Odd R. Schibsted Monge, Onkolog, Fana, Bergen, o.monge@online.no

Ikke-akademiker som akademikere trengte. Ettertiden er kanskje moden for at HUS kan hedre Odd Dahl ved å navngi protonbygningen ­eller ­protonsyklotronen etter han?

Figur 2. Delvis sirkumpolare Nordøstpassasjen4, grønne linjer fra Øst-Finnmark til Beringstredet og Alaska.

Delvis sirkumpolare Nordøstpassasjen, grønne linjer fra Øst-Finnmark til Beringstredet og Alaska.

Tidlig i yrkeslivet brukte daværende flysersjant Odd Dahl 3 år av livet (1922-25) til å la seg drive gjennom delvis sirkum­polare Nordøstpassasjen i den beskjedne polarskuten «Maud». Odd Dahl ble eller var verken ingeniør, fysiker eller onkolog, men kom til å få stor betydning for norsk onkologi, særlig for tidlig høyenergetisk fotonstråling. Tross æresdoktorat ved Universitetet i Bergen (UiB), akademisk festskrift og fargerik selvbiografi, er hans virke neppe særlig kjent lenger innen norsk onkologi, neppe heller blant medisinske fysikere. I artikkelen «Strålebehandling i Norge før og etter 1932 – historisk kontekst» i Onkonytt nr. 1 2022 var vi innom hans avgjørende rolle for konstruksjon av «Verdens største medisinske apparat» for høyenergetisk ekstern foton­stråling i Norge, med skisse av den store installasjonen^1,26, en Van de Graaf-generator^14,15. Installasjonen var fullført i 1942, og behandling av pasienter startet 3. mars samme år, ved daværende Røntgen-Radium-avdelingen, Haukeland sykehus i Bergen². Installasjonen var en av en håndfull tidlige installasjoner i sitt slag i verden³ for høyenergetisk fotonstråling, og signaliserte senere re­organisering i Bergen til første ­norske «Onkologisk avdeling» i 1972. Her analyseres hovedpunkt i livsløpet til Odd Dahl. 

Odd Dahl var født 3. november 1898 i Drammen. Etter realskole hadde han yrkeserfaring fra Elektrisk Bureau i Oslo og Stavanger Elektrotekniske Industri. Han gjennomgikk militær norsk flygerutdanning ved Hærens Flyvevæsens flyskole på Kjeller ved Lillestrøm 1920-21³.

Figur 3. Den unge Odd Dahl som flyger i polarskuten Maud, uten polarantrekk, trolig i 1922 før ferden gjennom Nordøstpassasjen. Ukjent fotograf.

Med Roald Amundsen og polarskuten «Maud» gjennom Nordøst­passasjen 1922-25

Det eurosentriske begrepet Nordøst­passasjen er kjent som politisk ­sjøvei langs nordkysten av Eurasia ­mellom Atlanterhavet og Stillehavet⁴. Selv i klima­skiftet er denne delen av Polhavet islagt store deler av ­kalender­året, Figur 2.

Polarskuten fikk navn etter den nye norske dronningen i 1905, «Maud» (1869-1938). Den ny­utdannede ­flygeren Odd Dahl var med på ­ekspedisjonen gjennom Nordøstpassasjen som «altmuligmann», «multitasker» i nåtiden, var bl.a også instrumentmaker, navigatør, telegrafist og filmfotograf. 

Oseanografen dr. philos Harald U. Sverdrup¹² var vitenskapelig leder for den farefulle ferden med «Maud». Etter ankomst til Nord-Amerika etter 3 år i polarisen, i 1925, brakte han oseanografiske målinger av havstrøm, terrestrisk magnetisme etc. til Department of Terrestric Magnetism ved Carnegie Institution i Washington for analyse etter avtale⁶. Det er antatt at Sverdrups anbefaling bidro til at Carnegie-instituttet¹⁶ ansatte multitaskeren Odd Dahl som «laboratorie-tekniker».

