Jan Folkvard Evensen, Onkolog, Nesodden, jan.f.evensen@gmail.com

Denne artikkelen er en lett omarbeidet versjon av første kapittel i boken «Historien om Radium­hospitalet». Boken er skrevet på dugnad av medlemmer i Radiumhospitalets historielag (RADHIST) (1). Fremstillingen er tilpasset artikkelformat, men følger i hovedsak samme disposisjon og innhold som bokkapittelet. 

Her beskrives Radium­hospitalets historie fra ideen om å bygge et krefthospital, eller «Landshospital» som det også ble kalt, til fullføring av dagens kreftsenter. Det er en turbulent historie med protester og motstand allerede fra den ­første planen om å etablere stråle­behandling av kreftsykdommer i Norge.

De mange senere utbyggings­prosjektene har heller ikke vakt unison begeistring. Pionerene bak etableringen av hospitalet holdt imidlertid ut og ble også hjulpet av enkelte nøkkel­personer og en del heldige omstendig­heter. Det første bygget sto ferdig i 1932 og fikk navnet «Det Norske Radiumhospital», oppkalt etter det radioaktive grunnstoffet radium (fig. 1). I dag er det utviklet til et kreftsenter av høy internasjonal kvalitet med tilgang til moderne diagnostikk, flere kirurgiske spesialiteter, moderne medikamentell behandling, ulike former for strålebehandling og forskning.

Figur 1: Radiumhospitalet ved åpningen i 1932. Foto: Anders Beer Wilse

Strålebehandlingen får bred omtale her fordi det var den direkte ­årsaken til at Radiumhospitalet ble bygget. Bestråling fra radioaktivt radium var den gangen en hovedbehandling for kreft. Senere har den tekniske utviklingen av strålemaskiner vært premissgivende for de største utbyggings­prosjektene, inkludert milliard­investeringen i 2020-årene som inkluderer et protonsenter. Kirurgi og medikamentell behandling har sterkt bidratt til bedre behandlingsresultater. Ikke minst har kombinasjonsbehandling med kirurgi, medikamenter og stråling gitt gode resultater, med bedre overlevelse og mindre bivirkninger.

Parallelt med den behandlings­rettede utbyggingen har også ­diagnostikk og forsknings­aktiviteter fått sine tids­riktige bygg (fig. 2). Moderne ­forskning har åpnet for ny og for­bedret diagnostikk og nye behandlings­muligheter. De første pionerenes ­visjoner om en nær samhandling ­mellom forskning og klinikk har vist seg å være svært fruktbar. Det er oftest forskning som ligger bak forbedrede resultater for pasientene. Internasjonal kontakt og åpen utveksling av forsknings­resultater har vært helt essensiell for denne fremgangen.

Figur 2: Forskningsbygget i dag

Sykehuset har hatt og har fremdeles både regionale og nasjonale oppgaver. De senere årene har Radiumhospitalet blitt en del av det store sykehus­konglomeratet Oslo universitets­sykehus (OUS).

I boken «Det Norske Radiumhospital» (1929) innleder dr.med. S. Poulsson slik: «Blandt de mange sykdommer som hjemsøker mennesket inntar kreften en særstilling. Dens årsaker hviler fremdeles i mørke; forebyggende eller beskyttende forholdsregler er derfor ukjente. Overlatt til sig selv ender den alltid med døden, gjennemsnittlig efter et par års ofte store lidelser, som forsterkes derved at det for den almindelige opfatning hittil har stått så at med ordet «kreft» er dødsdommen avsagt». Hans dystre og omstendelige beskrivelse faller nok sammen med folks oppfatning av sykdommen. For å sette dette i perspektiv med den andre fryktede sykdommen på den tiden, tuberkulosen, døde 4563 av tuberkulose og 3300 av kreft i 1926. Utsagnet er blottet for håp. Men et håp ble tent ved oppdagelsen av røntgen­stråling og radioaktivt radium. Den medisinske utviklingen er drevet fram på mange fronter. Forbedringen i kreftbehandlingen er formidabel. Drivkraften i denne utviklingen kan for en stor del tilskrives den tekno­logiske utvikling på hele 1900-tallet og fram til i dag. Behandlingsresultatene for alle kreftformer er blitt vesentlig bedre. Forutsetningen har vært innføring av vitenskapelige metoder for kartlegging av effekt, bivirkninger og senskader. En overordnet nasjonal organisering er en viktig forutsetning. I dag er det etablert nasjonale standarder med oppgavefordeling mellom sykehus og nasjonalt samarbeid for kontinuerlig oppdatering av kunnskap. Heldigvis er kunnskapsbasen fritt ­tilgjengelig internasjonal eiendom.

