Pernille Bjerre Trent, MD ph.d., Overlege, Kreftkirugisk avdelingen, seksjon for gynekologisk kreft, Oslo Universitetssykehus, Oslo, Norge, For tiden fellow ved Memorial Sloan Kettering Cancer Center, New York, USA

Jeg var førsteårsstudent i Krakow da Grey’s Anatomy kom på skjermen for første gang. Vi satt tett i tett og så nedlastede episoder med Dr. Bailey, Dr. 007 og ikke minst McDreamy. Min ikke så ­hemmelige drøm var alltid å bli Dr. Montgomery-Shepard, gynekologen med høye hæler og rak rygg, som reddet babyer i mors mage. At jeg skulle bli gynekolog var det aldri noen tvil om. At jeg siden havnet i onkologien var mer tid og sted kombinert med et fristende ph.d.-prosjekt. At jeg en dag også skulle befinne meg i det amerikanske systemet og jobbe som lege virket helt urealistisk, men her er jeg nå (bilde 1).

Bilde 1: Dr Bjerre Trent utenfor hovedinngangen

Veien til Amerika

Takket være en motiverende og støttende veileder og ­mentor, Ane Gerda Eriksson, som selv har vært fellow ved Memorial Sloan Kettering Cancer Center (MSKCC), ble jeg oppfordret til å søke på det internasjonale fellowshipet til MSKCC. Da tilbudet om plass kom, var betenkningstiden på cirka null sekunder. Med en støttende ektefelle var det ingen tvil om at vi skulle begi oss ut på eventyr. Foran meg ventet ett år med lesing for å bestå obligatoriske eksamener. For å jobbe klinisk i USA må man ha gjennomført «the United States Medical Licensing Examination» (USMLE). USMLE består av tre ­eksamener og en språkprøve for ikke-engelsktalende. Det ble et dypdykk, godt hjulpet av “First Aid for the USMLE” (ja, den finnes for step 1, 2 og 3), YouTube, kommersielt tilgjengelige question banks og podcaster. Jeg var på det tidspunktet i en fordypningsstilling, og fleksibel arbeidstid under ph.d.-skriving lot seg kombinere med å lese til USMLE til alle døgnets tider. Selve papirmøllen for lisens, visum og arbeidstillatelse har til tider virket uoversiktlig og ­evigvarende, men nå er vi her og den er et glemt kapittel.

Jeg skriver dette med en vakker utsikt over Upper East Side og East River, fra leiligheten vår i 28. etasje, kun fem minutters gange fra min nye arbeidsplass. Solnedgangen over vestlige Manhattan farger himmelen i blått og rosa, og temperaturen har nettopp falt under 30 grader (sommeren i New York er varm – utendørs vel å merke, inne er det aircondition som gjelder). Jeg er hjemme etter en lang dag på operasjonsstuen. Ved siden av meg ligger callingen. Jeg har ansvar for egne pasienter døgnet rundt på hverdager, så skulle noe oppstå får jeg en calling fra residenten (LIS) som har tilstedevakt.

Om Memorial Sloan ­Kettering Cancer Center  

MSKCC ble grunnlagt som New York Cancer Hospital i 1884 som den første institusjonen i USA dedikert utelukkende til kreftbehandling. Det første sykehuset lå på Upper West Side (bilde 2). Sykehuset skiftet senere navn til General Memorial Hospital for the Treatment of Cancer and Allied Diseases. I 1948 ble Sloan Kettering Institute etablert av Alfred P. Sloan og Charles F. Kettering. I 1980 fusjonerte Memorial Hospital og Sloan Kettering Institute og dannet MSKCC.

Flertallet av fasilitetene ligger på Upper East Side på Manhattan, men klinikker finnes også på andre steder i New York og New Jersey. Den aller nærmeste lokalisasjonen ligger like over veien fra hvor vi bor. Der utføres dagkirurgiske inngrep med høy effektivitet.

MSKCC er blant verdens ledende institusjoner innen kreftbehandling. Nylig ble MSKCC kåret til verdens beste kreftsykehus av Newsweek.

I 2021 hadde sykehuset 24 000 pasientinnleggelser, over 732 000 poli­kliniske besøk og over 1900 pågående kliniske studier. Det tilbys over 100 kliniske utdanninger, inkl. fellowship-programmet jeg nå er en del av. I 2021 ble det donert over 600 millioner USD til MSKCC for kreftbehandling, forsk­ning og utdanning.

Bilde 2: Fun fact: visitt kalles “rounds” fordi man fra ­gammelt av trodde bakterier levde i hjørner, og ved å eliminere ­hjørner i rommet kunne man også redusere antall infeksjoner. På bildet ser man at den originale MSKCC-bygningen på ­Upper West Side var rund.