Figur 4. «De tre musketerer», fysikerne M. Antony Tuve og Lawrence R. Hafstad sammen med Odd Dahl i 1931, med Tesla-transformator og vacumpumpe, konstruert av Odd Dahl. Gruppen vant konkurranse om forskningspris fra AAAS i 1936

Ved Carnegie ­Institution i Washington DC 1926-35. «Kunstig stråling», «tre musketerer» og forsknings­pris fra A­merican Association for the ­Advancement of ­Science (AAAS)

Ferden med Maud endte i Seattle, Washington høsten 1925. Etter mellom­spill kom Odd Dahl til Carnegie Institution i Washington DC tidlig i 1926. Sammen med de ­norsk-­amerikanske fysikerne Merle Antony Tuve (1901-1982) og Lawrence R. Hafstad (1904-1993), ble han knyttet til forsknings­gruppen som populært ble kalt «De tre muske­terer»³. Samarbeidet for å lage «­kunstig» radioaktivitet var basert på produksjon av høye elektriske spenninger^6,7. Dette var av interesse også med ­helse-økonomisk motiv^3,17. Odd Dahl påpekte selv at mellomkrigs­tidens pris for Radium var flere ganger høyere enn kostnaden for «kunstig» radioaktivitet¹⁷. Odd Dahl bidro med flere avgjørende konstruksjoner i dette arbeidet^3,6,7. Tuve og Hafstad var begge nominert til Nobelprisen i fysikk i 1949. Tuve ble første direktør ved Applied Physics Laboratory (APL) ved Johns Hopkins University i Baltimore, Maryland¹². Hafstad etterfulgte han i denne posisjonen. Hafstad var også direktør ved General Motors Research Laboratory ved Johns Hopkins University. Både Tuve⁶ og Hafstad⁷ skrev bemerkelsesverdige kapitler³ om Odd Dahl i Festskriftet i 1968.

Samarbeidet resulterte i gjev forsknings­pris fra American Association for the Advancement of Science^6,7,15,16, (AAAS) i 1931 for artikkelen «Producing High Speed Protons and Tracing their Paths» i «Carnegie Institute News Bulletin» i 1930^15,16,28. To tusen søkere deltok i pris­konkurransen. Artikkelen og pris­tildelingen ble også sitert i Nature i 1931³¹.

Figur 5. Statsminister Chr. Michelsen stående. Olje på lerret av Henrik Lund i 1906. Eidsvollgalleriet i Stortinget, tillatelse fra Stortingets kunstkomité. For Onkonytt mulig interessant at samme kunstner også malte Armauer Hansen i lignende stående positur i Bergen i 1907, jfr. Onkonytt I 2023 s. 31. Fortsatt ikke avklart om oljeportrettene ble malt i Oslo eller Bergen. Det hevdes at Chr. Michelsen ble uvel av å måtte oppholde seg lenge i Kristiania, vekke fra sitt nybygde slottslignende Gamlehaugen ved Fjøsanger i Fana, og var hjemme i betydelige tidsperioder. Kan muligens tale for at også Figur 6 ble malt i Bergen.

Ved Chr. Michelsens ­Institutt (CMI) for ­Videnskap og Åndsfrihet 1936-68

Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen (1857–1925), (erke)­bergenser hevder noen, bedre kjent som Chr. Michelsen, var norsk jurist og politiker fra Bergen, med skiftende konservativ partitilhørighet^26,29. Industribygger med formue bygd opp som skips­reder. Stortingsrepresentant i perioder fra 1891. Minister i flere regjeringer. Statsminister for Samlingspartiet (­koalisjon av Høyre, Moderate Venstre og Liberale Venstre) da Stortinget proklamerte den selvstendige norske staten Norge 7. juni 1905. Regjeringen Chr. Michelsen var i posisjon fra 11. mars 1905 til 23. oktober 1907. Chr. Michelsen døde 68 år ­gammel i 1925. Han valgte å testamentere hele sin ­formue til det som ble Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet. Opprettet som stiftelse i 1930, 16 år før stortings­vedtaket om loven for UiB. CMI fikk egen avdeling for naturvitenskap og teknologi. Denne avdelingen inngår i nåtiden i NORCE, Norwegian Research Centre AS, sammen med UiB og andre ­norske universitet. Etter ansettelse som laboratorie­tekniker ved CMI i 1936, var Odd Dahl «medlem» i CMI, dvs. fri forsker, fra 1943 til han ble pensjonist i 1968³.

Figur 6. Henrik Sørensens portrett av Bjørn Trumpy i kollegiesalen, UiB33. Olje på lerret 1954.

Nytt triumvirat og ­samarbeid med overlege Sigvald N. Bakke (1892-1971), CMI, og fysiker Bjørn Trumpy (1900-1974), senere første rektor ved UiB. 