Det aller meste har blitt mye bedre for kreftpasientene, men diagnosen kreft skaper fortsatt frykt, selv om vi i dag helbreder mange og ofte kan holde sykdommen under kontroll i mange år. Behandling vil av mange føles som en stor belastning og gi både forbi­gående og varige bivirkninger. Dagens kreftbehandling kan være langvarig og strekke seg over flere måneder, kanskje år. Noen kan føle seg veldig slitne, og kraftige bivirkninger er fortsatt ­vanlig. Det er fremdeles tungt å bli syk selv om vi har mer effektive midler mot ubehagelige følge­tilstander av både kreft­sykdommen og behandlings­oppleggene. Vi vil sam­tidig understreke mulighetene for bedre symptomlindring, spesielt smerte­lindring, der nye medikamenter og administrasjonsformer gir oss et større register å spille på. Åpenhet, kommunikasjon og holdninger mellom pasienter og helsevesenets medarbeidere er også dramatisk endret til det bedre og vil sikkert utvikles videre. Håpet om et godt og vellykket resultat er langt mer realistisk i dag.

Etter 2. verdenskrig har det vært en eventyrlig medisinsk framgang. Det skyldes bedre biologisk kunnskap og forståelse. Men det er viktig igjen å poengtere at den medisinske forbedring i svært stor grad skyldes teknologi­utvikling med stråle­maskiner, datautstyr, røntgen­apparater, blodprøver, vevsprøver, osv. Medisinsk forskning er tett ­knyttet til den teknologiske utviklingen. Historien har mange eksempler på at grunnforskningen har tent en gnist som har ført til banebrytende medi­sinske oppdagelser. Røntgenfaget er et slikt eksempel som vi skal se senere.

Vi står i takknemlighetsgjeld til de mange som har gitt oss ny medisinsk og teknisk innsikt. Dette er et internasjonalt samarbeid innenfor mange felt som til sammen gir store framskritt i kreftbehandlingen. Legemiddelindustrien er viktigste utvikler av nye medikamenter, men deres forskning bygger igjen på annen forskning som skjer i hele verden. Det er velferdsstaten som gjør det mulig at alle mennesker uansett bakgrunn kan få den samme gode kreftbehandlingen som betales av fellesskapet.

Alle pasientene som har deltatt i ­kliniske forsøk og utprøvinger av ny behandling, har også gitt store bidrag til utviklingen. De har stilt seg til ­rådighet for nye, utprøvende behandlinger og stilt alle sine personlige data til disposisjon. Dette gjør det mulig å utarbeide resultater om effekt, forløp, bivirkninger og risiko for komplikasjoner. Denne kilden til ny kunnskap er forutsetningen for den medisinske framgangen. Vår honnør går derfor særlig til de mange tusen pasientene som har inngått i de medisinske ­vitenskapelige undersøkelsene.

Ny kunnskap ga ideen til nytt kreftsykehus

Hvorfor ville noen bygge et nytt ­sykehus med stråleapparater og radium «langt ute på landet» tidlig på 1900-tallet? Det ble en lang historie som var kontroversiell og som skapte bitter strid i det medisinske fagmiljøet.  

