Av Guro Bergsli Bogen, medisinstudent NTNU
Som medisinstudent ved NTNU har man på fjerdeåret mulighet til å reise ut av Trondheim for å lære medisin et annet sted, gjerne på et annet språk. Noen reiser til Minnesota, andre til Stockholm eller Montpellier. For meg var Afrika et selvsagt valg, det var jo menneskene og det optimistiske ønsket om å redde verden som var målet da jeg bestemte meg for å bli lege. Helt fra jeg en sommer på ungdomsskolen leste en NRK-korrespondents bok ´Min afrikanske reise´ har jeg vært fortvilet over hvordan kolonistene kunne tømme et kontinent for ressurser, og gi krig, fattigdom og elendighet tilbake.
Malawi kalles Afrikas varme hjerte og ligger sørøst i Afrika, inneklemt mellom Mozambique i øst og Zambia i vest. Den store Lake Malawi strekker seg fra nord til sør, med langstrakte, kritthvite strender og små fiskelandsbyer. Siden 1964 har de vært selvstendige, etter at britene hadde styrt i Nyasaland siden 1800-tallet.
Når Malawi omtales som Afrikas varme hjerte, er det ikke bare den vakre naturen man sikter til, men landets mennesker; så glade, så vennlige, så smilende. Så fargerike. På tross av stor fattigdom, mye håpløshet og harde liv. Malaria og tuberkulose er utbredt, og bare 85% av landets befolkning er HIV-negative. Helsehjelp er ofte vanskelig tilgjengelig på landsbygda, det tar mye tid og ressurser å hjelpe sine kjære til helseklinikker, og derfor kommer de ikke til sykehus før hele foten er gangrenøs, lungene så svake at det nærmest er umulig å puste eller før hele munnhulen er fylt med en svulst så stor at man ikke lenger får i seg mat eller drikke.
Queen Elizabeth Central Hospital, kalt Queens blant de lokale, ligger i Blantyre, langt sør i Malawi. Dette er det beste offentlige sykehuset, og det er også her landets legeutdanning er. Akkurat som hjemme er det fullt av pasienter og pårørende, studenter, leger og sykepleiere. På utsiden er det minst like mange mennesker, der er alle de pårørende som venter på å komme inn med et måltid eller med nytt tøy til de syke på innsiden. Mange har reist langt for å komme hit, og holder på med sitt dagligdagse liv mens de venter; de lager mat, vasker klær og er sammen.
Når man kommer som student fra Norge, og det nye St Olavs hospital er det eneste sykehuset man noensinne har sett, var det en enorm overgang å komme til Queens. Den første uka kunne jeg ikke engang forstå at dette var et ordentlig sykehus, det var bare et falleferdig bygg fylt med mennesker i fargerike klær og håpløshet i øynene. Det var så stille, og det lukta så vondt. Det var ingen såpe på do, ingen leger i frakk og store rom, nærmest haller, med pasienter liggende på rad og rekke, seng i seng. Mennesker med med triste øyne. Leger og sykepleiere som prøvde å gjøre så godt de kunne, men som ikke strakk til fordi de manglet nærmest alt.
Her måtte man undersøke pasienter med det lille man hadde: hender, et stetoskop og kanskje et røntgen. Enkle blodprøver ble rekvirert en ytterst sjelden gang, UL-apparatet virket ikke alltid grunnet manglende strømtilførsel, CT-maskinen hadde ikke virket det siste året, og på MR var det over en ukes ventetid, uansett hastegrad.
Vi begynte på indremedisinsk avdeling for å lære fagene endokrinologi, urologi og nyre. Vi skjønte raskt at vi bare måtte glemme læringsmål og ferdighetslister vi hadde hjemme, her var det var helt andre tilstander og undersøkelser vi måtte tenke på. To ganger i uka var det visitt på sengeposten, og der lå de, seng i seng, med meningitt og malaria, hjerneslag og tuberkulose. De var så syke, så synlig syke. Karposi sarkom, som var blitt nevnt i en bisetning på en forelesning hjemme, var vanlig. Legene undersøkte og diagnostiserte men manglet ofte tilgang på behandling. Her fantes ikke hyperthyreose eller cancer prostata. Uansett mistanke, var det ingen prøver man kunne rekvirere eller behandling å tilby. Sykehuset hadde ingen strålemaskin. Det var tomt for all antibiotika bortsett fra én. Resten måtte pasientene kjøpe selv, og det hadde de sjelden mulighet til. Diabetespasientene hadde en poliklinikk, og hver onsdag var det en hypertensjonsklinikk. Det var alt.