Bjørn Trumpy var født i Bergen⁸. Sivilingeniør i kjemi ved NTH i 1922. Etter å ha hørt fysikkforelesninger i Tromsø som gymnasiast, ønsket han å studere fysikk⁸, men teknisk fysikk ble ikke eget fag ved NTH før i 1946. Som kjemistudent ble han ­engasjert i fysikk-prosjekt om atomers absorpsjons­spektra, og disputerte ved NTH om spektrallinjer i 1927. 

Han var professor i jord­magnetisme og kosmisk fysikk ved Bergens ­museum fra 1935, ­fagbetegnelsen endret til fysikk i 1952. Bjørn Trumpy var sentral for etablering av «Kjernefysisk laboratorium» og partikkelfysikk som fagfelt ved UiB¹⁸. Byggingen av dette fagmiljøet stod igjen etter både Odd Dahl og Bjørn Trumpy¹⁸. Trumpy var avgjørende samarbeidspartner for Odd Dahl ved planlegging og bygging av Van de Graaff-generatoren for høy­ener­getisk fotonstråling², installasjonen kalt «Høyvolt-anlegget», bygd 1938-42 ved daværende Haukeland sykehus. Initiativet til prosjektet om høy­energetisk strålebehandling hadde overlege Sigvald Nicolay Bakke². 

Bakke initierte samarbeid om penge­innsamling med Egil Tresselt i Den vestlandske avdeling av Norges Røde Kors¹⁷, og organiserte 3-parts­samarbeidet både med CMI og fysikkmiljøet ved Bergens museum, senere UiB. Både det medisinske fagmiljøet ved daværende Haukeland sykehus og de brede fagmiljøene ved Bergens museum var sentrale da Stortinget endelig besluttet å opprette UiB på den symbolsk viktige datoen 9. april 1946. Forarbeidet kan ha vært bygd på det sentrale ­dokumentet fysikeren og meteoro­logen Olaf Devik (1886-1987) rakk å utarbeide etter han ble første ekspedisjons­sjef i den nye Kulturavdelingen i Kirke- og Undervisningsdepartementet i 1938 fram til 9. april 1940^22,23. En viktig samlende side ved Olaf Devik var hans fortid som grunnlegger av Nordlysobservatoriet i Tromsø omkring 1920.

Figur 7. Sigvald Nicolay Bakke sittende. Olje på lerret av Agnes Hiorth 1959. Kreftklinikken HUS. Bakke var overlege ved Røntgen-Radiumavdelingen 1924-62, og professor ved UiB 1948-62.

Høyenergetisk fotonstråling med Van de Graaff-generator i ­Bergen startet pasient­behandling 3. mars 1942

Van de Graaff-generatoren ble finansiert ved pengeinnsamling på Vestlandet 1937-38 i regi av Den vestlandske avdeling av norske Røde Kors. Innsamlingen resulterte i det betydelige beløpet 150.000 kroner. Etter komite-reise til Amsterdam og diskusjon med Phillips-selskapet^2,17, ble det konkludert med at det innsamlede beløpet var for lavt til at Van de Graaff-generatoren kunne bli levert etter kommersielle betingelser. Installasjonen ble i stedet bygd av lokale krefter, samarbeid mellom CMI (Odd Dahl), Bergens museum og Røntgen-Radiumavdelingen, ­daværende Haukeland sykehus^2,17. 

Bergen byarkiv har protokoll over alle behandlede pasienter med Van de Graaff-generatoren fra 3. mars 1942, samt dokumentasjon om saks­behandlingen ved Sosialdepartementet og daværende «Statens fysiske ­kontroll-laboratorium», forløperen til nå­værende Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Det ryddige svarbrevet 19. august 1939 til Bjørn Trumpy fra «Det kongelige departement for sosiale saker» var signert av daværende ­velkjente og profilerte sosialminister Sverre Støstad for Arbeiderpartiet, og var basert på faglig uttalelse fra første ­fysiker Nelius Moxnes ved den gangen ganske nye «Statens fysiske kontroll-­laboratorium», som forhånds­godkjente prosjektet. Siden det ikke ble formell over­levering fra ekstern leverandør, var det dermed bare å ­starte bruk av maskinen². Regelverk om mottaks­kontroll av større anskaffelser, f.eks lineær­akselleratorer kom først i ettertid. Sverre Støstad skrev at regelverk var under utarbeidelse av Nelius Moxnes, med mål om være klart til 1. januar 1940.