Den faglige oppdagelsen som satte det hele i gang, var Wilhelm Conrad Röntgens oppdagelse i 1895 av det han kalte «X-radiation», en ukjent type stråling. Omtrent på samme tid greide ekteparet Marie og Pierre Curie å isolere radium fra bekblende (1898). Radium avga radioaktiv stråling som lignet på X-strålene. Dette ble starten på en helt eventyrlig utvikling innen medisinsk diagnostikk og behandling. I de fleste land fikk X-strålene senere navnet røntgenstråling oppkalt etter W.C. Røntgen, mens noen land (f.eks. USA) fremdeles bruker det opp­rinnelige navnet X-radiation. 

En oppdaget raskt at strålene fra røntgen­apparat og fra radium hadde effekt på kreftsvulster. Røntgenbehandling mot kreft ble tatt i bruk i flere land. Noen argumenterte sterkt for at en skulle etablere denne behandlingsformen også her i landet mens andre var mer skeptiske. Det er mange eksempler på at ny kunnskap kan bli møtt med skepsis slik at innføring blir trenert. På den annen side var det stor mangel på kunnskap om stråling, stråledoser og hvordan strålebehandlingen skulle gis til pasientene. Bivirkninger og skader kunne derfor bli veldig alvorlige. I start­fasen ble stråle­behandling også forsøkt ved en rekke godartede lidelser, men man oppdaget snart at dette kunne bære helt galt av sted. «Brannskader» i huden var det vanligste. Entusiaster og skeptikere hadde på en måte begge rett, men sett i lys av historiens lange linjer, må vi kunne fastslå at det var riktig å etablere strålebehandling som en behandlingsform i Norge. Strålebehandling har fortsatt en helt sentral plass ved mange kreftformer.

Pionerene trer i aksjon

Figur 3: Severin Andreas Heyerdal (1870–1940)

Figur 4: Hans Ludvig Carl Huitfeldt (1876–1969)

Severin Andreas Heyerdahl (1870–1940) (fig. 3) og Hans Ludvig Carl Huitfeldt (1876–1969) (fig. 4) var ­begge ansatt på Rikshospitalet. Som unge leger fulgte de med på alle ­meldingene fra Sentral-Europa om nye metoder for diagnostikk og behandling. De mente at Rikshospitalet måtte skaffe seg både røntgenapparat og radium. Røntgenstråling kunne brukes til både diagnostikk og behandling. Ikke alle var like ivrige, og tone­angivende grupper på Rikshospitalet motarbeidet de unge legenes ideer. Diakonisseanstaltens sykehus fikk et røntgenapparat i 1907, året før Rikshospitalet fikk sitt apparat. 

Da radium litt senere ble tatt i bruk i kreftbehandlingen i flere europeiske land, ønsket de to pionerene å gjøre også dette tilgjengelig for Rikshospitalets pasienter. De lyktes i å få anskaffelsen inn på hospitalets budsjettforslag. Imidlertid møtte de igjen motstand fra viktige faggrupper på Rikshospitalet, men fikk god støtte fra medisinaldirektøren. Departementet overprøvde budsjettforslaget fra Rikshospitalet og strøk bevilgningen fra budsjettet, men det var tydeligvis et stort engasjement i befolkningen. Aftenposten skrev om saken like før budsjettet skulle endelig vedtas i Stortinget (1912). Amandus Schibsted, som var redaktør og eier av Aftenposten, var også svigerfar til en av de viktigste pådriverne, H.L.C. Huitfeldt. Stortinget bevilget pengene tross departementets negative holdning. Det var nok ganske mange som hadde «snakket sammen» før avstemningen i Stortinget!