Gynekologisk kreft ved MSKCC

Avdelingen har 15 overleger (attendings) som alle opererer. All medikamentell behandling styres av onko­loger. Avdelingen har totalt 14 fellows (se under). Seks fellows på ­første- og andreåret, og åtte på tredje- og fjerde­året. Jeg er ansatt som fellow på lik ­linje med mine amerikanske ­co-­fellows. I avdelingen er det også ti faste ­physician assistants (PAs) og rundt 5–7 residents som roterer hver måned fra ulike universiteter i USA.

Hva er en fellow?

En fellow er under subspesialisering, og har allerede fullført sin spesialitet (residency), i mitt tilfelle fødselshjelp og kvinnesykdommer (gynekolog). Fellowship har ulik lengde, men innenfor gynekologisk kreftkirurgi på MSKCC er det på fire år. Tre nye ­fellows begynner hvert år. På tredje­året utvides antall fellows med én ­person når den internasjonale fellowen ankommer. I år er dette meg. De første to årene er dedikert forskning og kjemoterapi, mens de to siste er dedikert kirurgisk trening. Formålet med fellowshipet er at man skal utdannes til selvstendig gynekologisk kreftkirurg.

Det er derfor alltid totalt åtte kliniske fellows som roterer på ulike kirurgiske team. Hvert team består av en gruppe overleger som har ulike operasjonsdager, slik at fellowen kan assistere dem på sine operasjonsdager. Mens hver overlege opererer rundt to dager i uken, opererer fellows minst dobbelt så mye (avhengig av om det er to eller tre overleger per team, og hvor ofte disse opererer). På denne måten eksponeres fellows for et stort volum på kort tid. Man opererer da sammen med gitte overlege, og det er en ­konstant mester-svenn-opplæring. Det er forventet at man kan gjøre det meste av gynekologisk kreftkirurgi selvstendig ved fullført fellowship. 

Vi roterer mellom ulike team og hver rotasjon varer én måned. De fleste rotasjoner er innenfor gynekologisk kreft, men vi roterer også til kolorektal-­kirurgi og stråleterapi, i tillegg til to årlige “electives” dedikert til fordypning innen valgfritt emne.

Vi har ansvar for pasientene vi har operert frem til utskrivelse. Vi går daglig visitt på teamets operasjons­pasienter, noe som sikrer kontinuitet og forhindrer at vi mister viktige opplysninger. Som jeg skrev innledningsvis, har vi selv ansvar for egne pasienter på ukedager. Skulle noe oppstå på natten tar residenten kontakt med ­gitte fellow for vurdering. I helgene er det et turnussystem og man dekker hele avdelingen, og fellows på gyn-kreft har 4–5 vakthelger i året. 

Overlegene følger opp sine egne pasienter på poliklinikken, ofte i sam­arbeid med onkologene som administrerer kjemoterapi. Hvis pasienten senere skulle få tilbakefall, kommer hun tilbake til den samme over­legen som hun først ble behandlet av. Pasient-lege-forholdet er sterkt og varig for mange.

Overlegene følger opp egne pasienter, pasienter som er henvist direkte til dem eller som er henvist til sykehuset og havner hos dem via en rotasjon mellom overleger. Når operasjons­indikasjonen er etablert, settes pasienten opp til operasjon hos respektive overlege. Alle overlegene har faste ­operasjonsdager og poliklinikkdager.

MSKCC har ikke eget spesialiseringsprogram for residents; disse roterer fra ulike institusjoner i hele USA, én måned av gangen. Til tross for at man kunne frykte at rotasjonene ville medføre lite kontinuitet, er residents som kommer meget motivert og de ønsker ofte å gå videre til et gyn-kreft-­fellowship. De avlaster resten av teamet, ­særlig fellows og gjør det meste av papirarbeidet og daglige bestillinger, samt henvendelser til andre spesialiteter. Etter sin rotasjon blir de vurdert basert på prestasjonen under rotasjonen, noe som er viktig for vurderingen når de senere skal søke fellowship. De ønsker derfor å være på tilbudssiden og å ­gjøre en god jobb. 

Kirurgisk aktivitet

Ved MSKCC utføres alle typer gyneko­logisk kreftkirurgi, og syke­huset er kjent for å være innovativt. De fleste overlegene gjør de fleste inngrep selv, med varierende støtte fra andre spesialister. Det utføres rundt 3000 kirur­giske inngrep per år innen gynekologisk kreft ved MSKCC, til sammenligning har vi cirka 700 innenfor gynekologisk kreft ved Radiumhospitalet. 

Dagene begynner alltid med rounds (visitt) sammen med PA og resident. Etter rounds sendes en skriftlig opp­datering til teamet på innlagte pasienter. 