Norsk ukerevy No. 55 3. mai 1943 med innslag 8 om «Bergen Høyvoltanlegg for behandling av kreft» med kort tysk propaganda­film om ­tidlig norsk behandlings­fraksjon med høy­energetisk ­fotonstråling 

Tidlig i 2024 fikk skribenten oversendt lenke til NRK sine digitaliserte filmer fra Norsk ukerevy. Filmdel 8 viser «Bergen Høyvoltanlegg for behandling av kreft». Filmen taler for seg og viser behandling av anonym enkelt­pasient ved en av første enkeltfraksjoner høyenergetisk fotonstråling i Norge. Utvendige lokaliteter vises. Innvendig lokalitet med liggende pasient viser vertikal fiksert kollimator som ikke kan roteres. Pasienter må skifte leie for at andre deler av et behandlingsvolum skal kunne behandles. Det var «klinisk assistentlæge» Per Morten Kjelland (1905-1988) som utførte behandlingen, og i etterkant ble identifisert. Det er usikkert om filmopptaket er fra 1942 eller 1943, den tyske sensuren kan ha trengt lang tid for å finne ut om det var forsvarlig å bekjentgjøre at slik teknologi var tilgjengelig i okkuperte Norge. Per Morten Kjelland sa opp stillingen ved Røntgen-Radiumavdelingen høsten 1942, og ble reservelege ved Drammen sykehus. Han ble senere overlege ved Røntgenavdelingen, Hedmark sentralsykehus, Elverum. Vi kan spekulere om det bare var pga. filmopptaket at høyenergetisk strålebehandling ble utført av en røntgenlege. Det er kjent at det var «røntgensøstre» ved Røntgen-Radiumavdelingen i Bergen da avdelingen ble reorganisert til å bli del av nye Onkologisk avdeling²⁶ i 1972. 

Høyenergetisk fotonstråling hindret ikke deportasjon fra Telavåg til Sachsenhausen

En av de første pasientene som ­mottok fraksjonert høyenergetisk foton­stråling med den nye Van de Graaff-generatoren var en mann fra Telavåg i daværende Sund kommune på søre Sotra. Han var deportert fra Telavåg etter Telavågaksjonen i 1942 i regi av den tyske okkupasjonsmakten. Trolig var diagnosegrunnlaget for lungekreft rent radiologisk, neppe kjent histologi. Han mottok fraksjonert høyenergetisk fotonstrålebehandling som monoterapi. Alle menn i bygden Telavåg ble deportert til Sachsenhausen, ingen kom tilbake igjen. Nytten av fraksjonert høyenergetisk fotonstråling i ­dette tilfellet derfor ukjent. Optimismen knyttet til den nye modaliteten høyenergetisk fraksjonert høyenergetisk fotonstråling som eneste terapi­modalitet ved kreft var nok høyere i 1942 enn i nåtiden.

Kliniske resultater med Van de Graaf-generator

Undertegnede har ikke funnet publik­asjoner forfattet av Sigvald N. Bakke eller medarbeidere i Bergen med resultater av behandling av kreft med høyenergetisk fotonstråling med Van de Graaf-generator. Bakke var imidler­tid omtalt i en publikasjon som omtalte hans pågående virksomhet med «supervoltage» strålebehandling. Dette arbeidet ble presentert av røntgenlegen Richard Dresser ved RSNA-møtet i Boston 1947, og publisert i 1948^28, uten litteraturreferanser. Dresser presenterte den amerikanske historien ved 10-års­jubileet for start av klinisk bruk av Van de Graaf-generator i Boston i 1937 og at slik apparatur noe senere ble installert ved Massachusetts General Hospital (MGH). Fotonstrålingens energi ble ikke omtalt, bare spenningen, «supervoltage». Heller ikke primærtumorlokasjoner ble vurdert individuelt. Dresser vurderte den reduserte huddosen som et problem, ikke nødvendigvis at det bare var fordel. Ingen pågående studier eller behandlingsresultater ble diskutert, heller ikke endepunkter for måling av behandlingseffekt. 