Figur 5: Ellen Gleditsch (1879–1968)

Heyerdahl og Huitfeldt møtte flere hindringer underveis. Radium var etterspurt og veldig vanskelig å få tak i. En fryktet også useriøs markedsføring. Kvaliteten av det radioaktive stoffet måtte sikres. Her kommer vi til to interessante personer. Farmasøyt og kjemiker Ellen Gleditsch (1879–1968) (fig. 5) ble beskrevet som en lysende begavelse. Hun var utdannet i Kristiania og fikk etter sterk internasjonal konkurranse anledning til å arbeide ved laboratoriet til Marie Curie i Paris. Hun var der i perioden 1907–12. De to sørget for en betryggende kvalitetskontroll og kalibrering av det radioaktive stoffet. Igjen et ­lykkelig sammentreff, og Rikshospitalet fikk sitt radium ved hjelp av Gleditsch. Den første pasienten som fullførte radiumbehandling på Rikshospitalet, ble utskrevet i ­oktober 1912. Pågangen av pasienter var stor. Heyerdahl og Huitfeldt ønsket å ­utvide virksomheten slik at flere kunne få behandling. De møtte igjen motstand. Stemningen ble neppe bedre da de to unge legene i 1913 opprettet Kristiania Radiuminstitutt.

Dette var en privat klinikk utenfor Rikshospitalets murer. I et jubileumsskrift fra 2015 av tidligere avdelingssjef Tor Brustad er det avbildet et notat med følgende tekst: «Et norsk privat radiumfond. I Det medicinske selskaps møte i Kristiania 12te mars oplæses en meddelelse fra Kristiania radiuminstitutt om at der ved gave av redaktør Schibsted er oprettet et radiumfond paa 15 000 kr. til indkjøp av radium.» Bakgrunnen var åpenbart at H.L.C. Huitfeldt var svigersønn til Aftenpostens redaktør Amandus Schibsted. Videre står det: «Fondets hensigt er at aabne adgang til gratis radiumbehandling for mindre bemidlede patienter, særlig saadanne, som lider av ondartede svulster». Det var neppe noe tvil om hva Aftenpostens redaktør mente om radiumsaken. Vi må kunne si at det var et «godt parti» for strålesaken både i den første fasen før byggingen av Radiumhospitalet, men også ved senere anledninger i hospitalets historie.  Kanskje vi skal tidfeste denne begivenheten i 1913 som starten på Radiumhospitalet selv om selve bygget lot vente på seg. Det var flere som så behovet for «nasjonsbygging» innen helsevesenet etter unionsoppløsningen i 1905. «Den Norske Komite for Kræftforskning», som ble stiftet i 1907, opprettet i 1916 et styre som hadde til hensikt å få bygget et nytt hospital for stråle­behandling av kreftpasienter. De sto bak H.L.C. Huitfeldts opprop til det norske folk og rykket inn en annonse i Aftenposten 5. juni 1917 under overskriften: «Landshospital for behandling av kræft med radium og røntgen­straaler». Heyerdahl og Huitfeldt var stadig med. Mange av de andre støttespillerne har senere gjort seg bemerket i norsk medisinsk historie. Medisinaldirektøren hadde også ­signert oppropet, og initiativ­takerne hentet nok en gang viktig støtte fra ham. Det må i tillegg ha vært et stort folkelig engasjement siden de klarte å samle inn nok penger til kjøp av både tomt på Montebello utenfor Kristiania og til et nybygg. Heyerdahl og Huitfeldt, med god støtte fra mange kolleger og en stor del av befolkningen, hadde nådd sitt mål om et nasjonalt kreftsykehus. Striden med en del ledende personer ved Rikshospitalet var imidlertid like fastlåst og levde videre i mange år. 

Man var i hovedsak avhengig av innsamlede midler. Etter hvert bevilget Stortinget og regjeringen 120 000 kroner årlig i åtte år. Det var mye ­penger og et sterkt signal. Givergleden i befolkningen holdt seg, og ved ­utgangen av 1928 hadde en over 2,8 millioner kroner til disposisjon. De vanskelige 30-årene sto for døren. Heldigvis gikk ingen midler tapt: «Tap ved nødlidende banker er helt undgått».

