Av Karin Inger Martina Fahl Wader, overlege, St. Olavs Hospital
Karin Inger Martina Fahl Wader.
Årets lymfomprogram ble innledet av Unn-Merete Fagerli ved Kreftklinikken, St Olavs Hospital med en fin oversiktsforelesning om ”State of the art”behandling av Hodgkins lymfom. Vi fikk en systematisk gjennomgang av biologi, diagnostikk og prognostiske faktorer. PET/CT har gitt ny presisjon i stadieinndeling og responsevaluering, og åpner for responstilpasset behandling. Resultatene av flere store studier i regi av den tyske Hodgkingruppen, blant annet HD10, HD11 og HD14, den britiske RAPID-studien og RATHL-studien har gitt ny systematisk kunnskap. I tillegg har nye behandlingsmuligheter, spesielt introduksjon av Brentuximab-vedotin og PD1-hemmere, bidratt til en endring av Hodgkinlandskapet de siste årene. En randomisert fase 3-studie (AETHERA) har vist bedring i progresjonsfri overlevelse på nær 20 % ved å gi Brentuximab-vedotin vedlikeholdsbehandling til pasienter med høy risiko for residiv etter høydosebehandling med autolog stamcellestøtte.
Klassisk Hodgkins lymfom kjennetegnes ved amplifikasjon og andre avvik på kromosom 9p24.1, ledende til overekspresjon av PD-L1 og PD-L2, noe som gjør Hodgkins lymfom til en aktuell kandidat for hemming av PD-1-aksen. Resultat av pågående studier er nå underveis, blant annet Keynote 087-studien hvor Pembrolizumab har gitt totale responsrater på over 60 % i tidligere tungt behandlede og kjemoresistente pasienter, og gir håp om nye behandlingsmuligheter i fremtiden.
Bodil Kavli fra Institutt for kreftforskning og molekylær medisin ved NTNU holdt et spennende innlegg om AID og genomisk uracil; kilde til mutasjon og utvikling av B-cellelymfom. Enzymet activation-induced cytidine deaminase (AID) forårsaker mutasjoner gjennom deaminering av cytosin til uracil i DNA (genomisk uracil). Gjennom deaminering av cytosin til uracil i immunglobulingenene, initieres somatisk hypermutasjon og klasse-switch rekombinasjon. AID er derfor sentral i germinalsenterreaksjonen og har en nøkkelrolle i det adaptive immunforsvaret. Uregulert AID kan også mutere andre gener, og er sentral i utviklingen av blant annet B-cellelymfom. Regulering av AID og AID-generert genomisk uracil og rolle i utvikling av kreft er i fokus for forskningen til Bodil Kavli og medarbeidere og vi fikk en flott gjennomgang av etablert kunnskap og nye forskningsdata på området.
Fortsettelsen av programmet var klinisk orientert. Martin Maisenhølder presenterte en interessant pasientkasuistikk fra Kreftklinikken ved UNN, med fokus på infeksjonsproblematikk hos en pasient med AIDS-relatert lymfom. Hanne Bersvendsen fra Kreftavdelingen UNN presenterte sitt forskningsprosjekt om Seineffekter etter høydosebehandling med autolog stamcellestøtte for lymfom. I 2015 er nær 12000 personer i livet med en aktuell eller tidligere lymfomdiagnose i Norge. 40 % lever >10 år etter diagnose (data fra kreftregisteret). Mange lever med helseplager etter gjennomgått behandling. En nasjonal etterundersøkelse i 2011 så på utkomme hos pasienter behandlet med høydosebehandling med autolog stamcellestøtte for lymfom i Norge, og det aktuelle forskningsprosjektet tar utgangspunkt i dette arbeidet. HMAS-overlevere har klart økt risiko for hjertekarsykdom, sykdom som i en viss grad lar seg påvirke av en sunn livsstil. Bersvendsen skal undersøke i hvilken grad HMAS-overlevere har kunnskap om seineffekter, og om det er noen sammenheng med deres livsførsel. I tillegg skal hun undersøke gonadefunksjon hos den mannlige gruppen, og kartlegge seksualfunksjon som seineffekt etter HMAS. Oppmerksomhet rundt seineffekter etter kreftbehandling er økende, og var viet en egen sesjon ved årets Onkologisk Forum.
Arne Kolstad ved Avdeling for kreftbehandling ved OUS/Radiumhospitalet presenterte den norske erfaringen med Allogen transplantasjon av lymfom. I Norge er nå over 100 lymfompasienter behandlet med allogen transplantasjon, i all hovedsak med redusert kondisjonering. Graft versus lymfom-effekten har etter hvert god støtte i mange fase II-studier og EBMT-materialer. Kolstad presenterte resultater fra gjennomgang av 85 lymfompasienter behandlet med allogen transplantasjon frem til september 2015. De norske resultatene er på linje med internasjonale data, og bekrefter at man ved nøye utvelgelse kan kurere opp mot halvparten av lymfompasienter, men behandlingsrelatert mortalitet forblir høy, med non-relapse mortality på rundt 20 %. Graft versus lymfom-effekten varierer mellom de ulike lymfomentitetene, og resultatene av allogen transplantasjon er best ved indolente lymfomer, mantelcellelymfom og T-cellelymfomer.
Ida Holmseth Heien, kvalitetsansvarlig vikar ved Kreftregisteret, avsluttet med Kreftregisterets årsrapport for lymfom og lymfoide leukemier. Kreftregisterets behandlingsskjema for lymfom og lymfoide leukemier er nå tatt i bruk og skal sendes innen 1 år etter start av førstelinjesbehandling.