Dressers tekst om Bakke: «The use of supervoltage roentgen rays has met with varying degrees of enthusiasm. Holmes and Schulz, in a review of the work done at the MGH, have evinced some disappointment in their results. On the other hand, Sigv N. Bakke, radiologist at the Municipal Hospital, Bergen, Norway, has obtained quite a different impression. He has been treating patients since 1942 using an x-ray generator of the Van de Graaff type operating at a million and a half volts. Within the past year I had the pleasure of a visit from Dr. Bakke. A paper which he delivered at a local medical meeting has not been published, but he has given me permission to quote him freely. Bakke’s super­voltage clinic at the time of his visit to this country averaged forty to fifty treatments per day. He is a radiologist of wide experience, and his judgment is not to be taken lightly. Bakke is ­certain that results have been obtained with supervoltage x-rays which have not been possible with any other type of radiation. Friedman is also ­convinced of the superiority of super­voltage therapy in certain cases».

Den begrensede mengden publikasjoner om kliniske resultater av høyenergetisk fotonstråling med Van de Graaf-generator synes å være basert på behandling før nåværende kriterier for kliniske studier var etablert. Bevisstheten om viktighet av ­kliniske studier er heller ikke tydelig hos Dresser. 

Det klassiske målbare parameter for nytte av all kreftbehandling inter­nasjonalt har som kjent «i alle år» vært residivfri overlevelse. Det norske kreftregisteret var ikke etablert før i 1952, først 10 år etter at klinisk bruk av Van de Graaf-generatoren i Bergen kom i gang³¹. Selv om langtidsoverlevelse fra 1952 og senere kan bli identifisert, vil retrospektive resultater fra før 1942 stadig mangle, og vanskelig­gjøre måling av mulige forskjeller. Onkologer i nåtiden vil nok vurdere det som ille at resultatene av innpå 30 år med høyenergetisk foton­stråling trolig aldri ble forsøkt analysert. Vi kan nok skylde på ressursmangel, og at heller ikke den nye universitets­funksjonen som ble tilført fra 1946-48, gav ressurser til kliniske studier.

Figur 8. Den modne Odd Dahl trolig omkring 1952 21. Fotografsignatur nederst til høyre.

Æresdoktor ved UiB 1952

Etter innstilling til Det akademiske kollegium ved UiB fra dets første ­rektor, Bjørn Trumpy, ble Odd Dahl kreert til første æresdoktor ved nye UiB i 1952⁹. I begrunnelsen vektla Trumpy den unike konstruksjonen av Van de Graaff-generatoren, og at den fortsatt var i drift for klinisk bruk etter hele 10 år⁹. Siden det ikke var etablerte standarder for høyenergetisk fotonstrålebehandling før Odd Dahl ­begynte konstruksjonen i Bergen ved slutten av 1930-tallet kan det være interessant å reflektere over betydningen av de 2 protypene han bygde ved Carnegie-instituttet før han kom til Bergen. Flere av de andre ­tidlige Van de Graaff-generatorene viste seg enten ikke å fungere, eller havarerte tidlig. Van de Graaff-generatoren i Bergen, bygd av Odd Dahl, var i klinisk bruk helt til 1971. Ved reorganisering av Røntgen-Radiumavdelingen etter 1971 ble virksomheten for behandling av kreft med røntgenstråling, samt senge­avdelingen, grunnstammen i nye Onkologisk avdeling, sammen med nyopprettede Radiofysisk avdeling i 1972. Selv den nye avdelingen, nå kalt Kreftklinikken, strever stadig med ressurssituasjonen.

Tiden etter Van de Graaff-generatoren i Bergen

Odd Dahls internasjonale aktivitet fortsatte også etter at Van de Graaff-generatoren i Bergen var fullført i 1942. Fra omkring 1948 fikk han en rolle i planleggingsgruppen for konstruksjon av den grenseover­skridende protonsynkrotronen (i både Sveits og Frankrike) i organisasjonen CERN, «The European Laboratory for Particle Physics», med hoved­kvarter i Geneve, Sveits. Dette arbeidet var rimeligvis ikke del av begrunnelsen for tildeling av æresdoktoratet. John Bertram Adams, direktør for proton­synkrotron-prosjektet i CERN 1954-60, og generalsekretær i CERN 1960-61, skriver i Festskriftet²⁴ at «The courageous advice of Odd Dahl at a Proton Synchrotron Group Meeting in Amsterdam back in October 1952 had finally paid off (ved åpningen i 1959), and CERN was launched on its present highly successful course». Ikke mange kan høste slike lovord, det være seg akademikere eller ikke-akadem­ikere! Om Odd Dahls rolle i CERN hadde betydning for nåværende ­norske proton­prosjekter for kreft­behandling er det neppe tilgjengelige kilder om.