Den 15. juni 1929 kunne endelig Kong Haakon VII legge ned grunn­steinen til Det Norske Radiumhospital. Byggeprosessen støtte på vansker på grunn av arbeidskonflikter, men i 1932 var det klart for åpning. Sykehuset hadde 71 senger og egen gynekologisk avdeling. Totalt var det 49 ansatte og for den tidens standard et avansert laboratorium med patologi. Det var imidlertid ingen kirurgisk avdeling, kreftoperasjoner måtte skje på andre sykehus. På den tiden hadde man heller ingen effektive cellegifter, sykehuset var derfor sentrert om stråle­behandling. Navnet på sykehuset – Det Norske Radiumhospital – vitner om hensikten med å opprette sykehuset. Selv om radium er borte som behandling i dag, er navnet beholdt videre. 

Figur 6: Nelius Holthe Moxnes (1897–1956)

En annen begivenhet i 1929 viste seg senere å være en forutsetning for ­kvaliteten av strålebehandlingen og sykehusets framtidige drift. Heyerdahl tok kontakt med fysiker Nelius H. Moxnes (1897–1956) (fig. 6) med ønske om å ansette ham som strålingsfysiker på hospitalet. Moxnes benyttet byggetiden til ytterligere perfeksjonering i datidens kunnskap i strålings­fysikk. Han tok sin doktorgrad i Göttingen i 1929, veiledet av senere nobelprismottaker James Franck (1882–1964). Mellom 1920 og 1933 var Göttingen et av verdens ledende kraftsentra for teoretisk fysikk under ledelse av Max Born (1882–1970). Vi kan gjerne kalle dette strålings­fysikkens grunnstein på Radiumhospitalet.

Heyerdahl hadde innsett at en ­manglet fundamental kunnskap om strålebehandling, og han valgte rett ­person. Moxnes ble en pioner på flere områder innen strålebehandling. Han ble den første av en lang rekke fysikere som har videreutviklet fagfeltene strålingsfysikk og strålebiologi på Radiumhospitalet. Stråling som behandling hadde ikke vært mulig uten fysikere. Moxnes var også ­engasjert i strålehygiene, dvs. tiltak som beskytter både pasientene og personalet mot unødig stråling. Han var dessuten helt sentral i opprettelsen av det som i dag heter Direktoratet for strålevern og atom­sikkerhet (DSA). Etter hvert har det blitt mange ulike faggrupper som står bak den teknologiske utviklingen innen strålebehandling.

Innsamlingsaksjonen lyktes med å skaffe penger til bygg, men de måtte også skaffe midler til innkjøp av mer radium. Det ble også en folkegave. Det fikk bred omtale i Aftenposten på «Radiumdagen» tirsdag 9. juni 1931. Oppslutningen om innsamlingen ble veldig god. Råstoffet til radium kom fra Belgisk Kongo. «I 15–20 tonn råmineral findes der 1 gram Radium» skriver Poulsson. Hospitalet eide 2,5 gram i 1932. Renseprosessene var meget kostbare. Prisen var 50 kr per mg radium. Det radioaktive stoffet var støpt inn i helt tette, hule platinanåler. De kunne støpes i en «radiummaske» som var framstilt fra bivoks og tilpasset det området som skulle behandles, f.eks. brystveggen. Masken ble lagt direkte på huden. Nåler kunne også stikkes inn i svulsten eller føres inn i kroppens hulrom, som f.eks. ved behandling av livmorhalskreft. 

Det ble også skaffet en «radium­kanon» med Moxnes’ hjelp. Det var en slags forløper for den ­senere utvikling av strålemaskinene. Ventelistene ble ­lange, og man planla utvidelse ved å innrede loftetasjen på Radiumhospitalet. Ny penge­­innsamling ble startet i 1938 og befolkningen ga enda en gang penger til sykehuset. Loftetasjen var ferdig inn­redet i 1940 og sengetallet økte ­dermed til 110.

Referanser:

(1): Radhist.no