Deretter trilles første pasient inn rundt kl. 07.30, og man opererer til dagens program er fullført. Dette medfører at operasjonsdagene er lengre enn jeg er vant til hjemme. Jeg vil anslå at vi opererer dobbelt så mange på en dag som vi gjør ved Radiumhospitalet. Dette fordi man utnytter operasjons­stuene bedre med tanke på tids­rommet de er i bruk. Har man en ø-hjelp må de tas innimellom det elektive programmet, noe som sjelden er populært. Man opererer til man er ferdig med dagens program, noe som kan variere fra ­tidlig ettermiddag til over midnatt ­dersom inngrepene trekker ut, men som regel et sted midt imellom. Anestesi og operasjon stiller med ­personale. Det er ofte én kontordag i uken hvor man forbereder seg på kommende ukes kasus (bilde 3).

Operasjonene utføres ved to forskjellige beliggenheter: hovedsykehuset har 22 operasjonsstuer, ni av dem med robot, mens Josie Robertson har 13 operasjonsstuer, hvorav fire med robot. I forkant av alle inngrep må ­fellows sørge for at alle nødvendige opplysninger om pasienten er klargjort før inngrepet (f.eks. CT, patologi, medisinsk tilsyn ved behov). Fellows tilser også de fleste pasienter ­pre­operativt operasjonsdagen. På operasjonsstuen hjelper legene til med forberedelser, og det er da heller ikke rom for klager på dårlig dekking eller posisjonering.

Det avholdes ukentlig internundervisning og MDT-møter. Oppmeldte pasienter presenteres av førsteårs-fellows, som også skal komme med et forslag til videre behandling basert på en litteratur­gjennomgang de har gjort på forhånd. Det quizzes fra overlegene i salen for å sikre at evidensen holder mål. Det er også regelmessige møter innad i de ulike diagnose-spesifikke gruppene, i tillegg til journal clubs og generell forskningsundervisning. Sykehuset har et stort bibliotek for ansatte. 

Bilde 3: Klar for laparotomi

Work-life balance

Det er et privilegium å få jobbe og lære her. Men det er også et privilegium å vite at man skal hjem til norske arbeidstider etter endt tjeneste. Staten New York tillater opp til 80 timers arbeidsuker, med minst åtte timer ­hvile i døgnet. Hvis man går hjem kl. 22, kan man være tilbake kl. 06 neste morgen for rounds. Og sånn går dagene. 

Arbeidskulturen er annerledes enn hjemme og moralen er høy. Tross lange dager har jeg til gode å oppleve at noen klager. Folk vil jobbe her og er stolte av arbeidsplassen sin. Samtidig vet arbeidsgiver å sette pris på sine ansatte i form av f.eks. frokostmøter og hyggelige kveldssamlinger. Mange har jobbet hardt og lenge for å få jobb nettopp her, det er en stor ære, og det gir mange muligheter å jobbe her. 

Vi er heldige i Norge som har våre sosiale rettigheter, spesielt sykelønn og foreldrepermisjon. Amerikanske ­kolleger jobber frem til fødsel, og begynner vanligvis å jobbe igjen etter 8–10 uker når barnepasser eller barne­hage tar over. Jeg har ikke hørt om noen som f.eks. er sykmeldt, heller ikke under graviditet (og ja, det fødes barn under fellowship).

Amerikansk livsstil

Jeg har blitt overveldet over velkomsten vi har fått. Alle er svært interesserte i hvem vi er og hvor vi kommer fra. I tillegg har alle vært svært hjelpsomme med diverse praktiske utfordringer. Allerede første helgen var det en 4. juli-feiring hos en av overlegene. Det var et hyggelig familiearrangement med baseball og vannballonger for barna, samt fyrverkeri over Hudson-elva på kvelden. 

Det finnes flere strender innen rekke­vidde for en dagstur fra New York, og vi har fått mulighet til å utforske flere av dem. I tillegg er Central Park ikke langt fra leiligheten, med flere lekeplasser og løpetilbud. New York har uendelig med muligheter innenfor kulturliv og kulinariske opplevelser, så her er det heller tid og lomme­boken som setter grenser snarere enn fantasien.

Så hvordan er det å jobbe som kirurg i USA sammenlignet med Grey’s Anatomy? Kanskje ikke så veldig likt, tonen er veldig respektfull og ingen kjefter og smeller. Men legene jobber definitivt mye og skiftetiden ­mellom inngrep kan være imponerende kort. Det er stort fokus på utdanning og det stilles høye krav til kunnskap ­generelt (quiz på operasjonsstuen må man forvente). Det er mye støtte­personell som gjør slik at leger kan gjøre lege-oppgaver.

Oppholdet vårt har så vidt begynt. Vi trives veldig godt, og gleder oss til tiden fremover. MSKCC er et stort maskineri med stort kirurgisk volum og faglig meget høyt nivå. Jeg gleder meg til å utvikle meg som kirurg i de to årene som kommer, før jeg retur­nerer hjem til Radiumhospitalet og det norske kreftmiljøet. Vi er gode i Norge, men vi har også mye å lære. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å takke Norsk onkologisk forening for ­støtten jeg har mottatt i forbindelse med ­reisen hit. Tusen takk!