Odd Dahl fortsatte også med ­norske prosjekt innen partikkelfysikk. Dette gjaldt Institutt for energite­knikk på Kjeller^3,17 og atomreaktoren i Halden^3,17. Han var også engasjert i konstruksjon av Solobservatoriet på Harestua i Lunner i regi av Astrofysisk institutt, UiO^3,17. Han var i flere år engasjert med rakettoppskytinger med måleinstrumenter fra Oksebåsen på Andøya^3,17.

Familieliv

Odd Dahl giftet seg høsten 1927 i Eau Claire, Minnesota^17,22 med Anna Augusta («Vesse») Selmer Mathiesen (1904-1959). Hun var datter av den norsk-amerikanske medisineren Johan Berger Mathiesen (1872–1923)²² og Augusta Selmer (1878–1929). Vesse var tydelig viktig sosial miljøfaktor, ikke bare for Odd, men også for samarbeidspartnerne, både i Washington DC, ved CMI i Bergen og senere år med nasjonalt norsk og internasjonalt arbeid. 

Vesse og Odd fikk 2 barn før de flyttet fra Washington til Bergen. Datteren Karin var utviklings­hemmet og omsorgstrengende, og døde som barn i 1943. Sønnen Per Fridtjof Dahl (1932-2011) forble amerikansk statsborger og gikk i amerikansk skole i Bergen til før han ble 18 år og ­flyttet tilbake til USA, og amerikansk militær­tjeneste. Det virker selv­følgelig at han studerte fysikk, og ble professor i kjernefysikk ved det store Amerikansk-statlige Brookhaven National Laboratory, Upton, New York.

Etter 17 år som enkemann giftet Odd Dahl seg igjen, i 1976, med enken Margrethe Munck (1903-89), enke etter elektroingeniøren Sverre Munck (1898-1970), som etablerte elektro-mekanisk industrikonsern i Bergen. Han var formann i Bergen avdeling av Den Norske Ingeniørforening 1941-51. Som hovedstyremedlem i ingeniør­foreningen kan han ha bidratt til prisbelønningen til Odd Dahl fra ingeniørforeningen i 1951.

Ringen sluttet – ­spredning av aske over Nordishavet

Odd Dahl sovnet inn i Bergen 2. juni 1994, knapt 96 år gammel. Denne skribenten kjente lite til Odd Dahl før han hadde en av hans yngre medarbeidere til samtale ved midten av 1990-tallet for rådgivning om valg av terapi mot ikke-metastatisk unilateralt choroidalt malignt melanom. Han var spontant positiv til episkleral brakyterapi framfor enukleasjon. Forløpet viste at episkleral brakyterapi var et godt valg. Personen ville heller snakke om at han hadde oppfylt Odd Dahls siste ønske. Han sørget for å spre hans aske over Nordishavet, ved flytransport fra Andøya flystasjon. Det er selvfølgelig spekulasjon hva som var bakgrunnen for Odd Dahls ønske om askespredning over Nordishavet. Det kan ha hatt sammenheng med at han med flyet han brukte under Maud-ferden ikke kom lenger nord enn til 75 grader nord fordi flyet havarerte. Flymekanikerferdigheten hans gjorde at han likevel kom tilbake til Maud. Gravferds-myndigheten i Bergen bekreftet nylig at deres protokoll for kremasjonsurner fra sommeren 1994 nevner at urnen ble utlevert for at asken skulle «spres på Nordpolen». Odd Dahl var da enkemann for andre gang. Sønnen, Per F. Dahl, senere ­professor i kjernefysikk, hadde ­flyttet tilbake til USA omkring 1949, og ­senere etablert familie der.

2025 – Odd Dahl-­bygget eller Odd ­Dahl-­syklotronen?

Under arbeidet med denne artikkelen ble det for skribenten klart at navnet Odd Dahl kan ha verdi for institusjonseier, enten for hele den nye bygningen for protonbehandling av kreft i Bergen, og/eller syklotrondelen av bygningskomplekset. Bruk av personnavn til bygninger er vanlig både i Bergen, Norge og inter­nasjonalt. Med relevans for kreft­omsorgen i Bergen er det nok å nevne at nybygget med enheter for kreft hos voksne ved Haukeland universitetssjukehus fra 2018 har navn etter Marie Joys (1872-1944). Hun hadde internasjonal bakgrunn og var med på gruppefoto­grafiet¹⁹ av staben ved Bergen kommunale sykehus i 1911 før virksomhetsflytting til det som senere ble Haukeland universitetssjukehus (HUS). Hun var oversykepleier, og arbeidet aktivt for økt norsk sykepleier­utdannelse¹⁹ i Norge.

