Ingvild Skølt

Hanne Tøndel, Onkolog, St. Olavs hospital

Omslagsdesign: Rune Mortensen

Fra baksiden av boka:

«Eigentleg har alt gått på skinner for Hanne så langt i livet. Dei gode karakterane frå vidaregåande har ho veksla inn i seks år på medisinstudiet. Ho har lyse utsikter, gode intensjonar og altfor stor kvit frakk, men det viser seg å vere langt frå lesesal til akuttmottak. Det kan umogleg halde i lengda.

Det er ikkje noko som er meir vaksent enn å vere doktor på ordentleg. På gode dagar reddar ein liv, men døden kjem vel så ofte. Hanne prøver hardt å vere flink lege, medan ho manøvrerer mellom trøytte bakvakter, rasande pårørande og ei overhengande frykt for å gjere feil. Så skjer det som ikkje skal skje. Hanne si verd ramlar saman, og ho byrjar å tvile på sin eigen verdi både med og utan stetoskopet kring halsen.

Du vil kjenne eit lite stikk er ei forteljing om skuld, straff og forsoning – og om å møte den rette i livet».

Etter å ha vært innom opptil flere bokhandlere i Trondheim på jakt etter Ingvild Skølts debutroman, har jeg endelig fått tak i den. Nå er jeg klar for en uke med rolig strandliv og god tid til å lese. Boka «Du vil kjenne eit lite stikk» ble utgitt i februar i år og gikk rett inn på tredjeplass på de offisielle bestselgerlistene, kun slått av Jo Nesbø og Jojo Moyes, og jeg har gledet meg til å lese den. 

Boka treffer meg med en gang. Ikke bare heter hovedpersonen Hanne, men hun, som meg, setter seg på sjefens stol første dag. Hun får samtidig vaktcallingen hvor test av alarmen går og hun tror det er stansalarm på ekte. Det er ukjente koder, både sosiale og medisinske, som man ikke behersker, og mens jeg leser kjenner jeg at ikke bare sola, men også skamfølelsen man opplevde som fersk lege plutselig er ­tilbake og brenner i kinnene.

– Det er veldig fint å høre at jeg ­treffer lesere så godt. «Har du vært på mitt sykehus?» har mange spurt, men Granmo sykehus, der Hanne er LIS1, er et fiktivt sted. Det er stort spenn i både alder, geografi og typer av leger som har gitt tilbakemelding om at de kjenner seg godt igjen i boka og det forteller meg at mange opplever turnustiden som ­ganske kjip til tider. Under skrive­prosessen har jeg hatt to redaktører som inni­mellom har spurt: Er det virkelig så drøyt på sykehuset? Jeg har nok vært den strengeste selv for at boka ikke skal bli karikert. Det har vært viktig for meg at helsepersonell kan kjenne seg igjen og at boka fremstår realistisk.

Jeg leser videre. Det er fine og morsomme skildringer av dagliglivet som LIS1. Små finurligheter som å forberede seg til rapport på morgenmøte for bare å bli avfeid med at det ikke er så viktig å rapportere («Det er bare å gå videre. Dette er ingenting å bry seg om, bare funksjonelle greier. Pasienten skal hjem i dag.»), stressende møter med sinte pårørende som truer med avisoppslag og nære pasientmøter med alvorlig syke mennesker. 

Ekstra sårt er det å lese kapitlene som omhandler det katastrofale som skjer på Hannes vakt. Innimellom må jeg legge bort boka og puste litt. Jeg har skjønt at dette blir en slags indre de­brifing av min egen turnustid, cirka 25 år etter at den ble gjennomført. 

– Hvis denne boka kan være med på å gjøre slik at en LIS1 som sitter alene et sted kan føle seg litt mindre ensom og forlatt, så har den hatt en verdi. Når det skjer alvorlige feil i helsevesenet, stilles det ofte spørsmål om hvem sin feil det er. Ofte er det noe som kunne vært endret, men det kan også være en rekke av tilfeldigheter som fører til at det skjer noe katastrofalt. I denne boka legger Hanne all skyld på seg selv, og systemet rundt henne gir henne ikke den hjelpen hun kunne ha trengt.

Jeg tenker tilbake på min egen tid som turnuslege og den tøffeste opplevelsen jeg hadde i løpet av denne perioden. Ingen formelle feil ble begått, men et ungt liv gikk tapt og det var skjell­settende for oss som var involvert i hendelsen. Som i de fleste situasjoner kunne nok utfallet også vært annerledes dersom dette ble håndtert på en annen måte. Jeg ble heldigvis godt ivaretatt av mine turnuslege-kolleger. Ingen overordnede leger eller ledere snakket med meg om hendelsen. Var det fordi ingen formelle feil hadde skjedd og at man derfor tenkte at det ikke var et behov for en debrifing rundt dette?

Hva ville gjort LIS1-tiden bedre for Hanne etter din mening? 

– Jeg håper at både unge leger og folk som jobber med organisering av ­norske sykehus leser denne boka. Det er mer regelen enn unntaket at unge leger opplever LIS1-tiden som ordentlig kjip i perioder og at dette går utover livs­kvaliteten deres. Men så går det som oftest bra til slutt og man kommer ­styrket ut i den andre enden.

Systemet rundt leger er ofte for dårlig rigget og enkle grep kunne gjort dette bedre. Omvisning og god mottakelse av nye ansatte, gode rutiner for debriefing ved alvorlige hendelser, veiledning og oppfølging av LIS er strukturelle grep som kunne bedret tilværelsen. Selv har jeg opplevd veiledningsgruppene under spesialisering i allmennmedisin som helt essensielle i min legejobb. Og så må vi bli flinkere til å prate om de vonde situasjonene som skjer, både uformelt og mer satt i system som nevnt. Alle kan gå i seg selv og tenke at man kan være en god kollega og støtte nye LIS. Jeg har selv erfaring med at en bakvakt ringte meg privat i min LIS1-tjeneste etter en hendelse på jobb for å si at dette var greit og ingen ­alvorlig feil. Dette gjorde at helgen min ble helt annerledes. 

Boka krydres av en nydelig kjærlighetshistorie underveis hvor Hanne møter Kim og etter hvert skjønner at han er den rette. 

– Kjærlighetshistorien er nok den som har endret seg mest underveis i denne skriveprosessen. Kim blir redningen for Hanne og er med på å under­streke hvor viktig det er å ha flere bein å stå på i livet. Om det så er kor, løping eller andre hobbyer.

Har du andre bokprosjekter på gang?

– Det har tatt fem år, tre barn og minst sju ulike bostedsadresser å skrive denne boka. Per nå har jeg ikke noen nye bokprosjekter på gang, men jeg har lyst til å skrive mer.

Jeg er ved bokas slutt. Når jeg tenker tilbake på min egen tid som turnuslege er det aller mest gode minner og fine opplevelser. Jeg fikk flere venner for livet, jeg møtte min mann og jeg lærte fort hvor viktig det var å holde seg inne med de flinke sykepleierne. Det ble starten på en lang legekarriere og en periode med bratt læringskurve som jeg aldri ville vært foruten. 

Boka anbefales på det varmeste. Jeg har allerede spurt Ingvild om å få bruke sitater fra boka i neste undervisning som jeg skal holde for LIS1 ved St. Olavs hospital med tema kommunikasjon. Den burde absolutt vært en del av deres pensum.