ellers no worries, som er favorittuttrykket (det sier nok mye om hovedinnstillingen i landet).

Jeg trodde jeg hadde fått sett mye av landet, men så måtte jeg – ved å se på Australiakartet – oppdage at jeg kun hadde fått med meg en liten flik av dette monstrøse landet. Vel – god grunn til å komme tilbake, på ferie – eller kanskje i neste overlegepermisjon om 5 år? Da får det bli Great Barrier Reef, Mt Kosciuszko, også kalt «Kozzie» og Alice Springs og Uluru og The Outback, osv, osv. Og en ny tur til Tassie for utforsket mer av øya, med fjellsko, kajakk eller seilbåt!

Jeg har lært mye, også hvor mye det betyr for noen som kommer utenfra å bli sett og tatt vare på og tatt med på ting! Det skal jeg huske til neste gang noen kommer for å hospitere hos oss – det er så utrolig hyggelig å bli inkludert, invitert på middag eller bli vist rundt i byen. Og samtidig er det så lite som skal til! Jeg skjønte også hvor priviligert vi er i Norge som har rett på 4 måneders overlegepermisjon – ikke mange i verden som har det! Det var godt å komme hjem igjen også til alt det kjente og kjære! Og til vinteren og pudderet. Og den uendelig fine naturen rett utenfor stuedøra, som inviterer til toppturer, hytteturer eller bare turer ut i lysløypa. Og fine kajakkturer, både i sundet og på storhavet. Og hverdagen i Tromsø, hvor det meste går av seg selv. Den enkle konklusjonen er vel at man bare må komme seg litt vekk i blant for å skjønne hvor godt man har det hjemme!

Så – til alle dere som vurderer et opphold i utlandet er det bare en ting å si: Just do it!