Oppsummering

Det var logisk sammenheng i Odd Dahls liv fra ferden med Maud 1922-25 til de mange æresbevisningene i 1952. Maudferden ledet til Carnegie Institution i Washington og arbeid med «kunstig radioaktivitet» og forskningspris fra AAAC. De 2 ­erfaringene bidro til han kom tilbake til Norge, og CMI, og fikk mulighet til å konstruere et av verdens første «apparat» for høyenergetisk fotonstråling. Hans multi­taskende elektrotekniske ferdigheter gjorde det logisk med prisbelønning av Den Norske Ingeniørforening, selv om han ikke var ingeniør. Æresdoktoratet ved UiB og kommandørkorset av St. Olavs orden, samt medlemskapet i Det Norske Vitenskaps-Akademi bekreftet hans ferdighet innen vitenskapelig arbeid, og var godt grunnlag for videre internasjonalt arbeid med nye krevende spørsmål.

Ettertiden er kanskje moden for at HUS kan hedre Odd Dahl ved å ­navngi protonbygningen eller ­protonsyklotronen etter han?

Takk!

Takk til Leif Arild Lomheim, Helse Bergen, for formidling av lenke til NRKs digitaliserte filmer, bl.a Norsk ukerevy Nr. 55 3. mai 1943.

Takk til Ole Christian Birkeland, Kreftklinikken HUS, for digital utklipping av filmsekvens 8. Bergen Høyvoltanlegg for behandling av kreft.

Takk til Tor-Magnus Lien, Bergen byarkiv for formidling av viktige arkivfunn om Van de Graaff-generatoren.

Litteratur: 

1: Monge, Odd R. Schibsted. Strålebehandling i Norge før og etter 1932 – historisk kontekst. Onkonytt 1-2022, 74-77.

2: Dahl Odd, Trumpy B. Høyvoltanlegget ved Haukeland sykehus i Bergen. Planlegging og finansiering. Fra Fysikkens verden 1942 s. 241-273.

3: Barlaup A, (red.). Festskrift til Odd Dahl i anledning hans fylte 70 år 3. november 1968. Bergen 1968, John Griegs Boktrykkeri. https://www.nb.no/items/b991faa6431563675c0d523b10c49bbf?page=5 

4: Barr S. Nordøstpassasjen. Store norske leksikon. Lest 27.11.2024.

 https://snl.no/Nord%C3%B8stpassasjen.

5: Dahl, Odd. Roald Amundsens MAUD-ekspedisjon 1918-25. Foredrag ved fellesmøte i Det Norske Videnskaps-Akademi 5. desember 1975. Årbok Det Norske Videnskaps-Akademi 1975, s. 87-89. Universitetsforlaget, Oslo 1976.

6: Tuve, M. Antony. Odd Dahl at the Carnegie Institution, 1926-36. I Barlaup A. (red.), Festskrift til Odd Dahl i anledning hans fylte 70 år 3. november 1968, s. 39-46. Bergen 1968, John Griegs Boktrykkeri. https://www.nb.no/items/b991faa6431563675c0d523b10c49bbf?page=49 

7: Hafstad, Lawrence R.. An exciting experience. I Barlaup A. (red.), Festskrift til Odd Dahl i anledning hans fylte 70 år 3. november 1968, s. 49-52. Bergen 1968, John Griegs Boktrykkeri. https://www.nb.no/items/b991faa6431563675c0d523b10c49bbf?page=63 .

8: Ore A. Minnetale over professor dr. techn. Bjørn Trumpy 21. februar 1975. Det Norske Videnskaps-Akademi, Årbok 1975, s. 92-104. Med bibliografi. Universitetsforlaget, Oslo 1976.

9: Trumpy B. Odd Dahl. Den første doctor honoris causa ved Universitetet i Bergen. Naturen 1952, 290-93.

10: Lunde R. Odd Dahl og Maud-ferden. Chr. Schibsteds forlag 1976. https://www.nb.no/items/8532e58ee8622d3a603099414e72ad1d?page=3&searchText=Reidar%20Lunde%20Odd%20Dahl

11: Thowsen A, Mardal MA.. Christian Michelsen. Store norske leksikon. Lest 8..11.2024.BORI https://snl.no/Christian_Michelsen. 

