Av Henrik Horndalsveen, konst. overlege seksjon for lungekreft, dnr.
Henrik Horndalsveen,
Rekordhøye 104 deltakere troppet opp på Scandic Oslo Airport hotell i det februar begynte og arbeidsuken i hvitt sluttet. For 9.året på rad ble vi som kommende onkologer servert faglige retningslinjer, ny forskning, og spennende kasuistikker fra kreftmedisinens sammensatte verden. Årets tema var lungekreft og øre-nese-halskreft som sist ble omtalt i dette forum i 2013. Takket være dyktige forelesere, hyggelige kolleger og en og annen banantwist ble det to lærerike dager som stimulerer til videre utdanning og arbeid.
Overlege Einar Dale fra kreftavdelingen på Oslo Universitetssykehus var førstemann ut med en fin oversikt over ØNH-anatomi med et særlig fokus på lymfedrenasjen i området. Hovedprinsippet er at drenasjen skjer innover og nedover, og dette danner grunnlaget for strålebehandlingen og hvilke glandelstasjoner som skal inkluderes, hvor detaljene er å finne i DAHANCA sine guidelines.
René van Helvoirt, overlege ved onkologisk avdeling Sørlandet sykehus, Kristiansand, snakket om tilsvarende anatomi og drenasje i thorax-området. Det er nå konsensus om 14 lymfeknutestasjoner i sentrale thorax som danner utgangspunktet for klinisk-radiologisk og kirurgisk-patologisk staging ved lungecancer.
Professor Terje Osnes fra ØNH-avdelingen på Rikshospitalet ga deretter en eksemplarisk oversikt over de store kirurgiske mulighetene og fremskrittene som har skjedd innen dette kreftområdet de siste årene. Verdt å merke seg er at man går i retning av mer selektive eller modifiserte halsglandeldisseksjoner istedenfor de klassiske radikale disseksjonene. Han snakket også om rekonstruktiv kirurgi hvor den mikrovaskulære teknikken brukes mye for å sikre fri vaskularisert vevsflytting. Seansen ble avsluttet med en bildeserie som svart på hvitt dokumenterte det gode arbeidet, og hvor skyggene minnet oss om hvor privilegerte vi er i vår del av verden.
Onkolog Dale tok turen opp igjen på podiet for å gjennomgå strålebehandling og systemisk behandling av ØNH-cancer. Hovedfokus var den kurative strålebehandlingen, og hvordan denne har blitt bedre etterhvert som simultan-integrated-boost (SIB), nimorazol, konkomittant kjemoterapi og VMAT/IMRT har gjort sine inntog. Behandlingen forårsaker imidlertid fortsatt til dels betydelige bivirkninger både på kort og lengre sikt. Det kan diskuteres om pasienten alltid skal informeres om alt som kan komme sa Dale, og vi på bakerste benk lyttet intenst.
René van Helvoirt holdt et engasjert og kunnskapsbasert innlegg om de negative konsekvensene av fortsatt røyking under og etter kreftbehandling. Over 60 stoffer i røyk er vist å være karsinogene. Kreftpasienter som røyker har langt større forekomst av kreftspesifikk død og behandlingsrelatert toksisitet sammenliknet med de som ikke røyker. Hovedpoenget er at det aldri er for sent å stumpe røyken hvis man vil leve lengst og best mulig med kreftsykdom. I forlengelsen av dette lanserte van Helvoirt tanken om at et røykeslutt-program bør bli en integrert del av det onkologiske behandlingstilbudet.
Odd Terje Brustugun, overlege ved onkologisk seksjon på Drammen sykehus, hadde fått tildelt rollen som epidemiolog, patolog og molekylærbiolog for anledningen. Insidensen av lungekreft i Norge er fortsatt stigende, ikke minst fordi flere kvinner får diagnosen. Lungekreft er utvilsomt den kreftsykdommen som forårsaker flest tapte leveår. Molekylærpatologiske analyser av PD-L1 (alle NSCLC), ALK og EGFR (non-plateepitelkarsinom NSCLC) er allerede innarbeidet som rutinediagnostikk, mens ROS-1 og BRAF bør gjøres hos utvalgte hvor pasientkarakteristika kan være forenlig med positivitet.
