Av Eva Hofsli
Onkolog Jan Boris Stene ved Kreftklinikken, St. Olavs Hospital, debuterte som krimforfatter i fjor med boka «Nådegiveren», utgitt på forlaget Vigmostad og Bjørke. I og med at det ikke er hverdagskost at onkologer skriver krimbøker, ble redaksjonen i Onkonytt nysgjerrig på hvem denne Jan Boris Stene er.
– Jeg studerte ved Det medisinske fakultet i Trondheim fra 1997 til 2003, og hadde deretter turnustjeneste ved Kristiansund sykehus og Sunndal Medisinske Senter. Jeg begynte å jobbe ved kreftklinikken i Trondheim etter endt turnus, i 2005, og har siden vært der. I det daglige jobber jeg hovedsakelig med stråleterapi.
Hvilken musikk hører du på?
– Det går mye i klassisk musikk, underholdningsmusikk fra mellomkrigstiden og janitsjarmusikk. Jeg er tidligere korpsmusiker.
Hva handler «Nådegiveren» om?
– «Nådegiveren» er en kriminalroman der handlingen er lagt til Trondheim anno 1916. Bakteppet er første verdenskrig og et Trondheim preget av dyrtid, jobbetid, aksjespekulasjon og spionasje. Bylegen Wilberg, fortelleren i historien, blir vitne til mordet på byens tyske konsul, og innleder sin egen private etterforskning. Han blir kjent med Astor Falkener, professor i uorganisk kjemi ved det nyopprettede NTH, som på si er privatdetektiv og trår til når trondhjemspolitiet står fast. På ekte mesterdetektivs vis nøster de to iherdig trådene til gåten er løst.
Hvorfor en lege som forteller?
– Det var veldig naturlig, i og med at jeg selv er lege. Det er enklere for meg å identifisere meg med en lege enn for eksempel en politimann. Og så er det noen andre fordeler, som at en lege naturlig kommer i kontakt med døde mennesker, også de som er tatt av dage. Jeg hadde også lyst til å skildre hvordan en lege jobbet for hundre år siden, og tenker nok å ha en sak der legemiljøet i Trondheim er sentralt og kanskje gamle Trondhjem sykehus er åstedet.
Hvordan har boken blitt mottatt?
Bra, tror jeg, uten at jeg har så mye å sammenlikne med. Men boken er i hvert fall trykt i nytt opplag, og fått mange fine omtaler og anmeldelser. Jeg er fornøyd.
Hvordan fikk du ideen til boken?
– Den oppsto i forbindelse med leggingen av vår eldste sønn. For å få ham til å sove om kveldene måtte vi ligge ved siden av ham opptil en time hver kveld. Og det var der, i mørket, at ideen tok form. Og så skrev jeg det hele ned etter at han hadde sovnet.
Du har fire barn i barnehagealder og jobber som onkolog. Hvordan får du tid til å skrive?
– Selve skrivingen foregår om kveldene, etter at barna er lagt. Det blir i beste fall to-tre timer hver kveld, men det fungerer om man er noenlunde strukturert. Men jeg grubler jo på mordmetoder, åsted og gjerningspersoner dagen lang: i bilen, på kontoret, mens jeg tegner målvolum på stråleterapien. Jeg har heldigvis en brukbar simultankapasitet.
Når oppstod interessen for å skrive?
– Den kom allerede på barneskolen – jeg likte å skrive historier allerede da. Interessen for krim kom på ungdomsskolen, etter at jeg hadde lest mine første Agatha Christie-romaner. Da var jeg solgt.
Hvilke ambisjoner har du for fremtiden?
– Jeg håper at jeg kan få skrive på mine Falkener og Wilberg-mysterier – jeg har nemlig utallige plott på lager som bare venter på å bli skrevet ned. Jeg har ikke noe uttalt ønske om å bli heltidsforfatter – de færreste oppnår det, men jeg håper at jeg delvis kan leve av skrivingen.
Hva er det viktigste for deg med skrivingen, og hva vil
du med den?
– Skrivingen er en hobby – et avbrekk fra jobben og hverdagen.
Der andre trener, strikker eller går på dansekurs, skriver jeg. Skrivingen gir meg overskudd, og arbeidet med bøkene har aldri vært en belastning. Det har bare vært utrolig morsomt. «Nådegiveren» er først og fremst en kriminalroman der hovedmålet er å underholde – gi leseren en god historie. Leseren skal, om han er smart nok og har plukket opp alle spor underveis, kunne være i stand til å løse mysteriet før detektiven. Og i så måte er «Nådegiveren» en klassisk «Whodunnit» a la Agatha Christie.
Men jeg legger like mye arbeid i det historiske bakteppet: bygningene, gatene, klesdraktene, etiketten, de historiske hendelsene. Det er viktig for meg at dette er historisk korrekt. Leseren skal føle at han trer inn i Trondhjem anno 1916.
Hvem er dine forfatterforbilder?
– Agatha Christie og Arthur Conan Doyle er nok de som har hatt størst innflytelse på min skriving, den første gjennom sine elegante og fascinerende plott og Doyle gjennom konstellasjonen Holmes/Watson. Men også våre egne Stein Riverton (Sven Elvestad) og Bernhard Borge (Andre Bjerke), gjennom evnen til henholdsvis å mane frem snikende uhygge og skrive elegant, vittig og ironisk.
Yndlingsbok?
– Jeg må nok nevne to bøker som har skilt seg ut for meg, og gitt meg skjellsettende leseopplevelser i ungdommen: «Ti små negerbarn» av Agatha Christie og «Hunden fra Baskerville» av Arthur Conan Doyle. Skulle veldig gjerne ha vært den som kom på de to historiene selv.
Hvor ser du deg selv om 10 år?
– Som merittert tenåringspappa og krimonkolog.