På kvinneklinikken kom de tidlig om morgenen og satt i kø og ventet. Sammen sang og klappet de, og sykepleierne lærte dem sanger med tekster om helseinformasjon. Tips om ernæring, barnestell og hvor de skulle søke hjelp. Alt trenger man ikke lære fra helsepersonell: i Malawi er det nemlig et sagn som sier at om kvinnen blør etter samleie, kommer mannen til å dø. Frykten gjør at mange søker hjelp tidlig, på tross av manglende screeningprogram. Det er likevel altfor ofte for sent, og sykdommen har allerede nådd et avansert stadium. Legene palperer svulstene og avgjør om de er aktuelle for kirurgi eller om de er palliative, altså at de blir sendt hjem med samme håpløse ansiktsuttrykk som de kom med. En av pasientene kom, så utmagret og sliten, smertene i underlivet var så sterke at hun ikke klarte å sitte. Hun fortalte at hun hadde 4 barn, og at hun var ’minst hundre regntider’ gammel. Pepani, beklager, sa legen og skrev en resept på paracetamol.
Pasientene som var aktuelle for kirurgi, fikk en laparatomisk hysterektomi og en stor T på magen. Etter operasjonen fikk de ett eneste plaster, og på sengeposten ble det gjort et så godt sårstell som de hadde mulighet til, før de dekte sine væskende sår med fargerike tøybiter. Hver morgen var vi innom den unge jenta som lå på avdelingen med sitt åpne, væskende sår. Hun ville så gjerne komme seg ut av sykehuset, men kunne ikke betale for sårrens. En morgen var hun ikke der lenger, bakteriene var for sterke og kroppen hennes orket ikke mer.
På barneavdelingen møtte jeg Faith. Hun var 9 år, likte å tegne og hvisket sjenert muli bwanji, hvordan går det? I mange måneder hadde hun vært på sykehuset, men hun var glad og danset med mamma og lillesøster. Nå ventet hun på sin aller siste cellegiftkur. Malawi er helt avhengig av økonomisk støtte, blant annet fra Norge, for å tilby sine innbyggere helsehjelp. Barneavdelingen hadde fått masse, og kreftavdelingen var finansiert av Sobo, brusen som likner på Solo, og som alle malawiere elsker. Her hadde barna hver sin seng med myggnett, det var malt dyr og figurer på veggene. Det var tilbud om undervisning, og det fantes en lekekrok. De hadde medikamenter tilgjengelig, og barna fikk både den behandlingen og omsorgen de trengte. Hver dag kom legen på visitt, og han kjente Faith og de andre barna godt. Hun var heldig og hadde fått god og tidlig hjelp. En gutt et par senger bort gjemte ansiktet sitt bak et tørkle, da han tok det bort var hele munnen fylt av en stor, væskende svulst. Det var dessverre ikke noe de kunne gjøre for han, og svulsten bare vokste.
Før jeg reiste til Malawi hadde jeg tenkt at jeg som ferdig lege skulle reise ned igjen og hjelpe til. Etter fire måneder på Queens er jeg ikke like sikker på at det er meg og min kompetanse de nødvendigvis trenger. De malawiske legene er dyktige, og studentene vi møtte kommer til å bli gode leger og gjøre en viktig jobb for landet sitt. Men, de mangler alt. Sykehuset har masse apparater, noen med feilmeldinger på norsk, men de mangler ofte både elektrisitet og gel til å kunne bruke ultralydapparatene. De har dyktige kirurger, men de mangler ressurser til sterilt sårstell. De har ambulanser, men mangler bensin så de får transportert pasienter fra lokalsykehusene til Queens. De trenger penger, de trenger forbruksmateriell.
Aldri skal jeg glemme Malawis mennesker, de fantastiske menneskene med de varme smilene. De som fjaser og ler, som strever hver dag, men som gjør det beste ut av det lille de har. Tilbake i Norge savner jeg solnedgangen, båtturene på Lake Malawi, perfekte mangoer og alle de rause, gode menneskene. Kanskje ses vi igjen en dag?