12: Barthel, K. Harald Ulrik Sverdrup. Store norske leksikon. Lest 29.11.2024. https://snl.no/Harald_Ulrik_Sverdrup.

13: In memoriam Merle Antony Tuve 1901-1982. Johns Hopkins APL Technical Digest Volume 3, Number 2, 1982. Lest 29.12.2024. https://secwww.jhuapl.edu/techdigest/content/techdigest/pdf/V03-N02/03-02-Memoriam.pdf

14: Holtebekk T. Van de Graaff-akselerator. Nye norske leksikon 2024. https://snl.no/Van_de_Graaff-akselerator .

15: Ukjent forfatter. Van de Graaff, RJ. Store norske leksikon 2024. https://snl.no/Robert_Jemison_Van_de_Graaff .

16: Tuve MA., Hafstad RL., Dahl Odd. Producing High Speed Protons and Tracing their Paths. Carnegie Institute News Bulletin 1930.

17: Dahl Odd, Landro JH. Trollmann og rundbrenner. Gyldendal, Oslo 1981. https://www.nb.no/items/ddbcde04e35cc307d21ecaa4fd9b4a7e?page=175 .

18: Alme J, Frette Ø, Bratshaug A. Dette bygget skjuler hemmeligheter du neppe ante noe om. Bergens Tidende 29.9.2024.

19: Mathisen J. Marie Joys. Store norske leksikon 2024. https://snl.no/Marie_Joys .

20: Monge, Odd R. Schibsted. Bergens sygehus 1904: Robert E. Kloster og Ivar A. Laastad startet «røntgenbehandling» av kreft. Onkonytt 2-2023, 70-78.

21: Holtebekk T., Håvard Helstrup H. Odd Dahl. Store norske leksikon 2024. https://snl.no/Odd_Dahl .

22: Mathiesen Johan Berger (1872-1923). I Norges leger 1996 (Red. Larsen, Ø.). Bind IV s. 39.

23: Hoel T. Olaf Devik (1886-1987). Norsk biografisk leksikon. https://nbl.snl.no/Olaf_Devik .

24: Devik, Olaf M.. Blant fiskere, forskere og andre folk. H. Aschehoug forlag, Oslo 1971. https://www.nb.no/items/797cc0f9ce73d9ffaaadd159be27a59e?page=3 .

25: Adams JB. Odd Dahl and the machine at CERN. I Barlaup A. (red.), Festskrift til Odd Dahl i anledning hans fylte 70 år 3. november 1968, s. 83-92. Bergen 1968, John Griegs Boktrykkeri. https://www.nb.no/items/b991faa6431563675c0d523b10c49bbf?page=105 .

26: Dahl, Olav. Høyvoltanlegget ved Haukeland Sykehus, s. 205-220. I Janssen CW (red.) Haukeland Sykehus. En medisinsk hjørnesten siden 1912. Eide forlag, Bergen 2001.

27: Thowsen A., Nilsen TL.. Christian Michelsen. Herren til Gamlehaugen. Bodoni Forlag, Bergen 2008.

28: Dresser R. Further Observations on the Use of Three-Million-Volt Roentgen Therapy. Thirty-third Annual Meeting of the Radiological Society of North America, RSNA, Boston, Mass., Nov. 30-Dec. 5, 1947.

29: Tuve, M.A., Hafstad, L.R. & O Dahl. 1931. Experiments with high-voltage tubes. Abstract 58. Proceedings of the American Physical Society. Minutes of the Cleveland Meeting, December 30-31, 1930, Phys. Rev. 37, 469. DOI: https://doi.org/10.1103/PhysRev.37.453

30: Wyller TC. Christian Michelsen. Politikeren. Dreyers forlag, Oslo 1975.

31: Grimsrud TK. 70 år med Kreftregisteret. Tidskr. nor. legeforen. 2022: 18. 142.

32: Thone F.. Cleveland Meeting of the American Association for the Advancement of Science. Nature 127, 216–217 (1931) https://doi.org/10.1038/127216a0 .

33: Henrik Sørensen: Portrett av Bjørn Trumpy, 1954. https://www.uib.no/kunst-og-hage/77989/henrik-s%C3%B8rensen-portrett-av-bj%C3%B8rn-trumpy-1954 .