Veileder: Overlege Cecilie Kiserud, Oslo universitetssykehus HF, Radiumhospitalet
Knut Halvor Bjøro Smeland.
Knut Halvor Bjøro Smeland ved Institutt for klinisk medisin forsvarte sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.), 12.10.16.: ’’High dosetherapy with autologous stem cell transplantation for lymphoma in Norway: Utilisation and long-term effects”
Overlevelse og seneffekter etter høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS) for lymfom HMAS er en intensiv behandlingsform, som har kurert mange lymfompasienter. Overlevere etter behandlingen har høyere dødelighet enn resten av befolkningen, både pga risiko for tilbakefall og seneffekter av behandlingen. Likevel bedres prognosen for hvert år, og etter 10 år er ikke dødeligheten lenger økt.
Dette kommer frem i doktorgradsavhandlingen High dose therapy with autologous stem cell transplantation for lymphoma in Norway: Utilisation and long-term effects av lege og forsker Knut Smeland. Han har undersøkt hvordan HMAS har vært brukt i behandlingen av lymfom i Norge og hvordan det har gått med de behandlede pasientene.
For å drepe flere kreftceller, gir man ved HMAS så høye doser med cellegift at alle bloddannende stamceller i beinmargen blir utslettet. For å motvirke denne ellers dødelige bivirkningen, blir stamceller høstet fra pasienten selv før, og tilbakeført etter behandlingen. HMAS har vært en behandlingsmulighet ved lymfomer i Norge siden 1987, og er i dag standard ved flere indikasjoner.
Ti år etter HMAS var 55% av pasientene i live, noe som er gode resultater. Sammenlignet med normalbefolkningen hadde HMAS-pasientene 6-18 ganger så høy dødelighet, avhengig av lymfomtype. Men for hvert år pasientene fortsatt var i live bedret overlevelsen seg, og i løpet av 5-10 år etter behandlingen var dødeligheten på samme nivå som for resten av befolkningen. Den vanligste dødsårsaken var tilbakefall, etterfulgt av nye krefttilfeller og hjertesykdom.
Videre ble alle overlevere behandlet med HMAS 1987-2008 invitert til å delta i en etterundersøkelse, med bla. ultralyd av hjertet. Denne viste at 11% hadde symptomatisk hjertesvikt, og ytterligere 5% hadde nedsatt hjertefunksjon uten symptomer. Sammenlignet med kontroller hadde overleverne 7-ganger økt risiko for hjertesvikt, og risikoen var relatert til tidligere strålebehandling mot hjertet og høye doser med doxorubicin.