Når det gjelder screening trakk Brustugun fram den amerikanske NLST-studien (Aberle et al) med over 50 000 deltakere hvor risikoindivider ble randomisert til screening med lavdose CT eller rtg thorax. Resultatene viste en relativ reduksjon av lungekreftdødelighet på 20% og reduksjon av totaldødelighet på 6.7% i lavdose-CT-gruppen. En liknende europeisk studie (NELSON-studien) er i gang og vi venter spent på resultatene.
Trond Velde Bogsrud, overlege ved nukleærmedisinsk avdeling OUS og PET-senteret UNN, og overlege ved PET-Centre, Aarhus Universitetshospital, Danmark, snakket om hvordan FDG-PET-CT får en stadig viktigere plass i diagnostikk og oppfølging av lungekreft. Det er den beste ikke-invasive teknikken for vurdering av lymfeknuter og ekstratorakal sykdom hos potensielt kurative pasienter selv om små (< 5 – 10 mm) svulster kan gi falske negative PET-svar. PET har også stor potensiell nytteverdi ved planlegging av strålebehandling hvor en mer nøyaktig lokalisering av affiserte lesjoner kan redusere bestrålt volum og strålerelaterte bivirkninger.
Steinar Solberg, overlege ved thoraxkirurgisk avdeling på Rikshospitalet OUS, foreleste om den kirurgiske behandlingen av lungekreft. De siste 20 årene er andelen pasienter som får kurativ behandling tredoblet til over 40%, og kirurgi er fortsatt den viktigste kurative behandlingsmodaliteten. Døren er ikke lukket ved singel liten N2 eller solitær binyre- eller hjernemetastase. Flere publikasjoner viser sammenheng mellom behandlingsvolum og kvalitet. I økende grad gjøres det video-assistert torakoskopisk kirurgi (VATS). Robot-assistert kirurgi (RATS) er foreløpig ikke kommet til Norge, men studier tyder på at denne teknikken gir mindre blødning og mer komplett lymfadenektomi enn hva menneskehender alene får til (Yang et al).
Professor og stråleonkolog Dirk De Ruysscher hadde tatt turen fra Maastro University Medical Center i Nederland for å snakke om strålebehandling ved lungekreft – state-of-the-art. En rekke studier bekrefter at stereotaksi er konvensjonell strålebehandling overlegen ved stadium I-sykdom. Den etterhvert mye omtalte Pacific-studien (Antonia et al) har vist markant bedre progresjonsfri overlevelse hos pasienter med NSCLC stadium III som får durvalumab etter kjemoradiasjon sammenliknet med placebo (16.8 mndr vs 5.6 mndr). Mange pågående prosjekter undersøker kombinasjonen av strålebehandling og immunterapi. En besnærende tanke er at strålebehandlingen øker den immunogene celledøden og således bereder grunnet for bedre effekt av immunterapi, også utenfor målvolumet for stråleterapien, en såkalt abskopal effekt.
Bjørn H. Grønberg, professor og overlege ved Kreftklinikken på St.Olavs Hospital, gjennomgikk på en flott og oversiktlig måte systemisk behandling av lungekreft. Ca 20% av pasientene med non-plateepitelkarsinom NSCLC kan nå få målrettet behandling, basert på ALK-,EGFR-,BRAF- eller ROS-1-positivitet, noe som har revolusjonert behandlingen av disse pasientene. De nyeste generasjoner ALK- og EGFR-hemmere har dokumentert resultater som overgår sine eldre slektninger og med bedre effekt i CNS, men er ikke godkjent av beslutningsforum i skrivende stund.
Cecilie Delphin Amdal, overlege ved Avdeling for kreftbehandling, OUS, tok over stafettpinnen idet orkesteret begynte å spille. Tema var passende nok palliativ behandling.
På mange områder er det ingen strikt motsetning mellom palliativ og kurativ behandling, og studier viser at tidlig igangsetting av palliative tiltak, inklusive involvering av palliativt team, gjør at pasientene lever lenger og med bedre livskvalitet (Temel et al). Drøftinger rundt avslutning av aktiv behandling bør skje i tverrfaglige team. Pasient og pårørende må involveres i stor grad, men som behandlingsansvarlig lege kan man ikke bli pålagt å fortsette behandling som ikke er faglig forsvarlig eller som er hensiktsløs.
Med det var siste ord sagt. Powerpointen stoppet på en sterk sol over et hav av skyer. Bilene gikk til Oslo, toget til Drammen og flyene til Bergen og Tromsø. Men en vinterdag 2019 møtes vi igjen på Gardermoen for å vasse i dyktige forelesere, hyggelige kolleger og en og annen banantwist.